(Nordnorsk debatt): For nær hundre tusen kroner snitter den bakenden din opp, og legger et implantat inn under rumpemuskelen din. Høres det vondt ut? Ikke noe problem det heller.

I denne verdenen er piller et must, både for å dempe smerter og for å få sove i tiden etter slike inngrep, spesielt hvis det oppstår komplikasjoner. Ulempen kan være pilleavhengighet, men litt risiko må man jo ta her i livet.

Da det stormet som verst for et par uker siden rundt NRK og podkasten til Sophie Elise, ble jeg kontaktet av en ung kvinne, som hadde en historie som, i kortversjon, er beskrevet ovenfor.

Hun ville være anonym for enhver pris, hun skammet seg og har nå lagt den vonde perioden bak seg, men hun mener det trengs et oppgjør med skjønnhetsindustrien og dens påvirkere. For tenåringsjenter og unge kvinner «kastes under bussen» av denne bransjen, mener hun.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Noen tastetrykk på nettet, og man er inne i en verden der ordet kroppsfiksering er byttet ut med «kropps-skulpturering». Her får man vite at alt man måtte være misfornøyd med på kroppen kan opereres, bokstavelig talt fra topp til tå.

Diskusjonene vitner også om at det er skapt en normalitet rundt denne ukulturen, for her er det avvikende å ikke være operert! Her deles erfaringer fra første, andre og tredje operasjon, det skrytes av hvor mye man har fikset på, fra øyebryn til rumpe. Og det sukkes oppgitt over hvor pinlig det er å se bilder av seg selv før man startet pasient-karrieren som fast kjøper av plastisk kirurgiske tjenester.

Noen har gjort det til en slags livsstil å ligge under kniven, fordi de synes at de trenger det. Andre har gjort det til et levebrød også, å informere verden fortløpende, i forkant og etterkant av korrigeringer av bryst, nese, hake, mage, lår og så videre. Det er store penger å tjene på dette.

Les også: Kunstig intelligens kan forsterke kjønnsforskjeller

Influenserne reklamerer hemningsløst og ukritisk, og industrien følger på. Det har poppet opp med klinikker og tilbud de siste årene. Alt man er misfornøyd med kan rettes på, til priser fra 10.000 kroner og oppover. Nærmere 100.000 for ny rumpe og såkalt timeglassfigur, er ikke uvanlig.

Skal man få det billigere, må man reise utenlands. Men da er risikoen for komplikasjoner større. Man står også i fare for å dra med seg resistente bakterier hjem, noe som er en stor utfordring for helsevesenet.

Friske, unge kvinner kan bli alvorlig syke av denne kirurgi-pandemien. Det kyniske budskapet til dem er: Det blir aldri nok. Du blir aldri pen nok. «Katastrofeområdene», som influenserne liker å kalle det, står i kø: Ansiktet har alltid noen defekter, puppene er for små, rumpa for slapp og så videre.

Men den medisinske utviklingen går gudskjelov sin gang og gjør solide framskritt. For nå er det mindre fare for at brystimplantatet skal lekke silikon ut i vevet, enn det var tidligere. Rumpe-løftingen har også fått sin renessanse.

Man kan tappe fett fra magen og sprøyte inn i rumpeballene, og gir ikke det tilstrekkelig ønsket volum, er implantat løsningen. Men ikke med den gamle metoden, der det ble lagt oppå rumpemuskelen.

Les også: Takk skal dere ha, influensere

Det hadde den kjedelige effekten at implantatet kunne gli nedover, og senke rumpa, i stedet for å løfte den. Derfor legger man nå implantatet under muskelen i stedet. Dette er en operasjon som er smertefull og heller ikke uten risiko. Det er rapportert tilfeller av blodpropp etter inngrepet, og fra utlandet også dødsfall.

For kvinnen som kontaktet meg ble skjønnhetsoperasjonen et langvarig smertehelvete. For å holde ut, ble smertestillende medisin en nødvendighet i hverdagen. Det ballet på seg, og endte kort sagt opp med pille-avhengighet og narkomani, som det har vært en lang og brutal kamp å komme ut av.

En frisk og sterk ung kvinne ble alvorlig syk av skjønnhetspress og påvirkning. Og hun er ikke alene. Hva kan gjøres for å stanse dette vanviddet?

Vi har tradisjoner for kampanjer mot skadelige stoffer, forbruk og livsførsel her i landet. Kampanjene for hva vi bør spise mer av og mat vi bør innta mindre av har vært mange. Kampanjene mot tobakk og alkohol likeså. Dette er kort sagt holdningsskapende reklame.

Det er ingenting i veien for at vi også bør kunne drive holdningsskapende virksomhet overfor dette kyniske jåleriet som influensere og skjønnhetsindustrien driver fram, og som kort og godt kan bety uhelse. Denne bransjen ville, i likhet med tobakksindustrien, bare hatt godt av å få noen kampanjer mot seg.

For noen dager siden mottok helseministeren en NOU om kvinnehelse i Norge. Nå skal det satses mer på forskning og opplysning på dette feltet, og det trengs. Men vi må i tillegg være oppmerksomme på hva som skaper uhelse for de unge kvinnene.

For tenåringsjenters helse er også kvinnehelse.