Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Vi var kamerater og naboer i mange år. «Bro» pleide han å kalle meg, og mer enn en besteborger grein på nesa, hvis de fikk øye på oss to sammen utenfor Zwiebelfisch. «Vi er ekte én prosent-gutter», flirte Benny hvis han hadde greid å erte opp noen til et ørlite munnhuggeri.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Gammel soldat
Selv VAR Benny virkelig en én-prosenter. Han meldte seg som 17-åring til hæren og hadde tre «turer» til Vietnam. Soldatkarrieren sluttet i Vest-Berlin på 80-tallet. Etterpå giftet Benny seg med sin kloke og tålmodige Diana - og ble.
Det var mye MC-gjeng og sånne greier - mange «brødre». Innimellom fant han en jobb hvor det gikk an å funke uten å snakke ett ord tysk. Men det morsomste han visste, var birollene i alle mulige spillefilmer. Sjøl mente han at det ble totalt 61 slike opptredener.
Kona hans døde for seks år siden og etterpå ble Benny (1949-modell) litt mer lavmælt.
Marerittet
For to-tre år siden måtte ei diabetes-tå fjernes. Det satte seg sykehusinfeksjon i såret og i løpet av de påfølgende månedene ble han operert ytterligere 12 ganger. «I am no fucking salami», kunne han brumme. Til slutt hadde den smertefulle behandlingsmetoden kostet hele foten, så der satt mannen plutselig hjelpeløs i en rullestol.
Nødtelefonene kom sent og tidlig - og hver gang måtte jeg rykke ut i hui og hast. Enten hadde han lagt seg ut med alle pleiere og leger, eller så var det noe galt med sykehusmaten. (Om en Mac ville hjelpe? «No fucking McDonalds - only Burger King for me».)
Tilbake på Savignyplatz ble han sittende fast i over ett år på ti kvadratmeter mens han ventet på ny leilighet. Noen ganger var han helt vill av raseri da jeg ankom. Det eneste som hjalp, var å ta igjen med samme mynt:
«Repeat after me: I will never again say fucking bitch to a German nurse». Denne prosedyren måtte vi til stadighet gjenta.
Les også: De etterlatte barna i Øst-Berlin
«Du kommer til å dø»
En dag medio november da jeg ringte, var han hes i stemmen. «Du er smitta», sa jeg. «Skal jeg tilkalle lege»?
DET skulle jeg i hvert fall ikke. Neste dag var det ingen tvil lenger, men han ville slett ikke ha kvalifisert hjelp. Den tredje dagen sa jeg at «du kommer til å krepere». Men HAN skulle klare brasene på egen hånd. Den påfølgende uka gjentok jeg daglig at «du kommer til å dø».
På den niende dagen hadde han knapt nok luft til sitt rituelle «hi bro».
«NÅ skal jeg kanskje ringe?»
Han gikk med på det, og en time senere befant mannen seg på intensiven. Det ble kunstig koma. I to-tre dager så det faktisk ut til at han skulle komme seg over lungebetennelsen. Men så snudde det plutselig og på den sjette dagen var kampen tapt.
Siste reise
I går var vi i Neukölln for å begrave ham. 20-30 eldre MC-herrer med klubbnavn på skinnvesten, 15-20 velvoksne US-veteraner av dem som ble hengende igjen i Tyskland. Samt fem unge og stramme soldater som blåste salutt og ordnet med flagg-seremonien.
Veteranene var folk som han ble kjent med i Berlin, og som hadde opplevd Bennys innsats for å holde orden på amerikanske krigsgraver over hele Europa.
Når han dukket opp på æreskirkegårdene for å holde sin lille tale om dem som ble igjen på slagmarken, vanket det gjerne skjeve blikk og uhøflige replikker fra unge løytnanter eller majorer. DE utgjorde til gjengjeld Lange Tryner Forening, når generalen endelig kom - og var på fornavn med den langhårede og skjeggete veteran-representanten.
Les flere kommentarer fra Asbjørn Svarstad
En felles kamerat og nabo fra Savignyplatz hadde påtatt seg oppdraget med å iføre seg svart kappe og sende et par gudsord med på ferden. Det vil si, jeg la merke til at oppmerksomheten var mer rettet mot Johnny Cash og hans «Man in Black» enn budskapet om evigheten. Etterpå var det samme nabo som sto for jordpåkastingen. Min frykt for avfyring av pompøse æres-salutter ble – heldigvis – gjort til skamme da en ung GI dukket og blåste i horn.
Stusselig kirkegård
En gammel kollega holdt minneordet, men hoppet hurtig over hele den militære karrieren – med en bemerkning om at Benny selv ikke likte å snakke om den.
Det var nok en pen måte å gi uttrykk for at Benny hadde strengt forbud mot å røpe noe som helst om ting han hadde drevet med i onkel Sams navn – og som var årsaken til at fæle demoner hjemsøkte ham om natten. De posttraumatiske lidelsene var omfattende, noe som ble understreket av et digert batteri med ulike pillebokser.
Selv satt jeg på første benk i kapellet og skar tenner av raseri. Hvordan kan noen overhodet innbille seg at de skjønner mer av covid-19 enn alle mulige fagfolk?
«Hvil i fred»
Hvis noen (flere) «skeptikere» skulle spørre meg, så er svaret «ja – JEG kjenner faktisk noen som døde av korona. Han ville verken ha grunnbeskyttelse eller boosting. Du kan besøke ham på en stusselig kirkegård i Berlin.»
Egentlig burde jeg vel ha presset ham hardere. Men Benny hadde bestemt seg - så heller ikke ukvemsord og/eller høyt støynivå kunne fått ham til å ta de sprøytene.
Jeg hater frasen «hvil i fred». Hvile? Det kunne han ha ventet i minst 10 år med. Minst. (Og for Benny ville det sikkert fortont seg som en trussel. Fred? Noe SÅ kjedelig).