Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Vi starter med hypotesen først som sist: Mange etterlyser mer kritisk journalistikk i lokalavisene, bare det ikke rammer det de selv heier på. Da er det nemlig ikke maktkritikk lenger, men propaganda for høyresiden. Eller Arbeiderpartiet og sosialistene, alt ettersom.
Som mangeårig mediemann lever jeg greit med kritikk. Det skulle i grunn bare mangle. Det er ingen popularitetskonkurranse å analysere og undersøke samfunnet vi lever i. Det vanker som regel noen verbale kilevinker i retur, med beskjed om at man «har en agenda» eller «er i lomma på noen» i den aktuelle saken. Men siden journalister som kjent er dyr uten ryggrad, men likevel greier å holde seg oppreist fordi de er så tykkhudet av kritikk, så går det jo på sett og vis.
Les også: Takk, Josh - her gjør du det vakre spillet en tjeneste
Og la meg komme deg i møte, eller bjuda på – som det så smukt heter. Her er et sett godt innarbeidede argumenter for at FB er en høyrevridd avis og bare ute etter å ta Arbeiderpartiet. Det er bare å ta dem i bruk om du vil styrke deg selv i troen på at det er nettopp slik det er: 1) «Alle» vet at Fredriksstad Blad er en gammel Høyre-avis. 2) I avisens formålsparagraf står det noe om å fremme et konservativt samfunnssyn. 3) FB hadde for mer enn 40 år siden en politisk redaktør som var medlem av Høyre. 4) Det var aldri noe kritikk mot Høyre og Frp de årene de styrte kommunen.
Og her er ditto sett argumenter for at FB er en Arbeiderparti-avis: 1) «Alle» journalister er sosialister og har partiboka i orden. 2) Avisen ble tidligere eid av A-pressen. 3) Det heter fortsatt Amedia – og «alle» vet jo hva A-en står for. 4) Fredriksstad Blad har vært i lomma på Nygård'n i mange år nå.
Vær så god, det er bare å ta i bruk disse velkjente punktene også, om du ønsker en bekreftelse på at byens lokalavis er venstrevridd.
Jeg skriver disse linjene post innsettelsen av landets nye samferdselsminister. Det har vært noen nærmest surrealistiske dager etter at det ble kjent at Fredrikstad omsider hadde brutt gjennom den rikspolitiske lydmuren og fått en representant ved kongens bord. Jon-Ivar Nygård har blitt gjenstand for panegyrisk omtale man som regel må til nekrologene å finne. Politiske motstandere, lokalmediene og folk flest har stilt seg i hyllingskø. Ja, jaggu bidro jeg ikke selv også.
Det vil si: I forlengelsen av gratulasjon og pene ord, påpekte jeg det åpenbare faktum at hverdagen nok vil komme ganske raskt for Jon-Ivar Nygård. Og der han selv har blitt skuffet som lokal ordfører i en kommune, følger det nå med hans nye rolle å skuffe en rekke andre ordførere rundt i landet. Samferdselspolitikk i Norge vil for evig og alltid handle om at mange ønsker mye mer av veier, jernbane, ferger og tunneler. Sånn er det bare.
Men påpekningen av det åpenbare, i en ellers ganske så snill kommentar, falt ikke i god jord hos enkelte. – Dumt, useriøst, flåsete, ikke konstruktivt og utidig, konkluderte en – og fikk rikelig med tomler opp fra flere bystyrerepresentanter. En av Arbeiderpartiets egne listekandidater mente det rett og slett ikke var tiden for en slik tittel på en dag det var tid for feiring. Og det var det jo til gagns – feiring, altså. Hadde man ikke vist bedre, kunne man tro fronten her på FB var redigert av kommunikasjonsavdelingen til Arbeiderpartiet gjennom et godt døgn.
Les også: Avsløring: Skandaløse forhold i Europas største avishus
Så tilbake til min innledende hypotese: Det er bemerkelsesverdig hvordan det ofte er de samme personene som raljerer over at lokalavisa er for tannløs og pludrende, som også reagerer på det de oppfatter som kritisk journalistikk med feil fokus: Altså; kritisk journalistikk mot feil parti, feil sak eller med feil timing. Da er det enkelt å søke bekreftelse for ens egen overbevisning om at journalisten er venstrevridd. Eller høyrevridd.
Lokalavisas viktigste funksjon er å undersøke det lokalsamfunnet vi alle er en del av. Hva fungerer, hva kan bli bedre og hvordan utøves den makta et lite antall politikere er gitt gjennom valg? Det er like vesentlige spørsmål uansett hvem som måtte utgjøre flertallet i bystyret. Det er det som er journalistikk. Om man ønsker det motsatte, så kan man oppsøke politikernes egne profiler i sosiale medier. Der er det alltid tid for feiring av fremganger og seire, skjønt kanskje ikke så mye realitetsorientering.
Og når alt kommer til alt finner jeg en slags trøst i at kritikken mot at man er sosialist og høyrevridd, er ganske så jevnt fordelt. Det er forhåpentligvis en indikasjon på at vi i FB lykkes å slå begge veier. Ja, jaggu har jeg ikke også blitt beskyldt for å være i lomma på kommunedirektøren. Så her er det full dekning.
Fotnote! Journalist-lærdom nummer én: Forsøk aldri å forklare eller gi utfyllende informasjon om du utsettes for kritikk i kommentarfelt eller sosiale medier. Da har du nemlig ømme tær eller er lite mottagelig for kritikk. Slikt blir raskt påpekt av vanlige folk.