Jeg må innrømme at det er lenge siden jeg selv kjøpte ny bolig.

Datter Kaja pleier å si at det var griseflaks for meg og kona at vi fant drømmeboligen på første forsøk i 1994. Andre vil si at jeg hater alle former for forandring, og er godt fornøyd med hvordan vi har det, men la nå det ligge.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Siden jeg kan lite om det å kjøpe bolig søker jeg om boligkjøp hos statistisk sentralbyrå (SSB). Det første jeg finner er en artikkel med overskriften «Leietakere er mindre fornøyd med livet».

Av dem som leier bolig oppgir nær 4 av 10 å ha opplevd alvorlige økonomiske vansker siste fem år, og 3 av 10 oppgir å ha blitt arbeidsledig.

Blant boligeiere er det 1 av 10 som har opplevd hver av disse tingene.

Det er med andre ord kjempelurt å bli boligeier. Du kan bli lykkelig av det.

Det finnes ikke noe land på jord som maser mer politisk og kulturelt om at du må eie boligen din selv og bli kongen på haugen.

Leietakere er en minoritet. Å være det er slett ikke lett. Det er noe alle minoriteter vet.

Leietakere føler mindre tilhørighet til stedet der de bor. De er mindre tilfredse med standarden på boligen sin. De opplever oftere samlivsbrudd og økonomiske vansker, ifølge SSB.

Ikke rart at de fleste i Norge drømmer om å kjøpe seg noe eget.

Når du sitter der og skal kjøpe bolig skjer noe rart. Pengene liksom mister sin verdi. Du kan for eksempel by fem millioner for en bolig, men så byr en annen jævel kanskje 100.000 mer, og da må kanskje du også by mer. Og dette kan gjenta seg flere ganger.

Og til slutt så sitter du der og hiver ut hundretusener av kroner etter som minuttene går. Det er helt sprøtt. Du slutter nesten å tenke på dette som penger. Det er jo bare tall som flagrer forbi. Høres ikke dette ut som en psykologi som kan misbrukes på det groveste? Det synes i alle fall jeg.

Nå skal jeg fortelle om noe jeg nettopp har oppdaget.

Det skal handle om min venn Pål som har kjøpt seg en leilighet. Det er en leilighet som ikke er bygget ferdig ennå. Det tar flere år før Pål og kona kan flytte inn.

Men i mellomtiden er det en rekke møter der Pål og kona skal ta stilling til både det ene og det andre. Om det skal være standard bad eller om de har noen spesielle ønsker. De elektriske løsningene. Belysningen. Og det ene med det andre.

− Hva slags kjøkken skal det være, spør utbygger og kommer med en rekke forslag til mulige endringer.

Pål krysser av for at han vil ha lysegrønne skapdører på kjøkkenet. Han skal ikke ha andre forandringer på kjøkkenet. Bare det der med fargen på dørene.

Her kan du lese flere petiter av Baard Fiksdal

Så går det noen måneder.

Det er nytt møte. Nå får Pål det man kan kalle hakeslepp. Han oppdager at fordi han har valgt grønne skapdører så er hele kjøkkenet plutselig blitt 180.0000 kroner dyrere.

Vi sitter og snakker om dette.

Så standard kjøkken er inkludert i kjøpesummen, men om du vil ha en liten forandring på dette så må du betale for et komplett kjøkken. Og det kommer på toppen av kjøpesummen. Det er jo helt sprøtt, sier jeg

Leverandør regner vel med at folk ikke vil nøye seg med standard kjøkken, som er det rimeligste, men har endringsforslag, og da er det ikke lov å bare endre en detalj.

Les også: Ny pengetrend: Slik fikk Fanny og Liz Beth stålkontroll på økonomien (+)

Da må du kjøpe hele kjøkkenløsningen og det tjener de mye mer penger på. Dette syns jeg det ble veldig dårlig informert om da vi kjøpte leiligheten. Det var flaks at jeg oppdaget dette.

Utbygger tenker sikkert at når folk har brukt mange millioner på en bolig, så gir de blaffen i om det blir 180.000 dyrere, at ekstra dyrt kjøkken er en pølse i slaktetida.

− Så hva har dere gjort?

− Vi ombestemte oss og gikk for det billigste, standard kjøkken.

− Så nå kan du bare drømme om lysegrønne skapdører?

− Kanskje vi i ettertid kan lete og finne slike dører på IKEA eller noe.

− Du kan spare en formue på dette?

− Det tror jeg.

− Så vi kan kjøpe øl for penga?

− Da har vi gratis øl resten av livet. Blir fint det.