Gå til sidens hovedinnhold

Slipp inn våre nærmeste

Jeg har et spørsmål til regjeringa: hvorfor er det ingen vilje til å komme oss som har våre nærmeste i utlandet i møte? Og til opposisjonen, hvor er dere når vi trenger dere?

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Det finnes en forholdsvis liten, men ikke ubetydelig gruppe som lider dobbelt under pandemien og regjeringas håndtering av den. Over 8000 av oss er organisert i en gruppe på Facebook, «Oss med familie eller kjæreste i utlandet under covid 19 2020/2021».

Vi kontakter politikere jevnlig uten særlig resultat.

Flere av de gjeldende bestemmelsene står i veien for at vi som savner våre nærmeste i utlandet får treffe dem. En av dem er regjeringas kategorisering av nødvendige og unødvendige reiser.

Les også: Vi mener du er bedre i stand til å ta beslutninger om ditt eget liv enn det politikerne er

Utrolig nok er det å møte sine nærmeste i mange tilfeller regna som unødvendig. Det gjør det praktisk umulig for de fleste å dra på besøk ut, for hjemme venter ti dager på karantenehotell for egen regning. Innreiserestriksjonene sørger på sin side for at våre nærmeste ikke slipper inn i det hele tatt.

Regnes for unødvendig

Jeg og mange med meg føler mye sinne og fortvilelse over denne kategoriseringa. Hvem er de til å bestemme at det er unødvendig at jeg får være med kjæresten min, at noen får treffe sitt fortvilte barn som nylig ble 18 eller at den sosialt isolerte og vaksinerte bestemora på andre siden av skogen får treffe sine barnebarn før hun dør?

Ironisk nok har regjeringsmedlemmene uttrykt at slikt samvær er nødvendig når de selv reiser på kryss og tvers av landet for å være sammen med sine nærmeste.

Legger man følelsene til side og gransker bakgrunnen for reglene, er det fremdeles ubegripelig. Retten til familieliv er nedfelt i menneskerettighetene og grunnloven. Det regnes altså som en av de ukrenkelige rettighetene til et menneske å få være med familien.

Hvordan kan det samtidig regnes som unødvendig for regjeringa?

Regjeringas elsklingsgruppe

I koronakommisjonens rapport om regjeringas krisehåndtering, poengteres det nettopp at regjeringa i for liten grad har vurdert hvorvidt tiltakene har vært i strid med menneskerettighetene. Når staten likevel velger å bryte disse rettighetene, burde de i det minste ha et grundig og godt faktagrunnlag for sine regler.

Slik det er nå, brukes tall som viser at én gruppe innreisende har ført til smitte i landet til å argumentere for at en annen gruppe skal stenges fullstendig ute. Det er nemlig regjeringas unntak for sin elsklingsgruppe gjennom hele pandemien, de arbeidsreisende som genererer penger for norsk næringsliv, som har ført til det man så stigmatiserende og unyansert kaller importsmitte.

Ingen steder finnes det noe som tyder på at det er familie og kjærester av landets innbyggere som har eller vil utgjøre noen spesiell trussel.

Dobbel byrde

Er prioriteringene riktige?

For å si det sånn: om jeg skulle bli påkjørt av en av lastebilene som har fått slippe inn uten test eller andre restriksjoner, slipper ikke min svenske kjæreste inn for å begrave meg en gang.

Hvorvidt min far, som også bor i Sverige, får komme, er uklart i regelverket. Antagelig ville en tilfeldig vakt på grensa fått avgjøre det. Hvor rimelige er disse reglene egentlig?

Og hvor tar regjeringa det fra at reglene skal være slik?

FHI og helsedirektoratet ser i ut til å være skjønt enige i sine anbefalinger til regjeringa: det burde ifølge dem for lenge siden vært unntak i innreiserestriksjonene for familie og kjærester, da restriksjonene er svært inngripende for de det gjelder og reglene har liten nytte ettersom gruppa er forholdsvis liten og dermed utgjør liten fare.

Hvorfor lytter ikke regjeringa til faglige råd?

Les flere meninger fra Norsk debatt her

FHI påpeker også flere steder at denne gruppa er under dobbel byrde av tiltakene – ramma av konsekvensene av nasjonale og lokale tiltak i tillegg til at vi ikke får vært sammen med våre aller nærmeste.

Hvor lenge skal vi måtte sitte adskilt med makt fra våre nærmeste og tåle å få våre rettigheter brutt, våre behov oversett, uten sikker sluttdato, uten faglig begrunnelse og uten utsikter til å bli hørt?

Hva venter dere på, politikere, #slippossinn!

Kommentarer til denne saken