I fjor høst fortalte noen som hadde sittet i Oslo fengsel meg om et drapsforsøk som skjedde der i slutten av august. De la merke til en heftig krangel i luftegården, og ba betjentene være obs på hva som kunne skje.

Senere samme dag ble en av de som hadde kranglet slått i bakhodet med en jernstang i treningsrommet. Han fikk brudd på hjerneskallen, og ble liggende i koma i 22 dager på Ullevål sykehus. Lenge var det usikkert om han ville overleve, og han måtte ha videre behandling både på Sunnaas sykehus og i psykiatrien på Akershus universitetssykehus.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Bekymrede innsatte

Jeg har vært opptatt av denne saken av flere grunner. De innsatte sier de er bekymret for tryggheten i fengslene, og at dette bare er én blant en rekke voldshendelser. Det skjer mange ting vi ikke får høre om, fordi en innsatt som anmelder vold blir stemplet som «snitch» og tar en stor risiko.

Jeg har likevel hørt om noen av hendelsene fordi de forplanter seg til gjengmiljøer utenfor murene - og får store konsekvenser der. Hvis en gjengleder tas på innsida, vil noen slå hardt tilbake på utsida. Dermed utvikler det seg alvorlige voldsspiraler på begge sider av murene.

Dette går sterkt utover det som er selve målet for kriminalomsorgen: Å gi de innsatte en sjanse til å komme bort fra kriminelle miljøer. Hvis de opplever frykt for vold og trusler, og blir presset til å delta i narkotikaomsetning, smugling og annen kriminalitet, er vi veldig langt i fra å nå målet.

Jeg er enig i at noe av grunnen er at det finnes for få betjenter og andre ressurspersoner til å følge opp de innsatte. Men vi må også se på hva som faktisk skjer når det går så galt som i Oslo fengsel 22. august i fjor.

En løs, farlig jernstang

En av tingene jeg lurte på når saken kom opp for retten her om dagen, var hvordan gjerningsmannen kunne gå rundt med en løs, farlig jernstang i fengselet. Aktor sa i sitt innledningsforedrag at de innsatte hadde fått deler av treningsapparater så de kunne trene når treningsrommet var stengt. Det skulle være et koronatiltak.

Men i vår sak fikk dette katastrofale følger, og jeg var spent på å høre hva betjentene ville si i retten.

Aktor sa også at det ikke ble funnet fingeravtrykk på jernstanga, og at offeret ikke så gjerningsmannen som slo han bakfra. Begge de to vitnene som var til stede, hevder også at de ikke så selve slaget.

Taushetskulturen står sterkt. Men aktor slo fast at konflikten i luftegården tidligere på dagen var mellom offeret og tiltalte. Han sa også at det skulle vises en overvåkingsvideo, og at flere ansatte og innsatte skulle vitne om hva de visste om hendelsen.

Jeg ventet spent på det videre forløpet, mens retten behandlet et annet drapsforsøk som tiltalte også var anklaget for. Når de kom til hendelsen i fengselet fortalte offeret at det under krangelen i luftegården ble sagt at «du får en kule i panna». Han trodde det var noen som ikke likte han, fordi han tegnet davidstjerner og kunne lage mye lyd på cella.

Etter det knusende slaget hadde han ikke noe som beskyttet hjernen, og han skulle ha flere operasjoner. Han sliter fortsatt, med stadig store smerter, mareritt og angst, og går på mange medisiner.

Her kan du lese flere kommentarer fra Jan Bøhler

Politivitne skapte uklarhet

Blant de første vitnene, var det en fra politiet som skulle redegjøre for rapporten om fingeravtrykk på jernstanga som ble brukt i drapsforsøket. Den sa at fingeravtrykket var for svakt til å kunne brukes, verken til å identifisere eller utelukke noen, slik det var blitt beskrevet i retten. Det var desto mer oppsiktsvekkende at politivitnet som snakket om rapporten, skapte uklarhet om dette.

Hun sa at det muligens kunne være kjennetegn ved fingeravtrykket som kanskje kunne brukes til å utelukke noen. Hun fortalte om hvordan hun hadde sett og sett på dette, uten å bli sikker.

Dette utløste en intens runde i retten hvor dommeren spurte politivitnet om de kunne sammenligne det svake fingeravtrykket med de førti aktuelle innsatte sine. Men svaret var at dette var for ressurskrevende.

Retten slo seg ikke til ro med det, og jeg opplevde noe jeg aldri har sett i en rettssal før: Fordi politivitnet skapte usikkerhet rundt konklusjonene i politiets egen rapport, tok dommeren en sjelden beslutning. Etter ikke å ha lagt skjul på sin frustrasjon over uklarheten, besluttet retten å avbryte behandlingen av hele drapsforsøket.

Vi fikk altså ikke sett noen overvåkingsvideo eller høre hva vitner fra ansatte, innsatte og helsepersonell visste om hva som hadde skjedd. For fingeravtrykk er et springende punkt, og retten ville ikke gå videre før man får et bedre svar på dette. I dommen som ble avsagt 22. april heter det dermed bare at saken er «returnert til fortsatt etterforskning».

Dette er Nettavisens spaltister

Ville det skjedd utenfor murene?

Denne oppsiktsvekkende utviklingen i saken styrket min bekymring for trygghet og rettssikkerhet i fengslene våre.

Blir vold blant innsatte tatt på samme alvor og etterforsket like grundig som i samfunnet ellers?

Det er ingen tvil om at det skal være likhet for loven, men denne rettssaken gjorde meg ikke trygg på det. For hvordan kan politiet sette retten i en slik situasjon, hvor det er uklarheter mellom det man sier som vitne og det som står i rapporten de har levert?

Det tyder på for lite grundig etterforskning og for dårlige forberedelser til et viktig vitnemål. Hvis man er usikker på om en rapport til retten er riktig, er dette en alvorlig sak som må undersøkes mye tidligere. Jeg spør meg om det ville skjedd i en sak hvor ikke både tiltalte og offer satt innenfor murene. Nå må vi vente på ubestemt tid på resultatene av en ny etterforskning.

Les mer fra Norsk debatt her

Jeg vil fortsette å følge med, fordi det er avgjørende for utviklingen i fengslene at all kriminalitet som begås der, etterforskes like godt som den som skjer ellers i samfunnet. Hvis det ikke er tilfellet, kan vi ikke vente at de innsatte skal lære å bli lovlydige borgere. Da vil de fortsette å tro på den egenjustisen som gjelder i kriminelle miljøer.

Norsk debatt har sett papirer som bekrefter det som Bøhler omtaler.