Gå til sidens hovedinnhold

«SLUTT!» kom det fra sykesengen. Og da forsto vi det

Livet tar slutt en gang, og det må være lov til å ha dårlig matlyst når en nærmer seg 100 år, er syk, skrøpelig og bor på sykehjem uten at det skal bli medieoppslag av det, skriver spesialsykepleier May Britt Bruun.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(Nordnorsk debatt)

De siste ukene har det fremkommet i debatt og medieoppslag at eldre pasienter sulter og blir underernært på sykehjem. Det vises til undersøkelser der det fremkommer at andelen eldre pasienter som er underernært på sykehjem har steget fra 36 prosent i 2016 til 44 prosent i 2021, noe som godt kan medføre riktighet.

En lokalavis skrev at 70 prosent av sykehjemsbeboere i en kommune var i fare for underernæring, og det blir videre delt bilder på sosiale medier av uspiselig mat i plastbeger. Det vises til brudd på helse- og omsorgstjenesteloven, verdighetsgarantiforskriften og helsepersonelloven. Dette er selvfølgelig både alvorlig og urovekkende og må tas ta tak i på organisatorisk nivå.

Det er dog en kompleks problemstilling som kan sees i sammenheng med flere faktorer, også sykepleiefaglige.

Dagens sykehjemspasient er sykere enn for fem år siden

Gode kunnskaper om aldringsprosessen er nødvendig. Kroppens aldersforandringer kan føre til nedsatt funksjon, økt risiko for underernæring, mindre reservekapasitet og dermed mindre motstandskraft mot videre sykdom. Geriatri er et fagfelt innenfor medisinen som omfatter sykdom og funksjonssvikt hos eldre pasienter. Den geriatriske pasienten kan ha både akutte og kroniske sammensatte, gjerne multiple, sykdommer, og er som oftest preget av skrøpelighet.

For å utføre sykepleiehandlinger må sykepleieren ha kunnskap om hvordan kroppen fungerer og ha forståelse for hver enkelt pasient sin situasjon. Pasienter som flytter til sykehjem i dag er mye sykere enn eksempelvis i 2016, og forventes å ha høyere grad av helsesvikt, noe som forklarer prosentøkningen i første avsnitt. Vi lever i en tid hvor den syke, eldre pasienten kan bo lenger i sitt eget hjem ved hjelp av tilrettelagt hjemmesykepleie og velferdsteknologi.

Pasienten som kommer inn på sykehjem i dag er oftest en geriatrisk pasient, som har tre eller flere sammensatte sykdommer, det være seg kronisk hjertesykdom, KOLS, nyresykdom, hjerneslag, kreftsykdom, diabetes, Parkinsons sykdom, demens eller alderspsykiatriske lidelser.

Det kan også være snakk om akutt funksjonssvikt i ulike faser, som svikt i gangfunksjon og egen omsorgsevne Når en pasient har mange sammensatte sykdommer og opplever ubehag på daglig basis gjør det noe med matlysten. Den geriatriske pasienten er utsatt for underernæring og dårlig matlyst.

Dårlig matlyst kan komme av fordøyelsesbesvær, kvalme, redusert sult- og tørstfølelse, og reduserte antall smaksløker i munnen, endring i luktesans, medikamentbivirkninger og som en naturlig del av at kroppen eldes. Og videre, livsfenomener som sorg etter å eksempelvis ha mistet sin ektefelle gjennom 60 år, vrangforestillinger om at maten er forgiftet, og pasientens egen opplevelse av livstretthet.

Og med sammensatte sykdommer og nedsatt matlyst, kommer det naturlig nok vekttap. Vekttap kan for øvrig også skyldes endringer i kroppens fettdepoter (fettplassering), samt tap av muskelmasse grunnet inaktivitet. Det skjer nemlig en naturlig endring i aktivitetsnivå når den eldre pasienten flytter på sykehjem, rett og slett fordi den på grunnlag av sine sammensatte sykdommer og helseutfordringer ofte ikke er i stand til å opprettholde tidligere aktivitetsnivå.

Eksempelvis kan pasienten ha mistet sin gangfunksjon og sitte i rullestol, eller ha så kraftig nedsatt lungekapasitet at den knapt klarer å gå over romgulvet.

MNA-ernæringskartlegging

For å kartlegge ernæringsstatus på pasienter i sykehjem brukes det standardiserte skjemaet Mini Nutritional Assessment (MNA), hvor en summerer opp tallene fra hvert enkelt spørsmål og legger disse sammen til en score som avgjør i hvilken ernæringskategori pasienten havner.

I del en spørres det om pasientens matinntak har gått ned de tre siste månedene, vekttap de tre siste månedene, mobilitet, om pasienten har opplevd psykologisk stress eller akutt sykdom de tre siste månedene, om pasienten har neuropsykologiske utfordringer, og til slutt registreres pasientens kroppsmasseindex (KMI).

Les også: Sushi, stek eller vegetar? Det burde de eldre få velge selv

I del to spørres det blant annet om: Bor pasienten i egen bolig eller på sykehjem? Bruker pasienten mer enn tre ulike reseptbelagte medisiner per dag? Daglig væskeinntak?

Det vises også til inntak av ulike proteinmarkører (kjøtt, fjærkre, fisk og melkeprodukter), frukt og grønnsaker. Klarer pasienten å spise selv? På slutten av del to av MNA-skjemaet registreres også omkrets rundt overarm og legg i centimeter. Poengene for begge delene av MNA-skjemaet summeres opp og en sitter igjen med et helhetsinntrykk. Normal ernæringsstatus, fare for underernæring eller faktisk underernært.

Jeg tok en rask ernæringskartlegging av meg selv, og fant at jeg også står i fare for underernæring, til tross for god helse, samt variert kosthold med proteininntak og grønnsaker.

Vårherre skal vite at vi prøver

Det legges i dag vekt på at den praksis som utøves i helsevesenet skal være evidensbasert, noe som vil si at helsepersonell må holde seg oppdatert når det gjelder relevant vitenskapelig forskningsbasert kunnskap som kan implementeres i avdelingshverdagen. Og vi prøver. Vårherre skal vite at vi prøver. Vi forsøker daglig å hjelpe pasienten å spise, og opprettholde en fornuftig og realistisk ernæringsstatus sett i sammenheng med pasientens sykdomsbilde.

På sykehjemmet hvor jeg er ansatt har vi fem faste matstunder. Frokost, varm lunsj, middag, ettermiddagskaffe og kveldsmat. Pasienter får også ved eget ønske, eller sykdomsbehov, nattmat. Vi får servert middag fra et sentralkjøkken, som lager herlig norsk husmannskost etter anbefalte standarder for karbohydrater, proteiner og fett. Hva varmretter gjelder har vi, utenom norsk husmannskost, også innslag av mer moderne mat som hjemmelaget pizza, lasagne og hamburger med pommes frites. Og jeg må ikke glemme dessert. Det serveres dessert hver dag.

Vi tilrettelegger måltider: Tyggevennlig og moset mat, diabetikerkost, laktoseredusert og glutenfri kost, ønskekost (eksempelvis havregrøt, kleppmelk og speilegg som kan kokkeleres på vårt minikjøkken på avdelingen) og saltfattig kost. Vi serverer ernæringsdrikke med høyt kaloriinnhold, smoothies, frukt, kjeks og yoghurt.

Les også: «Jeg har ikke pratet med noen på fire dager. Jeg er så ensom»

Vi observerer i matsituasjoner hvordan pasienter spiser, om de spiser med egne ressurser, om de forstår hvordan de skal bruke kniv og gaffel, om de tygger og svelger greit. Vi følger med på hvor mye pasienten spiser til måltider. Og vi hjelper til med å mate pasienter som har behov for det. Vi skjermer pasienter som har komplekser for å spise sammen med andre. Vi kan også gi intravenøs væskebehandling ved alvorlig dehydrering.

Vi kan dog ikke tvinge pasienten til å spise, men respektere dens ønske når den nekter å innta mat.

Frustrasjonens mange ansikter

Og jeg forstår. Jeg både forstår, respekterer og føler med pårørende og andre omsorgspersoner som blir frustrerte når den de elsker ikke vil spise mer, men blir mer og mer skrøpelig. Pårørende prøver ofte selv å bidra og hjelpe til i matsituasjoner når de er på besøk, noe som er en veldig fin kjærlighetshandling. Vi kan ofte se at pasienten gjerne spiser lettere og mer sammen med mennesker de har kjent gjennom hele livet og føler seg trygg sammen med.

Samtidig kan vi ikke pålegge pårørende å komme til sykehjemmet for å hjelpe til i alle matsituasjoner. Jeg håper de allikevel har tillit til oss.

Frustrasjon fra pårørende kan også ha mange ansikter. Jeg har fått anbefaling fra pårørende om å «klype over mammas nese, da gape ho opp og kan spise», eller å prøve å bruke fart på bestikket for å komme gjennom sammenbitte tenner. På grunnlag av etiske retningslinjer for sykepleiere som favner om respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet, verken kan eller ønsker jeg å utføre slike handlinger. Jeg risikerer da å miste min autorisasjon som sykepleier.

Les også: Underernæring på norske sykehjem: Ernæring er så mye mer enn hvor mange kalorier man spiser

Og jeg har vært der selv. Jeg opplevd at en av mine aller nærmeste sluttet å spise grunnet sykdom. Et matglad menneske som sikkert klassifiserte til å være normalernært. Sakte men sikkert ble det mindre porsjoner. Deretter færre måltider. Vekten raste ned, kroppen ga rett og slett opp. Vi kjøpte is, sjokolade, næringsdrikker, desperate etter å få beholde personen i livet sammen med oss. Men til syvende og sist måtte vi gi opp.

«SLUTT!» kom det fra sykesengen. Og da forsto vi det – det nytter ikke å tvangsvanne blomsten som allerede har resignert. Det er det hardeste faktumet jeg har måttet akseptere i hele mitt liv. Og den aller største sorgen. Så jeg forstår så inderlig.

Å skille skitt fra kanel

80 prosent av landets sykehjemsbeboere har en form for demenssykdom. En demenssykdom har oftest med seg hukommelsessvikt, som kan føre til at pasienten ikke husker når han eller hun spiste sist. Jeg får daglig høre fra pasienter at de ikke har spist på flere dager, når jeg selv har servert de mat to timer tidligere. Selvfølgelig får de servert mat når de uttrykker dette, da selve uttrykket kan tolkes som sult. Og det er klart, hadde jeg selv som pårørende fått en telefon der min kjære forteller at den ikke har fått mat på flere dager, hadde jeg også reagert med vantro og sinne.

Les mer fra Norsk debatt

«Jo visst gör det ont når knoppar brister». Og jo visst fins det dårlige praksiser hva angår ernæring i sykehjem. Skal en generalisere alt det negative en leser i media om norske sykehjem kan det fort bli trist, og det blir da meget forståelig at folk vegrer seg for å «havne» på sykehjem, eller måtte flytte sine egne dit. Men det gjelder å skille skitt fra kanel.

Landets befolkning blir eldre, vi har nå en gjennomsnittsalder på 81,7 år for kvinner og 76,1 år for menn. Dette beror på at vi faktisk har bedre levestandard og livsvilkår. Vi har mer vitenskap om hvilke faktorer som fremmer helse og forebygger lidelse, også innenfor ernæringsfeltet.

Så vær så snill, ikke skjær alle sykehjem over en kam. For når alt kommer til alt, er det pasienten som bestemmer om den vil spise eller ei. Livet tar slutt en gang, og det må få være lov til å ha dårlig matlyst når en nærmer seg 100 år, er syk, skrøpelig og bor på sykehjem uten at det skal bli medieoppslag av det. Vær litt kildekritisk.

Kommentarer til denne saken