Som svensk må jeg fra tid til annen klø meg i pannen når jeg tar til meg hva eksperter og forskere har klart å klemme ut av seg på ulike seminarer og i medieoppslag i høst.

Krafttak skal tas for å høyne prestasjonsnivået. Det refereres til statistikk som sammenligningsgrunnlag opp mot Sverige, og vitenskapelige rapporter fra klubber og ulike distrikter. Norge har blitt hengende etter. Og de må fort tilbake, er inntrykket som gis.

Og dette innen sesongen knapt har startet, og før Johaug knapt har rukket å kjenne på tilværelsen som ski-pensjonist.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

En generell utviklingsplan og verdigrunnlag er aldri feil. Men teori og praktisk gjennomførbarhet er ikke alltid så enkelt å forene. Fokuset i Ski-Norge synes å være mest på damene, og mindre på hvordan den fantastisk langrennsnasjonen skal klare generasjonsskiftet på herresiden - med et relativt alderstynget lag inn mot VM i Trondheim i 2025.

Stjernen Johannes Høsfløt Klæbo (26) kaprer det meste av oppmerksomheten. En nasjonal trygghet virker å hvile på herrene, ettersom bredden på toppen er enorm. Men hvem vinner VM-gull i Granåsen om drøyt to år om Klæbo er syk eller skadet?

Les også: Nordvall blir Nettavisen-kommentator

For langrennsjentene ligger lista himmelhøyt etter Bjørgen-Johaug-epoken. Jeg anbefaler å roe litt ned der det omtrent hver uke meldes om kvinnelige idrettsutøvere som har møtt veggen, som vil slippe rampelyset, som opplever stress og press, som er rammet av skader og sykdom - eller sliter med å oppfylle helsemessige krav.

De aktives stemme, helse og behov er viktigst om det skal bli internasjonale toppresultater.

Norge har totaldominert damelangrenn stort sett hele 2000-tallet, og knapt hatt noen dårlige OL eller VM siden Berit Aunli ble VM-dronning i Holmenkollen for snart 40 år siden.

Nei, det kommer ikke frem noen ny Marit Bjørgen, Therese Johaug eller Maiken Caspersen Falla i vinter. Kanskje aldri.

Deres vei mot OL- og VM-gull har ikke vært snorrette og enkle. De kan lære oss mye, særlig alle feilene de har gjort, og når deres karrierer har gått i retning av skrekk og gru. Historien har mye å lære oss.

Norges skifjell står standhaftig og solid, med masse dyktige jenter på vei fremover utviklingsmessig. Jenter som elsker det de holder på med, og som er klare for å gjøre det som kreves for å lykkes både på landslag og i mesterskap.

Vern om dem, ha tålmodighet - og fremfor alt: Gi dem en bekreftelse på at de blir sett og hørt. Lytt til hva de har å si, og la ikke et begynnende Sverige-kompleks skylle inn over landet.

Sverige er inne i en fantastisk «jente-boom», og i forkant av verdenscuppremieren i finske Ruka til helgen, tippes Frida Karlsson, Ebba Andersson, Emma Ribom, Johanna Hafström og Maja Dahlqvist å sikre seg pallplasser.

På damesiden i år kommer nok «söta bror» til å oppleve større suksess enn Norge. Men slik har det ikke vært om vi ser det i et historisk perspektiv. Langt, langt derifra.

Jeg tror i motsetning til andre synsere at de norsk skijentene går en lys fremtid i møte. Så sant de får arbeidsro, god veiledning av dyktige folk rundt seg - som viser at de har tro på det de holder på med - og som er proppfulle av personlig engasjement. Det kan absolutt gå, med litt tålmodighet.

I årets junior-VM og U23 på Lygna tok Norge flere medaljer enn Sverige på jentesiden. Juniorene vant stafetten med Maria Hartz Melling, Emma Kirkeberg Mørk, Tuva Anine Brusveen-Jensen og Anna Heggen på laget.

Med Russland på andre, Tyskland på tredje - og Sverige bare på fjerdeplass.

I vinter tipper jeg de mer etablerte, norske jentene biter godt fra seg, og kommer til å krige om VM-medaljene i slovenske Planica 12. -24. februar 2023.

Helene Marie Fossesholm (21) og Mathilde Myhrvold (24) er i begynnelsen av sine karrierer, og får sikkert god støtte av blant annet Heidi Weng.

Mye handler om lederskap. Om trenere med et brennende engasjement. Som helhjertet tar tak og ser til at helheten er balansert.

Gjennom mange års erfaring som pressesjef i det svenske landslaget, vet jeg såpass mye at det ikke er antall treningstimer som er avgjørende for om det blir fremgang eller ikke.

Det er snarere innholdet i treningene, idrettsgleden, det man spiser og hvordan man føler seg fysisk og mentalt som er avgjørende.

En frisk, sterk og komplett langrennsløper som er i harmoni med seg selg selv og idrettslivet, vil på sikt gjøre det best utviklingsmessig - og kan på en rasjonell måte takle motgang uten å miste trua på seg selv og den berømmelige gnisten.

Det er iallfall min erfaring.

Etter konkurransene på Beitostølen hørte jeg Anne Kjersti Kalvå (30) rose landslagstrener Stig Rune Kveen for arbeidet han gjorde med henne etter fjorårssesongen, da mye mye gikk skeis for Lundamo-løperen fra Trøndelag.

Nå fremstår Kalvå som sterk og tilfreds, både i og utenfor skisporet.

Sprint-talentet Kristine Stavås Skistad (23) trakk etter sprintseieren på Beitostølen frem sin personlige trener som en forklaring på den fremgangsrike starten på årets sesong. Etter noen tunge år ser det ut som Skistad er på rett spor igjen.

Les mer fra Norsk debatt

Det er så absolutt ingen mangel på dyktige utøvere i Norge.

Kommunikasjon, og en gjensidig tillit mellom den aktive og treneren, og felles strategier mot så vel delmål som langsiktige mål, er det den eneste holdbare oppskriften i det lange løp.

Slik at man ikke behøver å innta en forsvarsstilling - både internt og eksternt - når resultatene ikke blir som et «bortskjemt» Norge hadde håpet på.

Ha tro på dere selv, jenter!

/Torbjörn Nordvall