(Trønderdebatt): Å kombinere småbarnsliv med det politiske livet er svært krevende slik det er lagt opp i dag.

Vi risikerer å miste viktige perspektiver og stemmer. At småbarnsforeldrene forsvinner fra toppverv og sentrale politiske arenaer.

Selv hadde jeg for under ett år siden reflektert svært lite rundt:

• Hvordan blir arbeidshverdagen når en har blitt vekka anna hver time hele natta og stått opp klokka 05?
• Hvordan er det å lede et morgenmøte, samtidig som en bærer en trassig unge til barnehagen?
• Hvordan er det å sitte på et partimøte, som ikke har et sluttidspunkt og barnevakta spør når du kommer hjem?
• Hvordan er det å måtte gå hjem etter møte, når du vet at alle beslutningene egentlig tas etterpå?
• Hvordan er det å konstant føle på at partner hver dag må bidra mest, eller at du enda en gang må spørre slektninger om å steppe inn?
• Hvordan kjennes det når det himles med øya når du må dra fra møte for å hente i barnehagen?
• Hvordan er det å logge seg på et teamsmøte på kvelden når ungen(e) endelig sover, mens en rydder, pakker sekken, vasker klær og forbereder neste dag?

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Ta for eksempel dagens partilederdebatt. Den starter klokka 21. Det er rundt da mange av oss med små barn legger oss. Helt ærlig. Jeg kommer til å sove når den sendes.

Grunnen til at jeg skriver dette, er at det egentlig ikke er så mye rom for å klage når en har plass rundt de viktigste borda. Da skal du være takknemlig, framstå full av energi og alltid være klar for nye oppgaver.

Selv fikk jeg ofte tildelt nye oppgaver rundt klokka 19 da jeg jobba som rådgiver sentralt i Arbeiderpartiet. Som hadde frist i løpet av dagen. Ikke bare når vi var i valgkamp, men sånn generelt. Jeg hadde stort sett en murrende hodepine og dårlig samvittighet for han på hjemmebane.

Jeg har ofte tenkt at det kreves mye, fysisk og psykisk for å leve det livet. Og nå, etter at jeg fikk barn, ser jeg det som så å si umulig å være en del av det.

Les også: Trist, men nødvendig for et parti i motvind

Når en er ferdig med det intense småbarnslivet glemmer – eller fortrenger – man kanskje hvordan hverdagen var? Mange av oss forsto Bastholm, da hun foran hele journalist-Norge fortalte at det var blitt for mye til å fortsette i partiledervervet. Selv ble jeg tung og trist da jeg hørte pressekonferansen. Det føltes så urettferdig.

Noen journalister spekulerte i at folkene rundt partilederen i MDG ikke hadde bidratt nok. Jeg tror ikke bare det handler om det – men om hvordan hele det partipolitiske livet er i dag.

Nå sitter jeg i bilen på vei hjem fra tre dager på Arendalsuka. Flere har spurt meg hvorfor jeg drar så tidlig. Understreket hvilke arrangementer jeg går glipp av. Spurt meg «hvem som er barnevakt».

Det er ingen som er barnevakt. Datteren min er sammen med sin egen far. Det er bra at familielivet og politikken har blitt mer likestilt enn det var, men det er fortsatt ulike forventninger, ulikt press og ulike spørsmål – ikke bare til kvinner, men til småbarnsforeldre generelt.

Ler mer fra Norsk debatt her

Det er kanskje derfor Bastholms ord treffer så hardt: Fordi ekstra mange av oss akkurat denne uka står i et krysspress mellom å være foreldre og å delta i det politiske livet.

Min mamma gikk ut av politikken da jeg og min bror var små. Jeg har ofte spurt hvorfor, og hun har alltid sagt at «det var mange som kunne ta verv og ansvar, men bare jeg kunne være din mor».

Det utsagnet har jeg først forstått nå. Men det er et demokratisk problem.

Redaktøren i Trønderdebatt kjenner Spjelkavik personlig -red.