Gå til sidens hovedinnhold

Snart skal en ny samferdselsminister på vei-befaring på Senja

Her skal hun eller han riste på seg, eller av seg, muskelplager på veier som ser ut som et hekletøy av asfalt og med mørklagte, smale tunneler som makabre høydepunkt.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

(Nordnorsk debatt)

Snart får vi ny regjering, og tradisjonen tro skal nok en samferdselsminister «på visning» til Senja. Her skal hun eller han riste på seg, eller av seg, muskelplager på veier som ser ut som et hekletøy av asfalt og med mørklagte, smale tunneler som makabre høydepunkt.

Trolig blir det en minister fra Senterpartiet som kommer på besøk, partiet liker samferdsel, og hadde posten i alle de åtte årene til den forrige rødgrønne regjeringen (2005-2013). Der brukte Sp tiden godt. Perioden kulminerte med lanseringen av fergefri E 39, tørrskodd ferdsel langs kysten fra Kristiansand til Trondheim. Prislapp 390 milliarder! Drevet fram av dyktige Sp-politikere og samferdselsministre som Liv Signe Navarsete og Magnhild Meltveit Kleppa.

Etter Håkon Kyllingmark, som var samferdselsminister 1965-1971, har Norge hatt 23 statsråder i samferdselsstolen. Kun tre av disse var folkevalgte representanter fra Nord-Norge: Annemarie Lorentzen, William Engseth (begge Ap) og Dag Jostein Fjærvoll (KrF). Sistnevnte satt fra 1999 til år 2000. Etter det har ingen folkevalgte fra de nordligste fylkene, med adresse i nord, og behov for å hilse hjem til egne velgere, sittet helt på toppen i dette departementet.

Nordland har imidlertid de siste årene vært godt forsynt med påvirkningsagenter i sjiktet under ministeren. Flere statssekretærer og politiske rådgivere for samferdselsministrene fra Frp og KrF har kommet fra Nordland. Det har gitt uttelling, også for prosjekter i hjemfylket som ikke er liv laga, som de færreste vil ha og som vil koste skattebetalerne svære summer. Storflyplass i Mo i Rana er ett eksempel. Det er mye å hente når man først får en fot innafor. I Troms og Finnmark er vi ikke like godt stilt.

Hver vår går fylkesveiene rundt omkring i full oppløsning. Tilstanden er den samme år ut og år inn: fullt gjørmehav. I april kom meldinga om at en av skolebussene på Senja måtte slutte og kjøre da vårløysinga sto på som verst. Sjåføren mente det var direkte uforsvarlig å legge utpå veien med unger i bussen under de rådende omstendigheter. Rundt omkring i distriktene for øvrig var det likedan. Skolebussene sto parkert, og fikk følge av melkebilen, søppelbilen og postbilen. Selv brøytebilene måtte melde pass etter litt snøfall på grusveier som disset og svaiet som hengebruer.

Små lokalsamfunn ble satt ut av drift, bøndene fikk ikke levert melka, og annen viktig transport måtte opphøre i den verste perioden. Og vi skriver år 2021.

Les også: I flokk og følge

Så kom det litt penger fra departementet for samferdsel. I begynnelsen av april ilte man til med 400 millioner til veiutbedring. 57 av disse gikk til Troms og Finnmark. 57 millioner er selvsagt mye penger, men det sier seg selv at veistrekningene er ualminnelig lange i et storfylke som er større enn halve Sør-Norge.

– En tommelfingerregel vi bruker er at én million kroner blir én kilometer med asfaltert vei, sa fylkesråd Kristina Hansen til Nordlys.

Det vil i praksis si 5,7 mil med asfalt etter vårens ekstra bevilling.

Til sammenligning: bare planleggingen av fergefri E 39 har hittil kostet 2000 millioner.

Les mer fra Norsk debatt

Senterpartiet har servert sjenerøse valgløfter, i den forstand at reverserings-bølgen som partiet har annonsert, vil koste veldig mye penger. Det er for eksempel brukt millioner på å slå sammen de to nordligste fylkeskommunene, nå skal enda flere millioner ødsles på å splitte dem igjen, selv om ingen vanlige folk har fått varige mén av at to fylkeskommuner er blitt til én.

Men det blir interessant å regne om denne symbolpolitikkens meningsløse million-sløseri i antall utbedrede vei-kilometere i nord.

Kommentarer til denne saken