(Nordnorsk debatt): Det verdige friluftslivet er det friluftslivet som du personlig foretrekker og dermed regner som moralsk uangripelig. Det uverdige er, uten unntak, befengt med komfort som du ser på med forakt.

Skutere, skiheiser og ølservering inkludert.

Dette er en observasjon som jeg har gjort meg etter 30 år i dette landet. Mange av disse årene har jeg, som mange andre innvandrere, brukt på å knekke friluftslivets verdikode.

Nordmenn er generelt et sjenerøst folk. Men enormt egoistiske og puritanske i sine fortellinger om friluftsliv.

Friluftslivet er den siste skansen for portvokterne i dette landet.

Og i Tromsø står den porten ved Finnheia i Håkøybotn i dag. Der ønsker lokale entreprenører å bygge alpinanlegget Arctic Center, med flere skiheiser, serveringssteder og hytter.

Det er det stor lokal motstand til, av mange grunner. Men den minst sjarmerende motstanden kommer fra selverklærte friluftsentusiaster.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Tromsø er omgitt av fjell nært bebyggelse. Det er faktisk mulig å spenne på seg randonee-ski rett utenfor mang en dør på Kvaløya og gå rett opp på et eller flere fjell, og renne ned.

Vil du utfordres er Kattfjordeidet, Tromsdalstinden, Lyngen og Jiehkkevarri relativt nært.

16 tråkkemaskiner og skutere går fra oktober til mai rundt nær sagt hele Kvaløya og langs hele fjellrekka på fastlandet. Og på selve Tromsøya.

Jeg kan spenne på meg skiene hjemme, nært byens sentrum, og gå en sammenhengende tur i timevis, i fred og stillhet, i flotte løyper.

Men i disse dager kan det virke som om hele grunnen til å leve på denne perlen i nord, vil bli rasert om noen umettelige lokale kapitalister lager skiheis på dette ene fjellet på Kvaløya.

Å gå på randonee eller langrenn i Håkøybotn beskrives av motstanderne til Arctic Center som et lavterskeltilbud. Det koster bare 50 kroner i parkeringsavgift.

Det er absurd nærsynt.

Friluftsliv er big business

Friluftsliv kalles av enkelte forskere for norskhetskapital – verdiladede koder om identitetsbygging som det er vanskelig for tilflyttere å knekke.

Denne norskhetskapitalen er langt fra gratis å tilegne seg i 2023. Enn så nostalgisk man liker å stille seg til fjellturer på pudder.

For friluftsliv i Tromsø er big business.

20.000 kroner i laveste prissjikt, hos en av landets billigkjeder, koster det for nytt randonee-utstyr. Topptur til Botnfjellet er sannelig ikke en liten engangsutgift.

Bare utstyr som skal berge deg fra skred koster over 6000 norske kroner – og det regner jeg med at man gjerne vil ha i våre fjell.

Og da er vi ikke innom klær engang.

Arcteryx omsetter mest i hele landet i Tromsø. Ikke bare pr. innbygger, men totalt. For distributører av det skitdyre merket er Tromsø Norges største by! Oslo henger etter oss i denne trenden, med alle sine fjonge vestkantkids som drar til Hemsedal og Trysil for å ta heis og kjøre slalåm i preppa bakker.

Også andre high end merker som Patagonia, Icebreaker, Smartwool, Scarpa, Oakley selger som varmt brød i vår arktiske hovedstad.

I Tromsø omsatte faktisk sports- og friluftsbutikker til sammen for nærmere 500 millioner kroner i 2020. En halv milliard på under 80.000 innbyggere!

6000 kroner per person i snitt handler vi i bare klær i friluftsbutikker i Tromsø. Vi bruker mer enn 2000 kroner over snittet for nordmenn ellers, på antrekket vi skal ha på oss i uberørt og stille natur.

Og det er vi, fastboende, som handler designerutstyr. Tallene er altså fra koronaåret 2020 da det knapt var turister i byen.

Gore-Tex over Gucci

Her snakker vi Gore-Tex av høyeste kvalitet for alle pengene.

Og vi snakker luksusvarer. En skalljakke fra Arcteryx – som på folkemunne kalles for tromsøuniformen – koster fort 8000 kroner.

Gucci-sko koster mindre!

Vi har i dette landet gjort det til en vane å karikere bærumsjentene som drikker sjampis i skiheisene på påskefjellet i sør. Det er på tide å karikere portvoktere for tilsynelatende uberørt natur i nord også.

Funksjonsfriske folk med Dynafit Radical Pro sko, og GoPro kamera på hjelmen, som går i kø opp Lille Blåmann.

Eller tilsvarende langrennsfolk med Fischer-skøyteski på beina til 8000 kroner. Og tre andre lignende par i garasjen.

Deler av engasjementet mot Arctic Center er også en ekskluderende verdifortelling. Med moraliserende overtoner.

Les også: Skispor skal forbeholdes dem de er laget for

Overtoner kommunisert av mennesker som tror at akkurat deres friluftsutøvelse er fritatt fra kapitalismen.

Føler du deg truffet?

Tenk på dette: De 450 kilometerne med naturinngrep i Tromsø som gjøres hver vinter, problematiseres aldri. Aktiviteten de tilrettelegger for anses som mer verdig enn pils i solveggen på servicebygget til Arctic Center. At løypene blir preppet daglig med en dieseldrevet tråkkemaskin på 12 tonn i åtte av årets tolv måneder snakker vi ikke høyt om.

Jeg er overbevist at friluftsentusiastene på Finnheia mener vel.

Men jeg er også overbevist om at de ikke aner hvor fremmedgjørende deres livsstil er, for veldig mange mennesker i denne byen.