Gå til sidens hovedinnhold

Som asiat endret jeg alt som var mulig å endre på for å se ut som de andre

NRK har en viktig plattform. Derfor er de absolutt ansvarlige for å bane vei for hva som bør være greit å sende ut.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(Drammens Tidende)

Jeg føler på skam når jeg tenker på hvordan jeg var da jeg var yngre. Det at jeg følte på en form for anger fordi foreldrene mine ikke så norske ut, er utrolig vanskelig. Jeg pleide å kjenne på ubehag for noe de ikke kunne gjøre noe med.

Jeg vokste hovedsakelig opp med etnisk norske venner. Jeg følte ikke nødvendigvis på at jeg var utenfor, men jeg følte meg veldig annerledes. Derfor kjenner jeg meg igjen når Edmond Yang beskriver i VG at han som ung «løp vekk fra sin mor». For det pleide jeg også å gjøre.

Som ung hadde jeg et så stort ønske om å passe inn at jeg endret alt som var mulig å endre på for å se ut som «en av dem». Jeg ønsket å ha like klær, lik hårstil, og like interesser som de «andre». Det er frustrerende å være født og oppvokst i Norge, men likevel føle at man ikke passer helt inn. Jeg var norsk, men likevel ble jeg gjort narr av for mine smale øyne, for hvor tynn jeg var, det tykke håret mitt.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Jeg forstår at dette innlegget kan fremstås som at jeg synes synd på meg selv, men det handler mer om min skam for at jeg har vært flau over min egen etnisitet, ikke minst min egen identitet.

Jeg har sett, og ser fortsatt, hvordan asiater blir fremstilt i filmer og serier. Vi blir fremstilt som nerder, god i matte, folk snakker rart og er som oftest ikke hovedpersonen. Jeg ønsker å nevne et par serier som mange garantert har sett, men som flere sikkert ikke har tenkt på at har vært rasistiske mot asiater.

I den amerikanske tegnefilm-serien Family Guy fremstilles vi som sexslaver og at vi kun er ute etter statsborgerskap. I TV-serien Gilmore Girls er vi stereotypisk portrettert. I Arrested Development gjøres det narr av feministiske trekk hos asiatiske gutter. I serien The Office etterlignes den asiatiske talemåten. I How I Met Your Mother gjøres det narr av asiatiske navn. Her er det mye usynlig hverdagsrasisme.

Det er akkurat derfor det fort blir som Edmond Yang skriver, altså «syting», for dem som ikke opplever det som rasistisk. Vi andre ser det, hører det, og kjenner det fordi det er rettet mot oss. Det er ikke humoristisk når det bidrar til skam over noens identitet.

NRK-serien Helt Ramm er et annet eksempel på noe som bidrar til hverdagsrasisme. En parodi kan absolutt være morsom, men en parodi handler om en etterligning som gjør narr av originalen, en overdrivelse. NRK skriver at «intensjonen var å parodiere en programledertype og formatkonsept, og ikke menneskene». Så hvorfor er det da ingen overdrivelse av selve lekene i programmet, men kun en overdrivelse av snakkemåten?

NRK har en viktig plattform. Derfor er de absolutt ansvarlige for å bane vei for hva som bør være greit å sende ut.

Jeg vet at Danby Choi og Fredrik Solvang er uenige med meg. Det er greit å være uenig. Men å bidra til en diskusjon om hvorfor og hvorfor ikke, når mange asiater fremmer at det er ubehagelig det NRK har kommunisert, så blir det litt annerledes. Empati passer inn i alle situasjoner, også i denne saken. Derfor er det viktig å vise empati og forståelse for at noen blir kreket av Helt Ramm.

I dag er jeg heldigvis en moden og selvsikker asiat som bor i Norge. Jeg kjenner ingen skam over identiteten min lenger. I dag løper jeg ikke vekk fra min mor, men løper heller til min mor når jeg ser henne.

Les mer fra Norsk debatt her

I dag tenker jeg heller på de unge som sliter med selvtilliten, og som ikke har innsett at man ikke trenger å bære skam over sin egen identitet. Da hjelper det ikke på selvtilliten når NRK produserer en serie som «Helt Ramm».

Glem seertall, kjemp mot rasisme!

Kommentarer til denne saken