Utviklingen den siste måneden i Iran har overrasket verden og kanskje fått Vesten til å tenke seg om. Burde man føre en mer målbevisst politikk overfor mullaene i regimet i Teheran?

I mer enn førti år hvilte den brede antakelsen om at regimets kontroll over makten var sikker – og det var ikke noe alternativ i sikte. Omfanget og dristigheten til dagens opprør utfordrer denne antakelsen.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Protestene i 2019 førte til en sjelden tilståelse fra regimets øverste leder, Ali Khamenei. Etter uker med uro på mer enn 100 steder, med demonstranter som ropte slagord mot regjeringen – som «død til diktatoren» – holdt den religiøse lederen en tale der han ga skylden for den raske spredningen av uro og provokasjoner på den ledende demokratiske opposisjonsgruppen, Folkets Mujahideen.

Folkets Mujahedin av Iran, MEK, er en gruppe som lenge har tatt til orde for en ny revolusjon for å velte Irans regjerende regime, samtidig som de insisterer på at dagens system er mer sårbart enn folk er klar over.

Folkets Mujahedin, som er hovedkomponenten i Irans nasjonale motstandsråd, har spilt en lederrolle i etableringen av den ventende regjeringen. Koalisjonen valgte Maryam Rajavi som overgangspresident etter den lenge etterlengtede revolusjonen.

Dagens opprør gir inntrykk av at en systemendring er nærmere enn noen gang.

På tide med en endring

Dette ble nylig anerkjent av mer enn 200 medlemmer av Europaparlamentet, da de signerte en uttalelse som lød: «Utsiktene til regimeendring i Iran har aldri vært mer sannsynlig enn nå. Tiden er inne for å anerkjenne det iranske folkets legitime rett til å forsvare seg.»

Dette krever at Vesten gjør en samlet innsats for å støtte slik opposisjon. Tiden er inne for at de vestlige regjeringene tenker på hvordan Iran vil se ut uten ayatollaene.


Jeg har forsøkt å forstå dette problemet i 43 år. Samtidig har jeg fulgt situasjonen til landet mitt, Iran.

I løpet av de 19 årene jeg har jobbet som leder av sammenslutningen for tidligere politiske fanger for et fritt Iran i Norge (IPFFI). I dette revolusjonære opprøret av det iranske folk, er dette første gang jeg har lagt merke til at medlemslandene i EU prøver å formulere en ganske hard politikk mot mullaene som styrer Iran.

Les også: Iran har dømt ytterligere fire demonstranter til døden

Da vår forening slo seg sammen med andre eksilsamfunn mot det iranske regimet, fikk jeg en mulighet til å ta opp aktuelle spørsmål fra en annen vinkel. Som et resultat ble jeg mer aristokratisk etter hvert som det iranske regimets massive menneskerettighetsbrudd ble dypere.

Og på den måten fikk jeg også en mer korrekt forståelse av den økende motstanden til det iranske folket. Jeg møtte mine landsmenn i forskjellige grupper mot regimet og mange internasjonale demonstrasjoner og konferanser.

Dette kom i tillegg til mine egne erfaringer fra soning som politisk fange i Iran.

Utsatt for fysisk og psykisk tortur

Jeg var 23 år gammel da jeg ble arrestert i en fredelig demonstrasjon i Teheran sammen med mange andre unger. Dette var sommeren 1982.

Jeg ble dømt til fire års fengsel. Jeg ble først satt Palace of Justice-fengselet i sentrum av Teheran midt på natten. Etter cirka to og en halv måned ble jeg overført til det notoriske Evin-fengselet.

Og så, etter 16 dager med avhør, tok de meg til avdeling 4. To måneder senere ble vi overført til det beryktede Qezal Hesar-fengselet.

Om natten, og uten eiendelene våre, tvang de oss til å reise i kjøttbilen fra fengselskjøkkenet. Vi sto livredde i en kald bil, hvor vi ble presset og dyttet sammen. Sånn ble vi fraktet til Gohar Dasht-fengsel og ble plassert på eneceller.

I løpet av denne tiden ble jeg utsatt for fysisk og psykisk tortur. Det verste med disse torturmetodene var å høre skrikene fra jenter og vennene mine. Den mest smertefulle av dem var å bli truffet av kabelen og gasslangen på og under foten.

Hver natt i Evin-fengselet var jeg vitne til henrettelsen av våre medfanger. Ved å telle skuddene kunne vi få vite hvor mange som ble henrettet.

Jeg ble dømt til 4 års fengsel for å være tilhenger av People's Mojahedin Organization of Iran, PMOI/MEK og for at jeg arbeidet for demokrati og frihet i Iran.

Jeg ble løslatt fra fengselet med en garanti fra min kones onkel. Han levert dokumentasjon på sin eiendom og sto som kausjonist.

Les mer om Kamal Khoshnoods historie her

Ikke overrasket

Derfor ble jeg ikke overrasket over nyheten om Mahsa Aminis død fra «moralpolitiet».

Jeg var heller ikke overrasket over at disse protestene gikk utover implementeringen av obligatoriske hijablover, som raskt ble til opprør mot myndighetene i 220 byer i alle 31 provinser i Iran og på 45 universiteter.

De første dagene av opprøret ropte demonstranter «død til Khamenei». Dette er slagordet som definerer opprøret i januar 2020 og minst et halvt dusin andre protester.

Les også: Irans nasjonale opprør er ikke uten en leder

Som gjengjeldelse brukte sikkerhetsstyrkene tåregass og skarp ammunisjon mot demonstrantene, og drepte mer enn 550 mennesker. Mer enn 30.000 mennesker er arrestert. Mange av dem har blitt sendt til voldelige politiske fengsler drevet av IRGC.

Dette klarte imidlertid ikke å dempe dissens eller hindre opprøret i å spre seg, med tenåringsjenter som spilte en fremtredende rolle. Deretter satte oljearbeidere i gang solidaritetsstreiker, og lammet et allerede sårbart regimes økonomi.

De forventet ikke at dette opprøret skulle vare mer enn en måned. Denne uken passerte den andre måneden av opprøret.

Det er sådd tvil om Khamanei-regimet kan overleve denne siste utfordringen.

Vil ikke kunne fortsette som før

Om regimet overlever, er det vanskelig å se for seg at regimet vil kunne fortsette som det har gjort, eller at det vil kunne forhindre ny uro.

Denne nye virkeligheten gjør det nødvendig for den vestlige verden, spesielt Europa, å revidere sin utenrikspolitikk og slutte å tro at mullaenes makt er permanent.

Denne forente gruppen av iranere, som protesterer hver lørdag i viktige byer i europeiske og amerikanske land i denne perioden med, ber på det sterkeste vestlige og andre land om å kutte forholdet til det iranske regimet og sørge for at alle mennesker som burde være løslatt for å ha deltatt i opprøret settes fri.

Les mer fra Norsk debatt

Vestlige myndigheter og partnere i privat sektor oppfordres til å hjelpe det iranske folket med å fortsette sin motstand ved å tilby internettilgang, fri for regimefiltre og blokkeringer.

Disse og andre tiltak bør tas, basert på internasjonal anerkjennelse av det iranske folks rettigheter til å konfrontere et tyrannisk, teokrati og illegitimt system. Mulla-regimet er mer sårbart for folkelige protester enn vestlige lovgivere er villige til å innrømme.

Det iranske folks seier er nær.

Ikke bare Iran, men verden blir tryggere uten ayatollaene.