Gå til sidens hovedinnhold

Som trener ville Drillo fått dilla av Martin Ødegaard

Egil Drillo Olsen (79) er ikke like kategorisk som han en gang var. Men den kloke gamle er fortsatt tro mot filosofien og tankene som gjorde Norge til en av verdens vanskeligste motstandere på 90-tallet.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

DET VAR EN gang det var «forbudt» å spille ballen bakover eller på tvers i det norske fotballandslaget. Det var på det glade 90-tallet. Drillo var trener, soneforsvaret var ett hundre prosent og mantraet for ballens vei på banen var «framover når du kan, og bakover når du må».

Ifølge Drillo kunne man stort sett alltid slå ballen i banens lengderetning.

I verste fall, om det ikke fantes andre løsninger, kunne du slå den framover til en motstander.

Men aldri på tvers, pasninger som enkelt kunne brytes og skape overganger imot var forbudt.

Begrepet «rett i dusjen-pasninger» forklarer hvorfor.

Les også: Det skal ikke være så vanskelig å slå nummer 96 på FIFA-rankingen

BALLBESITTELSE, ELLER POSSESSION som det nå også heter på norsk, var et ikke-tema under Drillo. Du trengte ikke ballen for å score mål.

Deler av filosofien hans var basert på at motstanderen hadde ballen og gjorde feil. Et av gubbens faglige høydepunkter er derfor påstanden om at de fleste mål ble scoret etter under én ballberøring i eget lag.

Det var greit at motstanderen hadde ballen, ballbesittelse vant ikke kamper.

Veien til suksess handlet om å ta den fra dem da de minst ønsket det.

BREAKDOWN HET DET på den tida, bruddene som skaper overganger og kontringer etter aggressivitet i forsvarsspillet. Det var et ord i Drillo-tida, akkurat som plassen bak motstanders forsvarsrekke ble definert som bakrommet.

Les også: Haaland reddet Norge i tam forestilling mot Luxembourg

I dag er enhver kvadratmeter på banen et rom, ifølge norske kommentatorer flytter ikke en spiller seg en meter uten at han løper inn i et eller annet rom.

Når han ikke løper i en av korridorene, vel å merke.

Der det også er rom.

DET VAR HELLER ikke gjenvinningspress den gangen. Det var bare press. Eller pumping som Drillo kalte det. Ut og inn av det respektive forsvarsleddet med stor aggressivitet og intensitet. Men det handlet om det samme, å vinne tilbake ballen i så gunstige posisjoner (rom) som mulig.

Det er når motstanderen akkurat har vunnet ballen at sårbarheten er på det høyeste.

I defensiv ubalanse, på vei framover i banen.

FOTBALLEN HAR UTVIKLET seg mye siden den gangen. Akkurat som terminologien. Gjenvinningspresset, som Pep Guardiolas Barcelona var så gode på, fikk sin renessanse da Jürgen Klopp «oppfant» gegenpresset. Samtidig er ballbesittelsen blitt viktigere og viktigere.

Du hører gjerne trenerne si hvor viktig det er å ta tak i kampen og styre spillet.

FØR LUXEMBOURG HØRTE du Ståle Solbakken (53) si hvor viktig det var at Martin Ødegaard (22) var mye på ballen, slik at han kunne styre kampen. Drillo ville aldri gitt Norges kaptein den friheten.

Beskjeden fra gamle Olsen ville vært å løfte blikket og se framover i banen.

Som trener for Martin, slik han spiller i dag, ville Drillo fått dilla.

Her kan du lese flere kommentarer av MortenP

GRUNNEN TIL DET er at det gikk på tvers, det gikk bakover og foran TV satt vi og gremmet oss. Ikke fordi på tvers og bakover er en uting, men fordi det altfor sjelden gikk framover. Balltap er «forbudt» i dagens fotball, og med kravet til ballbesittelse kommer også frykten for å misse en pasning.

Derfor velger man ofte det tryggeste.

På tvers eller bakover.

ET AV ANKEPUNKTENE mot Martin Ødegaard er sikkerheten han spiller med. At han tar for liten risiko, selv høyt i banen. Den som intet våger ... og så videre.

Mot Luxembourg ble det mer Martin på ballen enn noe annet. Og da Drillo fikk ordet i pausen satte han på dem gamle plata om at ballen må oftere framover, gjerne også for å miste den.

Ikke fordi du ønsker å gi den bort.

Men fordi du ønsker å vinne den tilbake når motstanderen snur tankene fra forsvar til angrep.

Les flere meninger fra Norsk debatt her

DET ER FASCINERENDE å høre hvordan to trenere med relativt likt fotballsyn – Ståle Solbakken og Drillo – forklare og evaluere Norges mangler mot Luxembourg. Uten å ville påstå noe tror jeg det har med epoker å gjøre, definert som tida du er trener.

Ståle Solbakken etterlyste balltempo, innlegg, skudd og trøkk gjennom flere innløp i motstanders boks.

Drillo ville ha pasninger som i realiteten kan defineres som bevisste balltap.

STÅLE SOLBAKKENS ØNSKE var at Norge skulle bruke det massive ballovertaket etter pause til å bryte ned Luxembourgs forsvar gjennom variasjon og tempo i angrepsspillet. «Skape litt action», var ordene han brukte.

Drillo ville prøve ting (gjennombruddspasninger) som med stor sannsynlighet førte til balltap, ta dem med buksene nede og la Luxembourg bryte ned seg selv.

Hadde Ole Brumm vært landslagstrener ville han fort sagt ja takk, begge deler.

Heldigvis er han ikke det.

Men Drillo har et poeng selv om fotballen er gått videre, og Norge må utvikle seg med spillet for om mulig å utvikle seg selv.

Ståle Solbakken ser det.

Kommentarer til denne saken