Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Har du hørt om Muhammad ibn Mūsā al-Khwārizmī er du antakelig mer enn gjennomsnittlig interessert i matematikk.
Persiske al-Khwārizmī levde på 800-tallet og regnes som oppfinneren av algebra. Da en av hans bøker senere ble oversatt til latin, åpnet den slik: «Dixit Algorizmi» - Slik taler al-Khwārizmī.
Algorizmi var oversetterens latinisering av navnet al-Khwārizmī og det ga språket et nytt ord - algoritme.
Det ordet kjenner nok de fleste adskillig bedre; det er mekanismen sosiale medier som Facebook bruker for å finne ut hvilket innhold de skal sende vår vei.
Samme Facebook har gått gjennom en svært så tøff uke. Først ble de tvunget til å droppe en ny Instgram-versjon for barn etter hard kritikk.
Deretter avslørte en intern varsler at Facebook bevisst sprer informasjon de vet er skadelig for å tjene penger. Så forsvant like godt hele Facebook fra internett, sammen med underbrukene Instagram og Whatsapp.
De var kun borte i noen timer, men verden klarte seg likevel rimelig bra. Så kanskje Facebook ikke er så uunnværlig i våre liv som de - og vi - tror?
Twitter derimot er uunnværlig. I hvert fall i Donald Trumps liv.
Så uunnværlig at Trump denne uken ba en føderal dommer oppheve hans utestengelse fra Twitter.
Det lykkes neppe, siden Twitter er et privateid selskap. De har utestengt Trump for livet, og har gjort det klart at det ikke vil bli endret selv om han skulle bli valgt til president igjen i 2024.
Selv verdens for kort tid siden mektigste mann er altså maktesløs mot de store teknologiselskapene. Og vil være det selv om han skulle få all sin makt tilbake igjen. I hvert fall slik dagens lovverk er.
Spørsmålet er bare hvor lenge det vil vare. Da Facebook-varsler Frances Haugen tirsdag vitnet for den amerikanske kongressen, ble det sammenlignet med den gang det ble kjent at tobakksindustrien bevisst holdt tilbake forskning som viste at røyking er skadelig.
Les også: Det hun har fortalt fra innsiden av Facebook, må bli en alvorlig vekker for norske myndigheter
Dermed er en av de få ting demokrater og republikanere akkurat nå er enige om behovet for å regulere sosiale medier bedre. Mens EU for lengst har lagt fram planer for det samme.
Det finnes ulike måter å oppnå dette på. Den ene er å stykke opp teknologigigantene i mindre selskaper for å fjerne monopoltendensen.
Det var svært vellykket da man gjorde dette med de store jernbaneselskapene i USA på 1800-tallet. Det er mer åpent hvor vellykket det vil bli på internett.
For eksempel er all virksomhet i Facebook, Instagram og Whatsapp nå ekstremt tett integrert, nettopp for å vanskeliggjør en oppsplitting. Ja, det hevdes av flere at årsaken til at alle tre forsvant fra internett er at de er så tett integrerte at den eneste måten å rette opp feilen som oppsto var å re-starte alle systemene samtidig.
Et annet forslag er å gi Facebook og de andre sosiale mediene samme redaktøransvar som tradisjonell medier har. Det vil si at de kan saksøkes for det de publiserer.
I dag er sosiale medier eksplisitt unntatt dette ansvaret, og de som føler seg mobbet eller sjikanert kan ikke saksøke dem, uansett hvor grove påstandene er.
Tanken er at redselen for milliardsøksmål vil få de sosiale mediene til å ansette flere mennesker til å passe på at løgner og hets ikke publiseres.
Problemet er at dette også vil ramme andre medier som distribuerer sitt innhold via Facebook. Dermed kan redaktøren i AN oppleve at «redaktøren» i Facebook nekter et innlegg herfra publisert, fordi det utfordrer amerikansk moral.
Er det ønskelig å gi et privat, amerikansk selskap den makta?
Et mindre radikalt grep er å pålegge Facebook og de andre teknologigigantene full offentlig innsikt i alle deres algoritmer og hvordan de justeres.
Det vil antakelig også bety at Facebook må ansette langt flere mennesker til å passe på at algoritmene ikke fungerer slik at de sprer løgner og hets. Noe de med dagens gigantiske profittmargin absolutt vil ha råd til.
Det er heller ikke slik at dette er umulig. I forkant av det amerikanske presidentvalget gjorde faktisk Facebook dette, etter voldsom kritikk for å ha spredd løgner som oppfordret til vold.
Problemet er bare at disse ekstra tiltakene ble fjernet umiddelbart da valget var over, og løgnene som førte til angrepet på kongressen 6. januar ble i stor grad spredt av nettopp Facebook.
Innstrammingene var altså rent taktisk begrunnet, og innebærer på ingen måte at Facebook er villig til å redusere egen profitt av hensyn til samfunnet, om de ikke tvinges til det utenfra.
Men heller ikke det er problemfritt. Å gripe inn i meningsdannelsen på nett er å gripe inn i ytringsfriheten. Når staten gjør det må den utvise den ytterste forsiktighet, hvis ikke vil helt nødvendig kritikk også undertrykkes.
Muhammad ibn Mūsā al-Khwārizmī gjorde sine banebrytende studier i en tid da den islamske kalifen i Baghdad tillot en stor grad av tankefrihet.
Den tiden betegnes gjerne som Islams gullalder. Den tok slutt da en av kalifens etterfølgere innførte en strengere fortolkning av islam, og muligheten for fri tenking og debatt ble svært vanskelig.
Det intellektuelle forfallet har Islam ennå ikke kommet seg etter, og det er å håpe at vår tids politiske kalifer ikke gjør samme feilen med internett.
I mellomtiden får vi mer vanlige dødelige lære av den tiden Facebook var borte; trenger vi virkelig å være der hele tiden og dele alt vårt med dem?