Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
VG forrige torsdag: «Sjokkmåling fra Vårt Land: Rødt er fjerde største parti i Norge».
TV 2 tirsdag: «Ny sjokkmåling: Moxnes puster Vedum i nakken».
Aps lokallagsleder Trond Giske var tidlig ute og reagerte på de røde sosialistenes knallsterke meningsmålinger: «Jeg er overbevist om at Rødt har én ambisjon: Å bli det ledende partiet til venstre for Ap og skvise ut SV.»
Dette synes å være ønsketenkning fra Giskes side. For samtidig som mannskapet til Moxnes begår det ene «sjokket» etter den andre rekorden, klatrer Lysbakkens SV stadig høyere på målingene.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Rekordsterke
På dagens måling hos NRK og Aftenposten er SVs oppslutning 10,4 prosent. Når Rødt samtidig håver inn 8,3, skårer den sosialistiske venstresida rekordsterke 18,7 prosent.
Dermed er dette den virkelige sjokkmålingen: Den sosialistiske venstresida ligger skarve 1,3 prosent under den en gang så dominerende Arbeiderpartiet, som nå ligger på 20 prosent.
Hva er det som skjer?
Mange kommentatorer vil bortforklare sosialistenes frammarsj med «strømprisen». Jeg tror det finnes mer dyptliggende årsaker.
1: Vanlige folk får markedet i trynet
De norske fellesløsningene står sterkt blant folk flest. I Gro Harlem Brundtlands tid, da Støre og Stoltenberg ble oppdratt, tenkte Ap-eliten at «markedet» nå var bedre til å løse mye av det som tidligere var løst av fellesskapet gjennom demokratisk politikk.
Nå har en hel generasjon vanlige folk fått markedet i trynet, enten det gjelder bolig, arbeid eller strømregning.
Les også: Kommunistene bruker strømprotestene for å selge inn helt urealistiske løsninger
Ingen gikk mer mann av huse for å stemme Rødt sist høst enn aldersgruppen 30–39. Det er i den alderen man merker konsekvensene av et boligmarked rigget for rikinger og spekulanter, ikke vanlige folk.
I arbeidsmarkedet har mange av LOs yrkesgrupper i 15 år stått opp til livet i stygge former for sosial dumping som brer om seg etter «liberaliseringen» som Ap- og Høyre-eliten gikk i spissen for.
Vinterens gedigne prissjokk i vårt børsbaserte og EU-regulerte kraftmarked føyer seg dermed inn i et mønster: Vanlige folk opplever følgene i praksis av det geniale markedet som elitene trodde på i teorien.
Rødt og SV vinner fram fordi tida har løpt fra den utopiske markedsidealismen.
2: Rollebytte
Både Rødt og SV kommer stadig nærmere virkeligheten til folk flest. Det nå gått nær 50 år siden Rødts virkelighetsfjerne forløper «Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene)» ble dannet av en liten gruppe studenter.
Dagens Rødt har over 13.000 medlemmer og styres av en annen generasjon med helt andre erfaringer. Eksotiske guder som Mao Zedong for lengst skiftet ut med kunnskap om norsk virkelighet.
Der Ap ble forbundet med jordnær handlekraft, ble fortidas SV (og forløperen SF) av mange ansett som et i overkant idealistisk «evig seminar». Dagens SV, derimot, leverer de håndfaste løsningene mange Ap-velgere trodde de stemte på sist høst. Og forhandler dem til gjennomslag.
Les også: Jeg kjenner ikke Arbeiderpartiet igjen
Før var de sosialistiske partiene virkelighetsfjerne idealister som drev med teori, mens Ap- og Høyre-eliten sto for trygg styring av landet. Nå er det blitt omvendt. Mens SV og Rødt etterlyser håndfast styring i virkelighetens verden, er det snart bare Civita som tror på sin egen utopiske markedsteori.
Det har noen glemt å fortelle Aps oljeminister Mjøs Persen. Mens markedet herjer med vannkraftnasjonen Norge, hever hun pekefingeren mot tiltak som kan «forstyrre markedet».
3: Politisk initiativ
Den sosialistiske venstresida har initiativet. Bjørnar Moxnes og Rødt reiste kampen mot privat profitt på fellesskapets barnehager i hovedstaden. Ap måtte gi seg til slutt. Nå har SV fått gjennom at felles velferd uten profitt skal utredes på landsbasis. Ap-ledelsen dilter motvillig etter.
SV og Rødt har kjempet mot bemanningsbransjens undergraving av norsk arbeidsliv i over 10 år. Nå dilter Ap-ledelsen motvillig etter. Folk flest, ikke minst i fagbevegelsen, ser hvem som har det politiske initiativet.
4: Sterk posisjon
Den sosialistiske venstresida når stadig nye grupper. Før var både Rødt og SV varianter av «sosialistisk lærerparti»; ganske entydig plassert i offentlig sektor blant folk med enten høy eller middels høy utdanning.
Aller mest har Rødt endret seg. Flere fattige og velgere utenfor de store byene kommer til. Unge og arbeidsløse som har fått boligmarkedet i trynet. Rødt-velgerne har mindre penger enn alle andre velgere. Partiet soper inn det noen kommentatorer kaller «proteststemmer».
Også SV har større bredde enn før. Samtidig appellerer SV mindre til henne som tenker «Føkk systemet» en henne som setter sin lit til at politikere kan fikse systemet.
Les også: Kan man rygge inn i fremtiden?
Tross ganske lik politikk, på en rekke områder, har SV og Rødt hver sin politiske stil og dermed appell i ulike grupper. Det er nesten som el-bilene fra Volkswagen-konsernet: Audi e-tron og Skoda Enyaq er for alle praktiske formål den samme bilen, mekanisk sett, men med forskjellig utseende og ulike målgrupper.
Til sammen gir de to partiene den sosialistiske venstresida en meget sterk potensiell markedsposisjon.
5: Maktmenneskene i Ap
Ap-eliten ødelegger for seg selv. Ille nok var den betente striden rundt Trond Giske og partikulturen som kom til syne i sakens anledning. Men det slutter jo aldri.
Selv en working class hero fra Trøndelag som Eva Kristin Hansen presterer, når hun endelig får bli stortingspresident, å blitt tatt med fingrene nedi elitenes kakeboks av lukrative privilegier.
Etter tidligere å ha markert seg med både hedgefond og bygginvestering med milliardær Stein Erik Hagen, har arbeidsfolkets leder Jonas Gahr Støre nå vært på middag med Gro-arving og millonæradvokat Knut Brundtland og milliardær Nicolai Tangen og diskutert styringen av verden generelt og ny sentralbanksjef for Norge spesielt.
Les flere kommentarer fra Magnus Marsdal
Mange vanlige folk kan nok få en følelse av at maktmenneskene i Ap-toppen har levd litt for lenge med litt for mye, vel, makt. Da kan vanlige folk tenke at det er på tide med nye koster.
En gang satte mange i LO sin lit til at Trond Giske skulle bli denne nye kosten. Det ble han ikke.
Spennende tider for venstrefløyen
De rødgrønne velgernes blikk vendes lenger mot venstre. De synes å like hva de ser. Den store vinneren er åpenbart Rødt. Partiet som for få år siden lå sjanseløst langt under sperregrensa, er nå oppe og nikker oppunder 10 prosent.
Når også SV vokser, har vi en trend som snart kan gjøre den sosialistiske venstresida større enn Ap på målingene. Det må kalles «historisk». Varer dette fram til stortingsvalget, har det skjedd en plateforskyvning i norsk politikk.
Slike forskyvninger skjer en eller to ganger per århundre. Mye står på spill. Det er spennende tider på venstre fløy.