Gå til sidens hovedinnhold

Sosialt press på steroider

Hvor fantastisk er egentlig denne gjenåpningen?

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

(NRK Ytring)

Nå som fyllenervene har lagt seg etter den store folkefesten, er tiden kanskje moden for å spørre seg hva vi egentlig feiret da Norge åpnet. Er ikke snarere den gode tiden over?

Den tiden hvor ingen krevde at du skulle ha tusen baller i lufta og farte rundt på spennende jobbreiser med inspirerende kolleger, hvor det var greit å ha store blanke felter i kalenderen, kanskje være arbeidsledig eller ufør.

Hvor fremmede smilte til hverandre på formiddagsturene sine, og hvor ingen kastet medlidende blikk mot folk som satt alene på en benk i parken.

Hvor barn slapp å grue seg til at læreren skulle spørre hva de hadde gjort i sommerferien eller hvilke fritidsaktiviteter de gikk på, fordi det var greit å svare at man bare hadde vært hjemme og at man ikke gikk på noe som helst.

Endelig satt disse barna på den mest verdifulle kunnskapen, nemlig evnen til å finne på noe på egen hånd, og erfaringen av at de mest spennende oppdagelsene gjerne inntreffer når man suller rundt og gjør ingenting.

Dette var tiden det var greit med ettervekst, et par kilo for mye og flekkete pysjbukser i møte med sjefen. Selv rusmisbrukere ble behandlet som mennesker, i hvert fall i Bergen, hvor de ble innlosjert på hotell og fikk utdelt mat og medisiner.

Sjokket over at et lite virus kunne endevende verdens rikeste land, fikk selv samfunnstopper til å innse at livet formes av tilfeldigheter vi ikke rår over, og at det like gjerne kunne vært dem som sto der med knekk i knærne.

Men det varte ikke.

For nå er det vanlige folks tur, de som har lengtet etter å kunne invitere 27 av sine nærmeste venner rundt middagsbordet, og som nå tilbringer høstferien på hytta i Hafjell med storfamilien og to-tre vennepar.

Det er bare å tørke av seg det bedagelige smilet og kaste seg inn i konkurransen om å vise at man har mange jern i ilden og fortsatt er ettertraktet og etterspurt.

Les også: Vintersporten har «Styggen på ryggen»

De av oss som under pandemien oppdaget at behovet for sosiale tilstelninger er skammelig lavt, må igjen ty til mer eller mindre dårlige unnskyldninger og hvite løgner.

Den som fortsatt går arbeidsledig, må se langt etter forståelsesfulle blikk og trøstende ord om at «vi alle er i samme båt». Igjen vil det stå taper og gratispassasjer i pannen på de som tar seg en tur i parken, mens anstendige mennesker halser fra møte til møte, drikker sur traktekaffe og gjør en «formidabel innsats» for landet.

Heller ikke de ekstra kiloene rundt midjen vil lenger fremkalle et lettelsens sukk hos andre. Nå som helsestudioene er åpne, er det bare de ubegavede og ambisjonsløse som blir sittende igjen i sofaen.

De smarte og fremoverlente har allerede kastet seg over tredemøllene, romaskinene og ergometersyklene, for de har selvsagt forstått at den sosiale valutaen av en slank og veltrent kropp ikke akkurat er blitt mindre av at folk flest har gått opp tre buksestørrelser de siste 561 dagene.

På sosiale medier holder det ikke lenger å poste bilder av vakre trær og skyer fra gåturene dine i nabolaget. Nå må du snart hoste opp noe mer proaktivt og fremgangsrikt, helst noen selfies fra en internasjonal konferanse i en hipp storby, som viser at du er der det skjer med de riktige og viktige folkene.

Og hvis det var krise for de unge ikke å være invitert på store fester før pandemien, blir det sosialt selvmord nå. For når det knapt har stått om annet i avisen enn hvor synd det er på de unge som ikke har kunnet rølpe, knulle og spy, er det klart det må tas igjen med full styrke. Bare sosiale avvikere vil la denne sjansen gå fra seg.

Les også: Jeg trakk samme konklusjon som Elon Musk som 12-åring

I ettertid er det lett å se at den humane vinden som feide over oss under pandemien, aldri var ment å vare. For samtidig som vi tillot oss å senke skuldrene og se på hverandre med et mildere blikk, ga vi aldri slipp på det menneskesynet som gjennomsyrer rotteracet.

Tvert imot benyttet vi pandemien til å forsterke og spre det.

Hvis noen ikke hadde fått med seg at idealmennesket er hyperaktivt og hypersosialt, så fikk de det banket inn under nedstengingen.

I sosiale medier gikk det sport i å dele sin lengsel etter aktiviteter de fleste ville betalt for å slippe før pandemien: trengselen på polet lørdag ettermiddag, teambuildingsturer med jobben og barnebursdager i trampolineland.

Da var det bare å istemme og si at vi fikk bite tennene sammen og glede oss til å ta igjen alt det tapte. Man ville jo ikke være festbrems. Særlig ikke når idealet ble støttet av landets ekspertkorps. I alle kanaler ble vi advart mot skadevirkningene av all alenetiden og stillstanden.

Den som følte seg bra, forsto tydeligvis ikke sitt eget beste. Ifølge forskningen er vi mennesker nemlig flokkdyr, og sunne flokkdyr er sosiale fra morgen til kveld.

Les mer fra Norsk debatt

Ja visst er vi flokkdyr. Men det som skiller mennesket fra andre dyr, er evnen til å trekke seg unna flokken og stille seg kritisk til dens normer og idealer. Den evnen tror jeg vi gjør lurt i å benytte oss av før marsipangrisene dukker opp i butikken og vi trer inn i høysesongen for nettverksbygging og sosialisering.

Kanskje skal vi ikke ta igjen alt det tapte. Kanskje skal vi heller ta med oss litt lærdom fra pandemien og prøve å beholde lave skuldre gjennom hele julestria.

For det kan jo tenkes at det er det hypersosiale idealet som er sykt.

Kommentarer til denne saken