Gå til sidens hovedinnhold

Sparer penger på medisiner - sender folk ut i kostbar uførhet

Staten synes enkelte medisiner er for dyre, men det vi sparer på at folk slipper å bli uføre er merkelig nok ikke en del av regnestykket.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Når en ungdom faller utenfor arbeidslivet koster det staten 15,9 millioner skattekroner fram til pensjonsalder, på grunn av de generøse velferdstilbudene våre. Da er det ikke lenger så dyrt å betale 3-4 millioner kroner for at et barn slipper å bli blind.

Mens Norge generelt har verdens mest generøse velferdsstat er vi ofte blant de siste i Europa på å tilby nye medisinske behandlinger - selv når disse kan spare staten for enorme summer ved å sørge for at folk ikke blir uføre.

Hvorfor? Fordi Beslutningsforum, som vurderer om nye behandlinger skal dekkes av det offentlige, ikke tar hensyn til at velferdsstaten kan spare enorme beløp på at folk holder seg friske.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

15,9 millioner skattekroner

Torger Inge Sætre som lider av den sjeldne øyesykdommen Retinitis Pigmentosa møtte på dette problemet da Beslutningsforum ikke ville la staten dekke den nye behandlingen Luxturna i 2020.

Torger var blant de få pasientene i Norge med den verste varianten av sykdommen; disse vil helt sikkert bli blinde uten behandlingen, men (med stor sannsynlighet) beholde synet med.

Les også: Velferdsstaten som sier ja til rumpemalere og nei til alvorlige syke

Blir du blind er veien til uførhet kort, og ifølge Arbeids- og sosialdepartementet koster en ung ufør i snitt 15,9 millioner skattekroner fram til pensjonsalder. For en blind er det grunn til å tro at dette tallet blir enda høyere på grunn av behovet for hjelpemidler - en førerhund alene koster drøyt 300.000 kroner.

Behandlingen Luxturna er også dyr, antagelig rundt 3-4 millioner kroner (den nøyaktige prisen oppgis ikke). Vi kunne altså betalt 3-4 millioner kroner for å spare minst 15, men Beslutningsforum avslo i mars 2020 at behandlingen skulle finansieres av staten i Norge, fordi den var for dyr. Flere andre europeiske land, inkludert Italia og andre med vesentlig lavere kostnader til uføretrygd enn oss, syntes derimot prisen var akseptabel.

I en skjebnesvanger del av begrunnelsen fra mars 2020 anerkjente Beslutningsforum at staten kunne spare masse penger ved å gjøre pasienter friske, men kommer så i skade for å skrive at det «er vanskelig å estimere» alle mulige kostnader staten vil ha knyttet til sykdommen - og at sånt derfor ikke skulle tas med i regnestykket i det hele tatt.

Selv om Arbeids- og sosialdepartementet jo nettopp har regnet på den vesentlige delen av kostnaden, nemlig hva en ung ufør vil koste staten fram til pensjonsalder: 15,9 millioner kroner.

Vi har altså et sparsommelig helsesystem som ikke er tilpasset et generøst NAV, som igjen fører til at vi egentlig taper enormt mer enn vi tror vi sparer.

Her kan du lese flere kommentarer fra Are Søberg

Regnestykkene blir for simple

Kriteriene for hvor mye staten skal være villig til å betale for en medisin handler typisk stort sett om hvor mye behandlingen koster i forhold til hvor mange ekstra friske leveår pasienten får. Gir medisinen til 100.000 skattekroner deg et ekstra leveår? Kjør på. Koster det staten en million? For dyrt.

Et slikt regnestykke blir for enkelt. For eksempel som Torger sin øyesykdom som ikke handler om liv og død bokstavelig talt, men likevel handler om å gi folk et nytt liv - og hvor kostnadene med sykdommen for samfunnet overdøver kostnaden for behandlingen, med god margin.

Tidligere har «slaget» om dyre medisiner typisk stått om dyre kreftmedisiner som har kunnet forlenge livet til (hovedsakelig) eldre pasienter med måneder eller få år. Finansieringen av disse kan også være interessant å diskutere, men her treffer vi ikke nødvendigvis det samme kostnadsdilemmaet siden disse pasientene oftere nærmer seg slutten av arbeidslivet.

De nye kreftmedisinene hjelper noen pasienter med å leve lenger, men langt fra alle - og du bør helst kunne lese statistikk for å klare å få et bilde av hvor godt de fungerer.

Nå som genterapi-revolusjonen for lengst er i gang vil Beslutningsforum derimot oftere måtte ta brutale avgjørelser hvor de må se enkeltpersoner i øynene og bestemme om de skal bli friske eller ikke.

Hva med de som ikke roper høyt i media?

Det har allerede vært slike diskusjoner rundt den dyre behandlingen Spinraza som har en enormt positiv virkning på de fleste med sykdommen SMA, men som uten medisinen kan regne med et liv med funksjonshemminger, lammelser, eller i verste tall tidlig død - avhengig av hvilken variant av sykdommen de har.

Akkurat som med Torger sin øyesykdom er dette en situasjon hvor pasientene kan leve et langt liv hvor det er vanskelig å unngå uførhet.

For Torger endte det uansett godt. Etter at media tok opp saken hans la lesere og politikere press på Beslutningsforum som valgte å tilby behandlingen etter en «totalvurdering». I mai i år fikk han utført behandlingen hos Ullevål sykehus i Oslo.

Men ikke alle orker eller klarer å få like mye oppmerksomhet i media, og systemet bør heller ikke basere seg på å alltid gi til den som roper høyest.

Hvis staten skal ha en rolle hvor de gir tommel opp eller ned for om de skal ta seg råd til å gi folk et normalt liv må kriteriene være mer gjennomtenkte, både av hensyn til pasientene, til de som betaler, og til de som har den utakknemlige jobben med å sitte i disse komiteene.

Les mer fra Norsk debatt her

Et ekstremt enkelt grep er da å oppdatere «Lov om pasient- og brukerrettigheter» med et kriterie som sier at Beslutningsforum også må se på hva staten kan spare på å holde folk friske, og dra det inn i regnestykket sitt når de ser på hva en behandling koster.

Vi vil da ende opp med flere friske, færre uføre, penger spart, glade leger, glade helsebyråkrater, glade skattebetalere, vinn-vinn-vinn så langt det friske øyet nå kan se.

Kommentarer til denne saken