Støre var i går i Stortinget og forsvarte innholdet i retorikken til nyvalgt SV-leder Kirsti Bergstø, som i et oppildnet øyeblikk ba Kjell Inge Røkke om «å ryke og reise».

Statsministeren ville ikke bruke akkurat de ordene, men mente likevel at rikfolk som stakk av til Sveits, slik som Røkke, «brøt samfunnskontrakten». Begrunnelsen var at om de hadde greid å bli rike her, så har de også nytt godt av alle godene her, som skoler, veier, sykehus.

Det er selvsagt et godt poeng.

Men med tanke på de historisk lave meningsmålingene i det siste, burde Støre kanskje heller være mer bekymret over Arbeiderpartiets egen «samfunnskontrakt» i det norske samfunnet.

Det finnes mange teorier om Aps historiske fall etter sine snart 100 år som «Ørnen blant partier». Et fall som nå gir en oppslutning helt ned mot 15-16 prosent på målingene – mot godt over 33 prosent for i Stoltenbergs siste periode. Jeg skal bidra med en teori om at Arbeiderpartiet under Jonas Gahr Støre har fjernet seg fra sin opprinnelige idé:

Om vi skreller vekk akademisk, politisk teori, står vi igjen med en ganske enkel definisjon på hva sosialdemokrati er for noe.

Sosialdemokrati er en politisk bevegelse som klarte å finne en vellykket kombinasjon mellom kapitalisme og sosialisme.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Denne blandingsøkonomien er en oppskrift som alle Ap-regjeringer har forsøkt helt tilbake til forrige århundre, nemlig å lene seg mot kapitalisme i den økonomiske politikken, og mot sosialistisk ideologi i fordelingspolitikken. Dette ut fra en ganske omforent erkjennelse, også i fagbevegelsen:

Kapitalismen, med privat eierskap og kanskje søkkrike eiere, var «dessverre» nødvendig for å skape verdier og økonomisk vekst. Hvis disse ble skjøvet ut, kunne vi bli stående igjen med en tungrodd planøkonomi med særdeles dårlige resultater i andre land.

Men da måtte kapitalistene samtidig akseptere en helt nødvendig fordelingspolitikk.

Jeg tror at til og med et sent nachspiel i Høyres hus ville være villig til å innrømme at denne politikken har tjent Norge godt, helt opp til slutten av Jens Stoltenbergs andre regjering i 2016.

I denne regjeringen, der både Sp og SV var med, var attpåtil sistnevnte parti en del av det «gamle», næringsvennlige sosialdemokratiet.

Les også: Politiet må gjøre seg fortjent til tilliten – de kan ikke kreve den

Blant annet var SV-leder Kristin Halvorsen med for fullt og sikret en storstilt barnehagedekning ved hjelp av både private og offentlige utbyggere da det var tvingende nødvendig for å få flere kvinner ut i arbeidslivet.

Også SV-ledere som Bård Vegar Solhjell og Erik Solheim kunne være mer liberale i enkeltsaker enn det enkelte Ap-folk er i dag.

I dag ser vi innstrammingen i mer «ideologisk» retning på flere områder:

  • I Oslo har Raymond Johansen & Co inngått forpliktende avtale med Rødt om forbud mot nye private barnehager, til tross for mer fornøyde foreldre
  • Det såkalte Avkommersialiseringsutvalget fikk som målsetting og hovedmandat å fjerne alle private helse- og omsorgstilbud over hele landet
  • Og nå stiller Jonas Gahr Støre seg i praktisk politikk bak SV-lederens oppfordring om at Røkke og andre industribyggere bare kan flytte fra landet

Dette er faktisk et ganske drygt stykke vekk fra den sosialdemokratiske ideen.

En slik «marsjordre» tviler jeg på at Jens Stoltenberg eller Gro Harlem Brundtland hadde vært med på – langt mindre Trygve Bratteli eller Odvar Nordli – som til og med var med å invitere den internasjonale storkapitalen inn til det kommende oljeeventyret.

Så vil selvsagt halve Ap og samtlige SV-ere og ikke minst Mímir Kristjánsson i Rødt være uenig med meg i det, og ha sine egne teorier om Arbeiderpartiets utvikling helt tilbake til Gerhardsen.

Og jeg skal medgi at Bergstø ikke er helt uten poenger når hun kritiserer Røkke.

Mange småsamfunn i Nord-Norge føler seg snytt over fiskekonsesjoner kombinert med løfter om ilandføring på nordnorske fiskemottak – men som i stedet resulterte i kjempetrålere og i noen tilfeller ilandføring og bearbeiding i Asia.

Men å be storkapitalen ryke og reise minner meg aller mest om en mer anarkistisk studietid, der enkelte sprang rundt og skrev slagord som «Spis de rike» og «Hva er den største forbrytelsen – å brenne en bank eller stifte en bank?»

Spenstig og barnslig morsomt, selvfølgelig. Og kanskje hensiktsmessig for å oppildne trofaste tilhengere.

Men for resten av det norske folk tror jeg det framstår underlig.


For storparten av folket tror jeg det er opplysende når industrieier Knut Flakk, som jeg kjenner fra min fødeby Ålesund, står på Debatten og forklarer hvordan formuesskatten til Støre og Vedum faktisk slår ut for privateide bedrifter «der ute i distriktene» – hvor størstedelen av verdiskapingen i Norge faktisk foregår.

Jeg tror ikke de fleste norske velgere har lyst på et for «ideologisk» parti i regjering. Kanskje når det gjelder fordelingspolitikken, for der vil vi gjerne gi mye til mange. Men ikke i den økonomiske politikken, der de fleste skjønner at vi faktisk må skape verdier også.

Det handler om balanse, der Arbeiderpartiet er i ferd med å tippe over mot en venstreside der det allerede er trangt fra før.

Dermed er det også mange som ser at Erna Solberg i dag – der hun sitter musestille i båten – framstår som en minst like god representant for det norske sosialdemokratiet som Jonas Gahr Støre.