For en god uke siden roste den norske landslagssjefen, Thorir Hergeirsson, håndballjentene og kapteinen på det iranske kvinnehåndballagets bruk av hijab som et uttrykk for mangfold. Det var i kjølvannet av VM-kampen i Spania.

Iran tvinger kvinnene til å dekke seg til. Både hjemme i Iran, og i utlandet når de representerer landet.

Les også: Vi står opp for menneskerettigheter i Qatar. Men vi svikter de iranske kvinnene

Ikke uvanlig for iranske idrettslag

På onsdag kom nyheten om at stjernespilleren Shaghayegh Bapiri fra det iranske håndballandslaget var «sporløst forsvunnet» fra hotellet hun og laget bodde på i Valencia i Spania.

Like før reisen tilbake til Iran, forsvant Bapiri fra hotellet. På sosiale medier ble det spekulert i om at hun hadde «forsvunnet eller blitt kidnappet». Men det virket opplagt at hun hadde hoppet av.

Iranske idrettslag er akkompagnert av sikkerhetsagenter fra Iran, omtrent som tidligere sovjetiske sportsutøvere ble tidligere.

Iranske idrettsutøvere møter mange hindringer, og hopper av i hytt og pine for å søke asyl når de er i vesten.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Snakket med pressen

Gjennom en video sendt til den frie persisk-språklige TV-stasjonen Iran International på torsdag, forklarer Bapiri (uten hijab) forsiktig at hun har hoppet av, og befinner seg på et trygt sted. Hun sier videre at hun har søkt asyl og insisterer på at hun er kun interessert i sport.

Hun uttrykker ønske om frihet for sine iranske medsøstre, og at de ikke lengre skal bli behandlet som annenrangs borgere.

På samme dag, i et intervju med den amerikanske nyhetskanalen VOA, på persisk, forteller hun om at allerede under første spill utenfor Iran i Spania, ble hijaben hennes dratt opp slik at noe av håret ble synlig.

Selv om hijaben ikke var av, fikk hun likevel mye kjeft av iranske agenter.

Hun informerte også om at dersom andre lagkamerater ikke hadde stilt en svimlende garanti på en og en halv milliard Toman overfor den iranske stat for å vise at de kommer tilbake, ville de også søkt om asyl.

Iran er det eneste land i verden som påbyr kvinner å bruke hijab, og landet er kjent som en av verstingene når det gjelder systematisk kvinnediskriminering og brudd på kvinnerettigheter.

Her kan du lese flere kommentarer av Mina Bai

Den stille kampen

Iransk sport er svært politisert, og brukes som verktøy for å promotere regimets islamistiske budskap. Mange iranske idrettsutøvere har tidligere søkt asyl i vesten.

Blant annet fribryteren Saeed Mullai, som ble beordret til å tape for å ikke møte den israelske motparten. Sjakkgeniet Alireza Firouzja rømte til Frankrike etter at han ble tvunget til å ikke møte sin israelske motspiller. Fra tidligere har den iranske kvinnelige sjakkdommeren Shohre Bayat hoppet av, etter at hun ble beskyldt for å ikke tildekke håret sitt nok i forbindelse med et sjakkmesterskap i Kina. Videre søkte den iranske olympiske medaljevinneren i judo, Kimilia Alizadeh om asyl i Tyskland i 2020.

Les mer fra Norsk debatt her

Jeg håper at vi i Norge ikke tar lett på dette og at vi slutter å promotere den obligatoriske hijaben på kvinnene på iranske kvinnelandslag.

Disse kvinnene er utsatt for et umenneskelig press om å oppføre seg slik regimet vil. Vi bør, i stedet for å hylle og heie på jentenes egen innsats mot et kvinnefiendtlig system, erkjenne deres stille kamp.