Dette er bare noen av spørsmålene som venter på svar etter den grusomme udåden i Kongsberg onsdag kveld.

Noen svar må vi vente tålmodig på til etterforskningen er avsluttet. Det er både korrekt og naturlig at politiet holder tilbake informasjon i starten av etterforskningen. Mange avhør skal fortsatt gjennomføres, helst uten at vitner blir påvirket for mye.

Men noen svar burde vi ha krav på allerede nå.

I så måte avholdt Politiets sikkerhetstjeneste (PST) torsdag ettermiddag en litt underlig pressekonferanse om drapene som har rystet hele nasjonen.

PST har selv flere ganger advart mot alenegjengere og et gjentakende mønster der tilfeldige mennesker kan bli ofre på mer eller mindre tilfeldige steder.

Et naturlig spørsmål var derfor om PST kjente til denne gjerningsmannen på forhånd, og når de eventuelt var blitt oppmerksomme på ham. Det kunne eller ville ikke PST-sjef Hans Sverre Sjøvold svare på.

Heller ikke seksjonsleder Arne Christian Haugstøyl i PST ville utdype nærmere kjennskap til mannen. Han ville heller ikke bekrefte at bekymringsmeldingen, som en barndomsvenn av drapsmannen leverte inn til det lokale politiet i 2017, var gitt videre til PST - og i så fall hvilke tiltak som da var blitt satt inn.

Det måtte de komme tilbake til.

Men det mest oppsiktsvekkende var kanskje da en utenlandsk journalist ville vite om PST kunne bekrefte at det virkelig var gjerningsmannen som figurerte i trussel-videoen som i dag er blitt publisert av flere medier.

Nei, det kunne PST ikke bekrefte, for den hadde de ikke sett.

Den hadde de ikke sett? Nei - det vil si, det kunne hende noen på kontoret hadde sett den, men ikke Haugstøyl eller Sjøvold. De var nemlig ikke forberedt på denne typen spørsmål, sa en lettere beskjemmet PST-sjef.

I seg selv trenger ikke dette være kritikkverdig. Det trenger heller ikke være kritikkverdig at PST ikke har tatt en eventuell bekymringsmelding alvorlig nok.

Ifølge PST selv får de inn «hundrevis» av slike meldinger i året, om folk som kommer med trusler, oppfører seg rart, eller har skremmende atferd på sosiale medier. Det er selvsagt vanskelig å skille ut hvem som velger å gå fra ord til handling.

Men akkurat derfor er det viktig å få svar på hvorfor akkurat denne gjerningsmannen gikk under radaren. Og nøyaktig hva som skjedde med den nå fire år gamle bekymringsmeldingen. Ble det satt inn noen tiltak? Kanskje skjedde det ingenting? Vi får håpe svarene kommer etter hvert.

Les også: Tidslinje for drapene på Kongsberg

Men også politiet i Kongsberg har vanskelige spørsmål å svare på.

I dag kunne de opplyse at alle de fem ofrene ble drept etter at politiet hadde hatt «øyekontakt» med gjerningsmannen første gang. Først etter en halvtime ble han pågrepet og tatt kontroll på. I mellomtida hadde han gått fra hus til hus, der gruvekkende scener utspant seg.

Hva var årsaken til at politiet mistet ham av syne? Kunne noe vært gjort annerledes?

Igjen må vi understreke at det ikke trenger å ligge noen kritikk i dette. Vi vet at også politiet ble skutt på, og det kan være mange ulike forhold som gir gode svar på spørsmålene. Det er også forståelig at politiet ikke kan svare på dette umiddelbart. Men svarene må komme.

Les også: Reagerer kraftig: Navngir personer som Kongsberg-drapsmann

Så kan vi selvagt gå videre til de ansvarshavende lenger oppe i hierarkiet:

Både etter «trikkedrapet» i Oslo i 2004 og etter «Halloween-drapet» i 2011 ble det reist spørsmål rundt det psykiatriske helsevernet i Norge. Likevel hører vi stadig historier om pasienter som blir lagt inn, frivillig eller med tvang, men sluppet ut igjen altfor tidlig.

Stemmer det at dette har vært tilfellet i denne saken også?

Det går selvsagt aldri an å sikre seg mot alle eventualiteter, uansett hvilke forholdsregler vi tar - som samfunn eller som privatpersoner. Ulykker vil skje, og udåder vil bli utført.

Men vi må alltid forsøke å gå grundig inn i hva som har skjedd. Og i så alvorlige spørsmål må ikke et nasjonalt regjeringsskifte samtidig med de grufulle drapene i Kongsberg komme i vegen for utfyllende svar. Her må både av- og påtroppende statsråder på banen:

Tar vi fremdeles ikke psykiatrisk helsevern alvorlig nok? Og hvis ikke - hvem har ansvaret for det, og hva må vi gjøre?