Gå til sidens hovedinnhold

Ståle Solbakkens Norge betyr ingenting for regjeringa. Solidaritet er blitt et fremmedord for Team Erna

Myndighetenes nei til juni-landskamper på Ullevaal definerer regjeringas idrettspolitikk det siste året. De bryr seg ikke.

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

HVA TOPPIDRETT ANGÅR har Norge en av verdens mest usolidariske regjeringer. Hva idrettsledelse angår har vi fort verdens mest underdanige og hjelpeløse.

Når myndighetene nok en gang bruker den vedtatte innreisekarantenen som ufravikelig argument for å presse norske idrettsarrangementer på andre land, viser regjeringa sitt sanne ansikt.

Les også: Ikke skyld på russen om smitten eksploderer

Toppidrett er av mange erklærte årsaker ekstremt viktig i en pandemi, det gir adspredelse og samler og gleder.

Bare det ikke skjer i Norge.

I FJOR HØST var det forståelse for myndighetenes stramme koronagrep til fotballandslaget. Til og med karantenekravene som i november tvang NFF til å sende et nødlandslag til et land i lockdown.

I Østerrike definerte man folkehelse på en videre måte, og så den mentale viktigheten av å samle nasjonen rundt en fotballkamp der smitteverntiltakene ble ivaretatt på beste måte.

I Norge samlet vi oss foran TV-skjermene, gledet oss over prestasjonen og klappet i hendene fordi kampen ble spilt i Wien.

DET SAMME VAR tilfellet da Norge måtte spille hjemmekampen mot Tyrkia i spanske Malaga i slutten av mars. I den norske folkehelsas navn spiller vi gjerne VM-kvalifiseringskamper i fotball, bare vi ikke gjør det i Norge.

Akkurat som vi gjennom vinteren har deltatt i alle verdenscuper og verdensmesterskap, og feiret triumfene med nasjonal stolthet helt opp til regjeringsnivå.

Idrett er topp det, og sunt er det også, ikke minst for den mentale folkehelsa.

Bare den ikke utøves i Norge.

HADDE ANDRE LAND stengt grensene sine som Norge ville det ikke vært internasjonal idrett. Punktum. Vi elsker utøverne våre når de vinner i land som tar ansvar for idretten. Vi elsker medaljene og trofeene de tar med seg hjem, og som opprettholder posisjonen vår som verdens beste idrettsnasjon.

Til Norge derimot, får ingen komme.

I Norge heiser vi ikke flagget for andre enn oss selv.

I OVER ETT år har regjeringas koronatiltak blitt møtt med stor forståelse og ditto underdanighet. Så ikke lenger. Når Team Erna nekter Ståle Solbakkens Norge å spille to landskamper i Oslo i neste måned, har proteksjonismen gått for langt.

Alle land ønsker motstanderne sine velkommen, og følger smittevernprotokollene som beviselig virker slik de var designet for å virke.

Bare ikke Norge.

Les flere kommentarer av MortenP her

I A/S Steinrøysa er det først meg selv og så meg selv.

Måten regjeringa behandler idretten på er en skam.

NÅR DET ER sagt må fotballen og idretten som sådan ta sin del av ansvaret. Gjennom et år der sterk og tydelig ledelse kanskje ville fått regjeringa på noen andre tanker, har NFF og NIF mest opptrådt som lydige nikkedukker.

Ja, det ble toppfotball i 2020, men det skyldes først og fremst Lise Klaveness og hennes toppfotballprotokoll.

Etter det er inntrykket at fotballen har gått usedvanlig stille i dørene.

Som om det har vært viktigere å forstå Abid Raja og regjeringa, ennå kreve at Abid Raja og regjeringa begynner å spille på lag med fotballen.

8. MARS I fjor ble Terje Svendsen gjenvalgt som fotballpresident for en tredje periode. Fire dager senere stengte Norge. Alt som hadde vært bra ble helt forferdelig over natta.

Plutselig handlet det ikke lenger om 2020-høstens EM-playoff og beløp i hundremillioners klassen, den økonomiske belønningen for å nå internasjonale sluttspill.

Det handlet om å overleve.

TERJE SVENDSENS JOBB var å lede norsk fotball gjennom denne krisa. Jeg husker jeg skrev at norsk fotball trengte en tøffing for å håndtere pandemiens utfordringer, en tydelig leder med politisk teft og gjennomslagskraft.

En fotballpresident som kunne få Abid Raja og regjeringa til å ta inn over seg viktigheten av folkebevegelsen norsk fotball.

En fotballpresident som gikk foran, tok styringa og ikke minst sparket et vaklende idrettsstyre bak.

ET DRØYT ÅR senere er konklusjonen at det dessverre ikke ble sånn. Norges Fotballforbund, og gjerne også Norsk Toppfotball, har sviktet seg selv i kampen for smitteverntiltak som virker. Norges Idrettsforbund har sviktet alle.

Les mer fra Norsk debatt her

Det er som om kampene som er kjempet ute, ikke er kjempet i Norge.

Som om lydigheten har vært viktigere enn kamplysten.

De er ikke forbannet en gang, NFF, selv ikke nå.

De tar det bare til etterretning.

Kommentarer til denne saken