Gå til sidens hovedinnhold

Stasis løgner i Stasi-arkiv

Stasi-spøkelset henger fortsatt som en mare over østtyskerne.  Nå blir Stasi-arkivet lagt ned som selvstendig insitusjon - men jakten på agenter går videre.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Flesteparten av oss som på 90-tallet jobbet for ulike skandinaviske aviser med Berlin som base, ble nødt til å beskjeftige oss med DDR-statens hemmelige tjenester - formelt kalt Ministerium for statssikkerhet, som regel omtalt som «MfS» - eller rett og slett «Stasi».

Sjelden Stasi-fugl

Et stort problem var at veldig få av de tidligere medarbeiderne ville ha noe med journalister å gjøre. Ett unntak het Günter Bohnsack, en tidligere oberstløytnant som hadde vært nestleder for «Desinformasjonsavdelingen» i Stasis avdeling for utenlandsspionasje.

En gang jeg var på besøk hjemme hos mannen, fortalte han villig om hvordan han under Den kalde krigen hadde formulert innlegg mot atomvåpen som mindre enn tre uker senere ble fremført av en representant i det danske Folketinget. Han bydde på eksempler og hadde detaljer som gjorde historien troverdig. Mot slutten av samtalen så føyde han til at «vi gjorde forresten mye av det samme i Norge. Jeg har selv skrevet taler som ble fremført i Stortinget».

Les også: Adolfs OL-statuer blir på nytt gjenstand for munnhuggeri og oppbrakte debatter

Dementiet

Det ble en stor og fin sak i danske B.T. Da jeg noen dager senere kom til å nevne Bohnsacks påstander om Norge for en redaktør i Dagbladet, ble vedkommende i fyr og flamme. Så jeg måtte sette meg på banen tilbake til Øst-Berlin og oppsøke den snakkesalige oberstløytnanten på nytt.

Ingen hadde greid å narre journalister så mange ganger som ham, skrøt Günter Bohnsack.

Han plapret i vei, og det var heller ingen grenser for hva de hadde fått norske stortingsrepresentanter til å utføre av milde tjenester. Historien kom på førstesiden, men klokka 15 samme dag, meldte NRK radio at Stasi-offiseren Günter Bohnsack ikke ville vedkjenne seg noen av sine egne uttalelser. Han hadde aldri snakket med meg om Stortinget, og dette måtte journalisten selv ha smurt sammen.

Repetisjonen

Noe slikt er en journalists ultimative mareritt, og jeg kan fortsatt våkne midt på natta, gjennomvåt av svette fordi en eller annen idiot i drømmen min dementerer alt han hadde uttalte i et intervju.

Jeg kunne ikke forestille meg annen forklaring enn at mannen - etter B.T.-saken - hadde fått pes med tidligere kollegaer. De hadde det visst med å ringe om natten og beskylde ham for å være en fæl forræder.

Da den samme oberstløytnanten et år eller to år senere gjentok nummeret sitt og fortalte noe helt annet i et politiavhør, enn han kort tid i forveien hadde hevdet i et intervju med et tysk magasin, var det på nytt de utroverdige journalistene som hadde vært på ferde. En gammel venn av meg hadde ført intervjuet, og han kunne dokumentere det som ble sagt, så en rettssak endte med at det var Bohnsack som sto utroverdig tilbake med lang nese.

Les også: Skjørte-jeger og eks-kansler må betale erstatning for ekteskapsbrudd

Flere løgner

Mannen dukket stadig oftere opp i ulike medier, med den ene legenden mer absurd enn den neste. Bohnsack beskrev seg selv som en forhenværende soldat og spesialist som hadde drevet psykologisk krig mot Vesten. Spesialiteten den gangen var å få plantet falske opplysninger om vesttyske politikere. Rett som det var, bet de store bladene på og brakte påstander om samfunnstopper som angivelig - eller i virkeligheten - hadde en skjult fortid som naziforbryter. Det bekymret ham ikke en tøddel at virksomheten hadde smadret karrieren for mang en uskyldig vesttysker.

Mannen må i flere år etter Murens fall ha levd av honorarene som han mottok fra bladhusene.

Her kan du lese flere innlegg av Asbjørn Svarstad.

Rakkertjenester

Når han under Den kalde krigen ikke var travelt opptatt med å styre hemmelige agenter i Bonn og andre europeiske hovedsteder, reiste Günter Bohnsack gjerne til Vesten sammen med grupper av østtyske idrettsfolk. Jobben gikk ut på å overvåke dem og passe på at ingen hoppet av. Slike rakkertjenester betraktet han som kjærkomne ferieutflukter på statens regning.

De alternative nyhetene som han på 80-tallet fikk plassert i vestlige medier, handlet for eksempel om at AIDS egentlig skyldtes arbeidsuhell i et amerikansk militær-laboratorium. Bohnsack påsto dessuten at det var ham personlig som hadde sørget for å få to medlemmer av Forbundsdagen bestukket med store beløp, slik at de i 1972 stemte mot sine egne og dermed «reddet» Willy Brandt fra å falle for et mistillitsforslag.

Les også: Dødssyk «Derrick-stjerne» gift i hemmelighet

Gestapo-Stasi

Noen år etter våre første møter, ville min gamle venn og nå avdøde kollega Håkon Lund at jeg skulle bli med til Øst-Berlin for å fotografere Günter Bohnsak i forbindelse med et intervju for Dagbladet.

Bohnsack lot som om han ikke kjente meg igjen, der vi satt rundt bordet i en hotellresepsjon. Etter ti minutter så han på Håkon med hundeøyne og spurte om det var plass på budsjettet til en schnapps?

Han fortalte oss en laaang og lyyyystig historie om en glohet sommerdag, da han etter arbeidstidens slutt var kommet inn på den lokale kneipa sammen med en kollega. Det var akkurat gått ut parole fra Stasi-toppen om at dresskoden - også med 35 varmegrader i skyggen - skulle respekteres. Slipset måtte sitte stramt, selv om offiserene formelt var ferdig for dagen og befant seg ute på byen i sivil.

Grotesk

De to sto i baren og drakk kaldt øl mens svetten silte. En eldre berliner kom inn, stoppet og mønstret begge fra topp til tå. «Nei, her står det visst to herrer fra «Der geheimen Staatspolizei», utbrøt han og flirte. Alle i Øst-Berlin var i stand til å gjenkjenne en par stasifolk i sivil - og da særlig under de rådende klimatiske forhold.

«Geheime Staatspolizei» - det var den formelle betegnelsen på nazistenes fryktede Gestapo. «Mannen forvekslet OSS med Gestapo», skrek Bohnsack i fistel, og fikk nærmest latterkrampe av sin egen vits. Jeg gadd ikke en gang trekke høflig på et smilebånd. Likhetene mellom Stasi og Gestapo er så åpenbare at «vitsen» bare ble grotesk.

Les også: Jakten på SS-skatt og nazi-milliarder

Uvelkommen hilsen

Da Håkon måtte ut et ærend, så lente jeg meg over bordet til Günter Bohnsack og sa at «jeg skulle forresten hilse deg fra min nære venn Thomas Reinicke i Hamburg.»

Navnet på den tyske journalisten som en gang hadde avslørt ham for å ha avgitt falsk vitneforklaring, utløste en voldsom reaksjon. Først ble den tykkfalne eksobersten kritthvit, deretter grønn og til slutt hummerrød i ansiktet. Da jeg så at han var blitt klar til å brøle, så reiste jeg meg smilende og sa noe om at jeg hadde bildene i boks og måtte se å komme meg av sted.

Andre gjester syns nok det var litt besynderlig med han fyren som lo høyt og ondskapsfullt mens han forlot hotellet. Jeg hørte dessverre ikke hva den rasende stasimannen ropte etter meg. Men direkte kjærlig var det nok ikke.

Svensk jakt

Sommeren 2000 søkte jeg om å få alle rapporter med svenske referanser fra et register med kodenavnene på alle Stasis kontakter i OG utenfor Øst-Tyskland. Det kom 1600 A4-sider - alle utstyrt med tall og mystiske referanser. Etter to dagers kamp mot papirmengdene, måtte jeg ut i byen for å hyre en ekte spesialist. Vedkommende hadde vært major i Stasi og brukte 48 timer på en seriøs gjennomgang av materialet. Etterpå satt jeg tilbake med tre-fire små og interessante bunker, mens de øvrige 1550 sidene kunne gå rett på dynga.

Det ble flere dager i strekk med oppslag i Aftonbladet. Den største agenten vi fant var en pensjonert, svensk journalist som i mange år hadde spionert på de tyske sosialdemokratene under dekknavnet «IM König». Og jeg ble forøvrig venn med den tidligere majoren, som jeg de påfølgende årene bisto med råd og dåd.

Oppslagene i Aftonbladet førte til at han ble hyret inn som sikkerhetskonsulent for en av Sveriges rikeste menn, så DET var stor stas.

Les også: Vladimir Putins klassereise: Fra to rom i Dresden til palass ved Svartehavet

Fortsatt interesse

Günter Bohnsack (1939-2013) - og brorparten av de rundt 100.000 stasimedarbeiderne - er for lengst forfremmet til evigheten, men arven etter dem etterlot dype spor. Når Stasiarkivet nå blir overført til Bundesarchiv, skal det for brukerne ikke by på annen forskjell enn at noen av de byråkratiske rutinene endres. Men jeg frykter at et nytt regime vil gjøre det vesentlig vanskeligere for oss som med jevne mellomrom søker om innsyn i ulike mapper.

Fortsatt søker nesten en million eks-DDR-borgere årlig om å få se mappene sine, tendens stigende. Overgrepene og statens utspekulerte metoder for å undertrykk befolkningen er ikke glemt ute i de tusen hjem. Om ikke ofrene selv var interesserte i å finne ut hvem som anga dem, vil barna deres gjerne få oppklart hva Stasi utsatte foreldrene deres for.

Og snart kommer barnebarna.

Puslespillet

Fremdeles står det hyllekilometere med saksmapper som foreløpig ikke er skikkelig evaluert. Stasis medarbeidere hadde dessuten fire måneder i 1990 på seg til å ødelegge alle beviser for sine egne aktiviteter. Kontormaskinene som brukes til å snitte opp dokumenter brant hurtig sammen og ble ubrukbare. Så til slutt sto folkene og rev i stykker dokumenter for hånd.

Etter den tyske gjenforeningen i 1990 ble det funnet tusenvis av sekker fulle med istykkerrevet papir. Stasifolkene hadde nok ikke regnet med at dokumentene en vakker dag ville bli satt sammen som puslespill. I våre dager foregår det ved at bitene blir skannet og montert elektronisk.

Les også: Hvem vil bli Hitlers nabo?

«Som en spenningsroman»

For 20 år siden besøkte jeg et offentlig kontor utenfor Nürnberg. Siden det den gangen kom ytterst få søknader om asyl, ble medarbeiderne i stedet satt til å gjøre papirbitene fra Stasi lesbare. Og det var ikke småtterier som de i løpet av årene greide å trylle frem. Et trofast partimedlem rapporterte alt om ektefellen - selv detaljer fra parets sexliv. Han ble imidlertid overgått av sin egen kone. Hun gjorde nemlig det samme, bare mye grundigere. «Det er som å lese spenningsromaner, men veeeldig, veldig sakte», vedgikk en av de som satt der og klistret og limte.

En høyt ansett og respektert DDR-prest - som etter gjenforeningen var blitt biskop – fikk ikke oppleve sitt etterlengtede 90-årsselskap, der prominens fra kirke og stat skulle hylle ham - og kanskje sågar tildele denne Herrens modige tjener en høy utmerkelse.

Fortsatt skatter

Et par måneder i forveien greide folkene i Nürnberg å få sammen mappa hans. Det omfattende innholdet avslørte at mannen helt siden han var ung prest, hadde stått på Stasis lønningsliste og sladret om sognebarn og kollegers betroelser og innerste tanker. Festen ble avlyst i siste liten, og biskopens 90-årsdag skal ha vært en trist affære.

Noen dusin politikere og høyere embetsfolk er i årenes løp blitt avslørt som agenter for DDR, og en del av dem ble i årene etter gjenforeningen stilt for retten og dømt. Også noen få Stasi-folk - deriblant toppsjefen Erich Mielke – fikk symbolske fengselsstraffer.

Les også: En arisk slåsskjempe og polering av ei nazinese

Åpne sår

Historikere og andre som går på jakt i Stasi-arkivet kan fortsatt finne skatter - i form av informasjoner som kan bidra til å oppklare gamle mysterier. Siden interessen blant vanlige folk fortsatt er så enorm, tipper jeg at arkivet også i de kommende 30 årene kommer til å ha stor pågang.

Bare se på naziarkivet i Bundesarchiv - der vrimler det av forskere og legfolk fra fjern og nær, selv om det faktisk er gått 76 år siden Adolf Hitler rettet pistolen mot seg selv og samtidig satte sluttstrek for sin versjon av et paradis på jorda.

Så tiden leger slett ikke alle sår. Men arkivene kan av og til inneholde små og store plasterlapper.

Her kan du lese flere innlegg fra Norsk debatt.

Bevisene

Günter Bohnsack - i egne øyne en av tidenes største etterretningseksperter - hadde sikkert ikke forestilt seg at svine-strekene hans gjennom 26 år som Stasi-offiser en vakker dag skulle ende i de fellestyske historiebøkene som stjerneeksempel på hvor dypt det går an å synke.

Bevisene ligger - lett tilgjengelig - i Stasiarkivet.

Reklame

Stor oversikt: Her er salgene i nettbutikkene nå