SV-leder Audun Lysbakken og Rødt-leder Bjørnar Moxnes bør sende julekort til forskningsleder Rolf Aaberge i Statistisk sentralbyrå.

I likhet med resten av de rødgrønne partiene har de omfavnet artikkelen «Ulikheten - betydelig større enn statistikken viser», som ble utgitt i fjor.

Problemet er bare at artikkelen gir et helt annet bilde enn det som er Statistisk sentralbyrås offisielle statistikk på ulikhet, og det skaper en uklarhet om hva SSB egentlig mener.

Det er fint å drive med forskning, men Statistisk sentralbyrå kan ikke være en tenketank for rødgrønn skattepolitikk.

Statistisk sentralbyrås offisielle tall viser nemlig noe helt annet: De ferskeste tallene for inntektsfordelingen for husholdninger viser faktisk at ulikhetene sank fra 2018 til 2019, og at hovedbildet er en betydelig økning av realinntektene for vanlige folk.

Les mer: Økte inntekter for husholdningene

Venstresiden omfavner (naturlig nok) analysen fra forskningsavdelingen, men hopper bukk over det som er den offisielle SSB-statistikken. Dette rotet må Statistisk sentralbyrå selv ta ansvar for ved tydelig å si hva som er byråets offisielle mening, og hva som er fri forskning som er åpen for kritikk og videreutvikling.

De offisielle tallene, som kom i mars i år, viser at norske privathusholdninger hadde en median inntekt på 540.300 kroner, og at «...personer i privathusholdninger hadde en realvekst i medianinntekten på 1,8 prosent etter skatt».

Smak på følgende situasjon:

• Statistisk sentralbyrås offisielle statistikk fra mars 2021 viser at ulikheten faller og at folk flest har realvekst i inntektene.
• SSBs forskningsleder er med på en artikkel utgitt i september 2020 som foreslår en helt annen måte å regne på.

Det er kanskje brutalt å si det, men Statistisk sentralbyrå bør ikke være en rødgrønn tenketank for skattepolitikk.

Byråets viktigste jobb må være å føre vår felles statistikk, slik at den opplyste politiske debatten kan forholde seg til det samme faktagrunnlaget.

Sagt på en annen måte; når forskerne i Statistisk sentralbyrå skriver en analyse, så har de ikke noen spesiell autoritet enn forskere flest. Det kan være interessante innspill, men en forskningsartikkel sier ikke hva SSB mener, slik det ofte blir hevdet.

Hva vet vi så om valgkampens store tema, utviklingen i ulikhet på inntekter og formuer?

Normalt uttrykkes dette med den såkalte Gini-koeffisienten. Det er ikke noe annet enn et statistisk måltall som går fra 0 (hvor alle eier/tjener nøyaktig like mye) til 1 (der en person eier/har all inntekt). Jo høyere tall, desto større ulikhet. Normalt brukes dette til å måle forskjeller mellom land, og der ligger Norge blant landene i verden med lavest ulikhet.

På denne statistikken fra Verdensbanken ligger Norge på 149. plass av 159 land i inntektsulikhet. De aller fleste land i verden har altså vesentlig høyere inntektsulikhet enn Norge.

Dette tallet bruker Statistisk sentralbyrå i sin offisielle statistikk: «Den såkalte Gini-koeffisienten var marginalt lavere i 2019 enn året før, henholdsvis 0,250 mot 0,251 i 2018, heter det.

Bildet er noe annerledes for formuer. Også der økte husholdningenes formuer betydelig, og den største verdien er 7.600 milliarder kroner i boligformue - omtrent dobbelt så mye som husholdningene har i banken og i aksjer.

Der økte ulikheten noe. Den tidelen som hadde største nettoformue økte sin andel av all formue fra 52,9 til 53,3 prosent fra 2018 til 2019.

Med andre ord: Statistisk sentralbyrås offisielle statistikk viser at ulikhetene synker for inntekt, men øker for formue. Vi har fortsatt svært lave forskjeller i internasjonal målestokk og det er ikke store forandringer fra år til år totalt sett.

Men så begynner den faglige diskusjonen mellom sosialøkonom Steinar Juel i den konservative tenketanken Civita, og forskningsleder Rolf Aaberge ved Statistisk sentralbyrå.

Steinar Juel ble utdannet sosialøkonom fra Universitetet i Oslo i 1975, har vært personlig rådgiver for flere finansministre, hadde en karriere i Norges Bank og Finansdepartementet, arbeidet senere i private banker og arbeider nå for Civita.

Rolf Aaberge er har hovedfag i matematisk statistikk fra Universitetet i Oslo i 1976, og arbeider i gruppen for mikroøkonomi ved Forskningsavdelingen i Statistisk sentralbyrå.

Begge har innspill og synspunkter som gir helt forskjellige konklusjoner på spørsmålet om det er mye ulikhet i Norge, og om ulikheten har steget eller sunket under den borgerlige regjeringen.

Les artikkelen: Ulikheten - betydelig større en statistikken viser

Steinar Juel foreslår at vi fordeler Oljefondet på alle norske innbyggere for å få et riktigere bilde av hvordan formuen er fordel. Argumentet er at denne gigantiske formuen på 12.000 milliarder kroner er fellesskapets, og at politikerne enkelt kan velge å dele ut pengene til oss som i praksis eier det.

Fordelt på 5,3 millioner innbyggere ville det gitt 2,3 millioner kroner i formue til hver norske innbygger, og en slik fordeling ville redusert ulikheten i Norge dramatisk. Argumentet kan forsterkes med at Oljefondet uansett gradvis går inn i statsbudsjettet og kommer de fattigste til gode gjennom gode velferdstjenester og trygder.

Les artikkelen: Formuesfordelingen i Norge er ikke skjev

Rolf Aaberge og hans kolleger gjør en annen teoretisk øvelse som har stor betydning for inntekts-ulikheten. Deres poeng er at mange rike eier aksjer i selskaper, og at de bare tar ut en liten del av overskuddene til privat inntekt gjennom utbytter. Hvis man i stedet fordeler selskapenes overskudd ut på eierne som teoretisk beregnet inntekt, vil inntektsforskjellene øke dramatisk.

Hovedpoenget er at de rike kan beholde inntektene «sine» i skattefrie holdningselskaper, og at dette i praksis er det samme som om de først hadde tatt ut pengene og fått dem registrert som inntekt, og så skutt dem inn igjen i selskapene.

Motargumenter: Det er en forskjell på en offentlig formue som Oljefondet og hver enkelt innbyggers formue - på samme måte er det feil å fordele selskapsinntekter ut på eierne, særlig i tilfeller der aksjonærene ikke har noen påvirkning av utbytte eller ikke.

Det gode med diskusjonen er at den får frem at forskning ikke er verdinøytral, men avhengig av forskernes perspektiver og problemstillinger. Å diskutere rikdom og ulikhet uten å bry seg om vår fellesformue i det gigantiske Oljefondet blir for enkelt. Men det er også interessant å se hvor mye penger de rikeste har plassert i holdingsselskaper og at de ikke betaler skatt før pengene blir tatt ut.

Jeg har spurt SSB-forsker Rolf Aaberge om han synes det er rimelig å tillegge aksjonærene midler de ikke har myndighet til å tilegne seg, for eksempel mindretallsaksjonærer.

Dette er Aaberges svar: - Overskudd reflekteres i aksjeverdier til børsnoterte selskap, viss det ikke tas utbytte. Det samme vil gjelde for verdsettingen av unoterte selskap. Eierne kan realisere verdiøkningen, enten verdiøkningen skyldes tilbakeholdte inntekter eller forventninger om økte inntekter i framtiden, ved å selge aksjene. Det kan selvsagt også en minoritetsaksjonær gjøre, sier Aaberge.

Når det gjelder Oljefondet, så mener han det er problematisk å sette likhetstegn mellom privat og offentlig formue. - Forskjellene i måten de to typene formuer kan disponeres på av de virkelige eierne gjør at det blir misvisende å behandle dem likeverdige når formålet er å beskrive fordelingen av husholdningenes formue, skrev han sammen med økonomiprofessor Kalle Moene i et leserinnlegg.

Steinar Juel, på sin side, advarer mot at Aaberge-metoden kan gi dobbelttelling av inntekter når en person selger seg ut av et selskap og tar ut gevinsten som privat inntekt. Hvis tilbakeholdte overskudd allerede er tillagt den enkelte aksjonær, blir det en dobbelttelling.

Konklusjon: Det er gode grunner for at Statistisk sentralbyrå offisielt regner på samme måte som andre land, slik at ulikheten i Norge kan sammenlignes med ulikhet i andre land. SSB har da heller ikke lagt om sin rapportering etter Aaberge-rapporten. I den politiske debatten er selvsagt både Oljefondet og tilbakeholdte overskudd relevante størrelser. I begge tilfeller er det gigantiske verdier, og i begge tilfeller er det penger den enkelte skattyter ikke nødvendigvis styrer over.

Men det er altså ikke slik at Statistisk sentralbyrås tall viser at inntektsulikheten i Norge øker - snarere tvert imot.

PS! Hva mener du? Er det greit at SSBs egne forskere har andre synspunkter enn den offisielle statistikken, eller forvirrer dette publikum og gir vanlig forskning et slags offisielt godkjentstempel? Skriv et debattinnlegg!