«Når du har telepatiske samtaler for å avkolonialisere kollektive bilder av ikke-levende eksistenser – foretrekker du å bruke din egen eller andres kropp som bildeproduserende apparat?»

Setningene du leste ovenfor er naturligvis rent tøv. Likevel fikk kunstner Liv Bugge og hennes assistent Ana Marques Engh nylig 310.000 skattekroner fra Kulturrådet for å utforske dette temaet videre sammen.

I prosjektbeskrivelsen får vi høre at Liv Bugge typisk jobber med å utvikle «normkritiske verktøy», og at hun i den forbindelse ikke bare har telepatiske samtaler som skal «utfordre objektenes hegemoni.»

Måten det gjøres på er ved å bruke egen og andres kropper som et bildeproduserende apparat.

La oss ta dette seriøst, og ta et dypdykk ned i hva Kulturrådet mener at to gjennomsnittsnordmenn må ofre all sin inntektsskatt til:

Den telepatiske praten som Kulturrådet finansierer kan ifølge kunstneren være med dyr, med gjenstander, eller med steder. La oss bruke Hokksund som et eksempel – her kan kunstneren, som for øvrig også er førsteamanuensis ved Kunsthøgskolen, sitte på kontoret i Oslo og snakke telepatisk med ei katte fra Hokksund eller med statuen i rundkjøringen ved Uno-X i Hokksund. Så langt, så godt.

Situasjonen eskalerer når støttemottakeren også kan, om prosjektbeskrivelsen skal tas seriøst, kommunisere telepatisk med tettstedet Hokksund. Dette betaler vi for.

Telepatisk prat med Drammenselva

Hvilke hegemonier kan man prøve å utfordre med en telepatisk prat med stedet Hokksund?

Her kan jeg bare spekulere, men noe som lenge har dominert bybildet i Hokksund er Drammenselva. Den har gjennom all moderne tid delt byen brutalt og kompromissløst i to.

Kan Drammenselvas hegemoni i Hokksund utfordres ved at kunstneren bruker andres kropper som et bildeproduserende apparat? Uttrykket «bildeproduserende apparat» betyr antakelig «kamera», men herfra blir oppdraget uklart for meg. Fysiske objekter som har oppnådd et hegemoni, som Drammenselva, har vanligvis oppnådd dette hegemoniet ved å ha naturkreftene på sin side gjennom tusener av år.

Det skal nok mer til enn telepatisk normkritikk fra Kunsthøgskolen for å få Drammenselva til å renne tilbake der den kom fra.

Les også: 100 milliarder skattekroner som forsvant i 2022

Alt dette skal ifølge den statsstøtteverdige prosjektbeskrivelsen også bidra til «avkolonisering av våre kollektive bilder av ikke-levende eksistenser og materialer.»

Takk, vi stopper her! Saken er jo egentlig hysterisk morsom. Et selvhøytidelig og pompøst oppspinn av hippe tidsriktige buzzwords flettet inn i kreativ meningsløshet. Om jeg hadde prøvd å lage en undercover parodisøknad om å få penger fra Kulturrådet ville jeg ikke vært i nærheten av å finne på noe så bra.

Samtidig er dette kanskje litt for morsomt. Det er noe absurd og bekymringsverdig ved det.

Som en drita full bussjåfør

Har du noen gang opplevd noe altfor absurd som gjør at du skjønner at du er i en drøm du helst vil våkne fra? Dette gir meg den følelsen. Eller når du oppdager at den morsomme bussjåføren er ekstra morsom fordi han er drita full. Fortsatt morsomt, men du blir oppmerksom på at det ligger noe mer bak.

De 310.000 skattekronene er i seg selv ikke så viktige. Det interessante her er det symbolske denne saken viser med at statskassa har åpnet sløseslusene på vidt gap, og skattepengene fosser ut med en ustoppelig kraft som ingen prøver å begrense.

Pengebruken øker jevnt og trutt uansett om regjeringen er blå eller rød, uansett om økonomien er sterk eller svak. Når økonomien er sterk har vi masse skattepenger å bruke, og når økonomien er svak må vi bruke masse skattepenger for å skape aktivitet.

Mer, mer, mer, alle skal få.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Jeg har tidligere skrevet flere ganger at det er slik, blant annet ved å vise til at partiene i sine alternative statsbudsjetter legger inn hundrevis av forslag til økt pengebruk uten å prøve å finne noen vesentlige kuttforslag.

Men kunsten treffer oss mer brutalt enn en blokk med tekst gjør.

Når du ser at staten bruker skattepengene dine på dekoloniserende telepatisk prat som utfordrer objekters hegemoni, skjønner du brått at staten er blitt en dekadent tøvete lekeplass uten sperrer.

Rikinger som flytter til Sveits har den siste tiden blitt beskyldt for å bryte «samfunnskontrakten». Hans Jacob Huun Thomsen som er nestleder i Unge Venstre skrev i Minerva at skattemotivert utflytting var et brudd på denne samfunnskontrakten, noe Eivind Trædal også gikk hardt ut med på Twitter.

Bullshit som noen voksne snart bør stoppe

Denne «samfunnskontrakten» er en gammel idé om en slags implisitt avtale om at folket og staten har rettigheter og plikter overfor hverandre. Nå i vår tid hentes den typisk fram når politikere klager over skattebetalere som ikke har uendelig betalingsvillighet.

Ideen har likevel en verdi for vanlige folk siden den innebærer at staten også har noen forpliktelser overfor deg. Du er ikke bare en melkeku for de som hersker; du har rettigheter, og de som hersker må gjøre et forsøk på å respektere disse, hvis de skal forsyne seg av ressursene dine.

Staten er til for folkets del, og den har ikke legitim myndighet om den hovedsakelig brukes for å berike de som har makt.

Hvilke forpliktelser har staten overfor deg, ifølge denne samfunnskontrakten? Filosofene har gjennom tusener av år formulert forskjellige svar på det spørsmålet, men alt dreier seg rundt samme tema: hvis staten skal ta pengene dine må det være for en allmennyttig god grunn.

La oss si at du sliter med å få pengene til å strekke til nå på grunn av strømpriser, matvarepriser eller permittering.

Jeg bør egentlig ikke påberope meg å snakke på vegne av Platon, Thomas Hobbes og John Rowles, men jeg føler meg rimelig sikker på at de IKKE ville ment at du i din situasjon var forpliktet til å betale penger for at ei dame ved Kunsthøgskolen skal telepatisk snakke med gjenstander for å utfordre objekters hegemoni.

Sånt er bullshit som noen voksne snart bør stoppe hvis vi skal beholde samfunnslimet som har bidratt til å gjøre Norge til et fint land å leve i. Politikerne bryter samfunnskontrakten nå.