Gå til sidens hovedinnhold

Statsminister Støre får store utfordringer

Fem partier på venstresiden vil nå erklære seg selv som valgvinnere. Aldri har en statsminister måttet håndtere så store forventninger som Jonas Gahr Støre.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

(Trønderdebatt)

Klokken 21:00 mandag kveld var det mange som både kunne juble og puste lettet ut på en gang.

Jonas Gahr Støre blir Norges neste statsminister. På andre forsøk, og med en oppslutning bak seg langt dårligere enn alle hans forgjengere, får han nå danne regjering.

Valgets tapere er Høyre og Frp.

Valgets store vinner er Ap, tross en svak tilbakegang nasjonalt. De fire andre partiene på venstresiden lå i går kveld også an til en fremgang.

I går kveld og i natt handlet alt om hvilket flertall Støre eventuelt får bak seg. Får Ap, Sp og SV rent flertall på Stortinget, er trolig veien kort til regjering. Blir de avhengig av andre parti, ser bildet annerledes ut.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Mandag kveld var det ingen ulempe at Ap for noen måneder siden lå helt ned med 20 prosent oppslutning - for med det bakteppet, er årets valg rimelig godt. I motsetning til det Ap vi har sett de siste årene, er det nå et parti med selvtillit, tilsynelatende intern harmoni og med klar politikk på mange områder. Nasjonalt lå partiet i går an til en svak nedgang fra 2017-valget.

Dette er det nye Stortinget

I flere fylker, derimot, har partiet gjort det nesten sensasjonelt bra. I Nord-Trøndelag har partiet trolig gått fra fra sist, og de har gått mange prosentpoeng fram fra målingene i valgkampen. Slik er det også i for eksempel Nordland og Troms. Hva som har skjedd, er ikke helt godt å si, men partiet har trolig framstått tydeligere i mange distriktspolitiske saker enn for bare et år siden.

I Senterpartiet er historiefortellingen litt motsatt. Sammenlignet med forrige stortingsvalg, var mandagen et godt resultat. Men det er smått utrolig å tenke at på snittet av målingene i januar, var Sp større enn Ap, og så sent som i juni vedtok et landsmøte struttende av selvtillit at Trygve Slagsvold Vedum skal være statsministerkandidat.

Han fremstår ikke sånn i dag.

Les også: Jonas Gahr Støre får et stabilt flertall uten støtte fra fløypartiene Rødt og MDG

Når stemmene er fintalt begynner jakten på et politisk flertall, og på en regjeringserklæring. Uansett hva som skjer vil dette innebære tøffe kamper, store seiere, noen nederlag - og store politiske prosjekter.

Vi vet langt fra alt om hvordan dette blir. Men mye kan tyde på at det blir tøffere enn på svært lenge, ikke nødvendigvis fra dag én, men i løpet av denne stortingsperioden.

«De stigende forventningers misnøye» er et mye brukt begrep innen statsvitenskapen. Uansett hvor godt vi har det, og hvor mye bedre vi får det år for år, fortsetter velgernes forventninger å stige. Dette kan være forventninger til høyere lønn, bedre velferd eller mye annet. Etter hvert som forventingene stiger, blir det vanskeligere og vanskeligere å innfri dem, og slik kan velferdsutvikling paradoksalt nok lede til stor politisk misnøye. De fem partiene som mandag kveld sikret et nytt flertall på Stortinget, vil garantert slite med dette - særlig når ansvarlige Ap begynner å trekke i oljepengebremsen og koronapengebremsen.

Men de fem må også hankes med et slags motsatt problem. Mer enn noen gang har vi nemlig fått et flertall basert på et slags «stigende misnøyes forventniger». Partiene har siden 2013 bygget sin egen politikk på kampen mot Erna Solbergs politiske grep. Misnøyen mot Ernas reformer har mer enn noe annet vært drivkraften - og forventningsskaperen - for egen politikk. Faktisk kan man si at kampen mot Erna er den eneste saken som forener de fem partiene 100 prosent. Årsakene til misnøyen har vært helt ulike, og nå skal alle disse behovene tilfredsstilles.

I Ap har misnøyen vært drevet av en frustrerende rolle i opposisjon. Nå forventes det at man igjen skal være maktens parti, men maktforholdene på rødgrønn side er sterkt endret, hvor partiet står svakere enn noen gang.

«Alle» forventer at Senterpartiet et knallharde forhandlingspartnere, og ender de i regjering, vil listen over konkrete krav helt sikkert bli lang. Men oppslutningen på valgnatta kan vise seg å gi partiet langt mindre gjennomslag enn man håpet, og det kan uansett vise seg vanskelig å temme eget parti. Ute i landet er forventningene til nye lensmannskontorer, ny landbrukspolitikk, flere kommunemilliarder, ny rovdyrpolitikk og reverserte reformer enorme - og må kvitteres ut med helt konkrete grep, ikke utredninger og vage løfter.

Noen debatter, som EØS, kan vise seg å være død fra starten. Andre saker kan vise seg å koste mye politisk kapital, uten å egentlig være særlig fremtidsrettede, som gjenåpning av høgskolen på Nesna.

Det gjenstår dessuten å se om partiet er godt organisert for en posisjonstilværelse. Partileder Trygve Slagsvold Vedum har i stort vært rett mann på rett plass for partiet - når han kunne reise rundt og forene alle landets protestbevegelser. Nå må han levere, han må svare på vanskelige saker, og han må styre sitt eget parti mens han også forvalter politikk.

I SV, Rødt og MDG er forventningene til ny kurs også enorme - særlig på klima, skatte- og avgiftspolitikken og på fordelingspolitikken. På alle disse punktene vil en ny regjering innebære en ny kurs, men ikke i nærheten av det partiene forventer. Det har vi rett og slett ikke råd til.

MDG får ikke påvirket en ny regjering til å sette verken sluttdato for norsk olje eller full stopp i ny leting. Og Rødt kommer i løpet av denne stortingsperioden til å være like frustrerte over Støres regjering som de var over Solbergs.

Les mer fra Norsk debatt

Sist SV var i regjering skulle de avskaffe fattigdommen. Det klarte de ikke, og det klarer de ikke nå. Dermed er partiet avhengig av blanke seiere, som gratis tannhelse til alle. Men partiet kan fort bli fanget i sine egne forventninger, for eksempel om å bygge Nord-Norge-banen, kampen mot privat velferd, en «ny sosial boligpolitikk» eller atomvåpenforbud, og ende med å bruke mye kapital på saker de får lite ut av.

Det kan framstå som at partiene jobber hardt i valgkampen. Men det er nå den egentlige kampen begynner.

Vi kan si sikkert at Ap ender i regjering. Senterpartiet vil trolig bli med dem. SV trolig også, såfremt de tre har flertall. Men ingenting er sikkert.

For oss som elsker politikk, blir det iallfall ikke kjedelig framover!

Kommentarer til denne saken