Avisene har satt søkelys på planene om å strømme norsk barne- og ungdomsidrett på nettet. Det er selskapet MyGame som sammen med TV 2 står bak.

De er i ferd med å installere kamera i idrettshaller over hele landet. Dette har skapt reaksjoner blant foreldre, idrettsforeninger og enkelte politikere som er bekymret for effekten på idrett, inkludering og barns personvern.

Gunnar Stavrum: Da VG tapte kampen, startet kampanjen mot MyGame og strømming av fotball

Nettavisens redaktør er positiv til strømming og argumenterer greit for sitt syn. Verre er det at han mer enn antyder at det ligger skjulte motiver bak dekningen i avisene vi representerer.

Stavrum peker på at det var TV 2 – ikke VG, Aftenposten og Aftenbladet – som sikret seg rettighetene til norsk toppfotball i 2020. Dette skal ha vært et så stort nederlag at vi nå vil hevne oss ved å skrive kritisk om strømming.

I tillegg skal våre eiere ha forsøkt å kjøpe seg inn i MyGame i fjor. Stavrum mener å vite at Schibsted da fikk «døren i ansiktet».

Det etterlatte inntrykk er at tre aviser startet en kampanje mot MyGame som følge av at Schibsted ikke fikk investere i selskapet. Det er en grov anklage. Den er uriktig. Vi står fritt som redaktører.

Våre eiere har ingen innflytelse på redaksjonelle prioriteringer i Aftenposten, VG og Stavanger Aftenblad. Like lite som Gunnar Stavrum lar seg diktere av sine sjefer i Amedia, løper vi Schibsteds ærend.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det er skott mellom konsernledelsen og mediehusene. Ingen av oss redaktører har vært involvert i diskusjoner om investeringer i MyGame. Den prosessen Stavrum beskriver er ukjent for oss.

Vi kan som redaktører ikke opplyse om forhold vi ikke kjenner til. Og hadde vi kjent til Schibsteds planer, ville vi uansett ikke latt oss påvirke av den.

Høsten 2020 la Bergens Tidende, Aftenbladet, VG og Aftenposten inn bud på rettighetene til deler av norsk toppfotball. Det gjorde vi i en allianse med alle avisene i Polaris og Amedia – blant dem Nettavisen. Alt dette er offentlig kjent.

Da TV 2 kjøpte rettighetene til toppfotballen, var det samtaler mellom flere medieselskaper om et bredt samarbeid. Dette dreide seg primært om de øvre divisjonene, men mange medier vurderte også aldersbestemt idrett som interessant. Flere av oss hadde gode erfaringer med å dekke turneringer som Norway Cup.

Men ingen andre enn MyGame hadde konkrete planer om å installere AI-kamera over hele landet og bygge en plattform for all breddeidrett.

Les også: Skinnhellige vorde ditt navn. Ja, jeg snakker om MyGame

Stavrum tolker vår kritiske journalistikk som en slags takk for sist til TV 2 og Amedia fordi de har delt fotballrettighetene mellom seg.

Den lett konspiratoriske teorien er at Schibsted i samarbeid med redaktører skal ha beordret sportsjournalister og kommentatorer i tre uavhengige redaksjoner til å skrive kritisk om MyGame av rent kommersielle hensyn. Den hypotesen har ingen rot i virkeligheten. Faktum er at vår dekning kom som direkte resultat av en gryende skepsis mot strømming av barne- og ungdomsidrett.

Foreldre hadde dårlige erfaringer. Enkelte idrettsprofiler advarte på mer generelt grunnlag mot filming av barn. Uansett hvilket syn en har på strømming, er det vanskelig å benekte at vår dekning førte til en viktig og opplyst debatt. Vi står fullt og helt bak vår journalistikk. Og vi avviser bestemt anklagene om skjulte motiver.

Vi skal gi Gunnar Stavrum rett i at vi burde presisert at også våre aviser har sendt – og sender – idrettsarrangementer for barn og ungdom.

Les også: Digitaliseringen av breddeidretten betyr mye for veldig mange

Innvendingene fra foreldre og deler av idretten gjelder også oss. Vi kunne med fordel formidlet at debatten har ført til at også vi må revurdere våre satsinger. Heller ikke vi hadde tenkt gjennom alle sider ved strømming. Men det kan ikke medføre at vi skal la være å omtale et tema av stor offentlig interesse.

Ifølge Stavrum har Amedia-avisene «ligget lavt» i strømmedebatten fordi konsernet har investert i MyGame. Det kan diskuteres om det er klokt at majoriteten av landets lokalaviser kollektivt holder seg unna problemstillinger som påvirker deres leseres liv.

Men om Stavrums påstand er riktig, understreker det behovet for at våre aviser har drevet journalistikk om en betydelig endring for norsk barne- og ungdomsidrett.

Stavrums groveste bom er at han reduserer sakskomplekset til spørsmål om rettigheter, medieøkonomi og taktisk spill.

Da har han tilsynelatende ikke forstått eller tatt på alvor de legitime innsigelsene som er kommet mot strømming.

For dette handler ikke om oss i mediene.

Det handler om barna.