I en kommentar i Nettavisen 26.01.21 viser Gunnar Stavrum at han vet omtrent like mye om Aleris-saken som vi såkalte konsulenter visste om det å være konsulent da vi tok vårt «opplyste, informerte og veloverveide» valg om å jobbe som konsulent i Aleris.

Dette er saken: Harde fronter i millionkonflikten om «konsulent-dommen» i privat helse

Jeg var vel en av de som visste mest da jeg begynte å jobbe for BOI/Aleris, for 15 år siden, for jeg hadde vært konsulent i en annen bransje noen år allerede. Men vent. Her er vi ved både min og Stavrum sin første feilslutning - eller mangel på informasjon om du vil.

Stavrum skriver på slutten av innlegget sitt at «konsulenthonoraret må være stort nok til å dekke konsulentselskapenes kostnader til arbeidsgiveravgift, feriepenger og andre normale ytelser for arbeidstakere.» Kanskje tror Stavrum at honorarene vi fikk i Aleris faktisk var «store nok», for et annet sted skriver han at vi valgte å være oppdragstakere fordi «det lønte seg økonomisk.»

Både jeg og Stavrum tok feil. De er langt fra store nok.

Det gikk noen år før jeg innså det, og det var en prosess. Ett av stegene i prosessen var da jeg etter ti år regnet ut at jeg hadde hatt en økning i honorarsatsen over de ti årene på omlag seks prosent. Da hadde jeg tre ganger presset litt ekstra på for å få økt honorar - og fått vite at jeg jo bare kunne finne meg en annen jobb hvis jeg ikke var tilfreds.

Les også: Kommentaren fra Stavrum om Stendi-rettssaken kan ikke stå uimotsagt

De seks prosentene regnet jeg ut i forbindelse med en bi-jobb i kommunen, og fant ut at jeg ville fått over 60 prosent økning i lønn i samme periode, hvis jeg hadde vært ansatt. Høres det mye ut er det fordi det inkluderer en utdanning – som Aleris honorerte med en minutiøs økning i timesats.

Jeg har senere fått innsyn i de kontraktene som Aleris har med et par kommuner. Begge er indeksregulerte. Det betyr altså at Aleris har skummet min indeksregulering i over ti år, og fortalt meg ved halvårlige kontraktsfornyelser at det ikke var plass til økning i honorar, for de fikk jo ikke flere penger av kommunen som betalte for de brukerne vi hadde på huset.

Det er mulig at der er å ta litt vel mye i hvis man snakker om «den lille mann mot det store, børsnoterte monsteret» slik Stavrum vi ha det til at vi gjør. Eller kanskje ikke?

Jeg håper Stavrum inviterer meg til en prat, eventuelt et intervju, for det er så mye Stavrum ikke vet og som jeg ikke visste for 10-15 år siden.

Nå vet jeg veldig mye mer, så jeg kan gjerne informere Stavrum og hjelpe ham med å luke ut alle de faktiske feilene jeg finner i innlegget hans. For det kryr.