Gå til sidens hovedinnhold

Stopp ranet av statskassen, men bruk milliarder på å holde bedriftene i live

Rettferdig at staten tar regningen for stengte bedrifter, og smart hvis vi vil unngå massearbeidsledighet.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

To offentlig ansatte økonomer advarer mot at politikerne tar milliardbeløp fra skattebetalerne og gir dem til bedriftseierne. Advarselen fremmes i en kronikk i VG, og er et godt bevis på at det er bra at ikke teoretiske økonomer styrer verden.

Gjennom Oljefondet har staten nesten utømmelige lommer med 11.000 milliarder kroner på bok. Støttetiltakene etter koronanedstengningene utgjør rundt tre prosent av fondet. Vi kunne altså fortsatt i 33 år før Oljefondet var tomt.

For å si det rett ut: Min minste bekymring under koronaen er at statskassen skal gå tom.

Og for å utdype: Mye heller enn å spare penger nå, vil jeg at politikerne og staten sørger for at bedrifter som er levedyktige overlever den kunstige og politisk besluttede kortvarige nedgangsperioden vi er inne i.

Altså det stikk motsatte av de teoretiske økonomenes råd: Stopp ranet av statskassen ved å bruke milliarder på å holde bedriftene i live.

De to økonomiprofessorene ser verden annerledes. Fra deres skrivebord handler det om gigantiske overføringer fra staten til kapitaleierne, og at man kunstig holder liv i bedrifter som kan og bør gå overende. For å slå inn poenget sitererer de USAs avgåtte president Donald Trump:

- Det er på høy tid at norsk politikk finner tilbake til grunnprinsippet i økonomifaget om at staten bør forsikre og kompensere arbeidstakere, men ikke kapitaleiere. For å sitere en person som vi aldri trodde vi skulle sitere: «Stop the steal», skriver økonomiprofessor Torfinn Harding ved Universitetet i Stavanger og professor Magne Morstad ved University of Chicago.

Det er bra at økonomer melder seg på og at det kommer stemmer som advarer mot statens milliardbruk. Men det mest nærliggende stedet å spare penger er i offentlig sektor. Der brukes milliardene jevnt og trutt selv om hele etater går for halv maskin, alle er på hjemmekontor, permitteringer er et fremmedord og oppsigelser er like fjernt som science fiction.

Så jeg er enig med de to økonomiprofessorene at det er grunn til å passe på statskassen, men den beste måten er neppe å kaldkvele bedrifter som har livets rett. Forskjellen på teori og praksis er pengene ikke går til bedrifter som har bukket under i markedet, men til bedrifter som sliter etter politiske vedtak.

Hotelleier, Hurtigrute-aksjonær og charterinvestor Petter A. Stordalen kan være et eksempel på det de to økonomiprofessorene snakker om. Ifølge innsynsportalen til Skattedirektoratet har selskapet hans Strawberry Group AS faste, uunngåelige kostnader på 115 millioner kroner i måneden.

Da er vel å merke de ansatte utenfor. Mennesker som blir oppsagt eller permitterte går over på NAV og ut av regnskapet. Det som står igjen er husleie og andre faste kostnader, og bedriftene får slett ikke kompensert hele tapet. For Strawberrys del er de månedlige tilskuddene på under 50 millioner kroner - altså godt under halvparten av de faste kostnadene.

For å servere det med teskje: Kapitaleier og bedriftseier Petter A. Stordalen blir ikke rik av at politikerne og helsemyndighetene stenger ned hoteller, restauranter, passasjerskip og fly og tilbyr et plaster på såret.

Økonomene bommer fordi de blir ensporet teoretisk opptatt av økonomifaget, og glemmer den virkelige verdenen. Stordalen taper ikke penger fordi forbrukerne velger bort hans hoteller og restauranter. Han taper milliardbeløp fordi virksomheten er stengt ned med politiske vedtak. Derfor er det også både rett og rimelig at han får en kompensasjon for nedstengningen.

For øyeblikket vet vi ikke når vaksineringen har kommet langt nok til at Choice-kjeden og resten av Stordalens hotellimperium kan åpne hoteller og serveringssteder for fullt. Ikke vet vi om etterspørselen etter hotellovernatting, restaurantmåltider og reiser vil komme tilbake på gamle nivåer heller.

Det vi vet er at hoteller og restauranter akkurat nå er i en kunstig dyp dal, påført av pandemi og tiltak for å bekjempe den. Sannsynligvis er det bra å ta vare på levedyktige bedrifter slik at de raskt kommer på fote igjen og bidrar med lønninger og skatter til statskassen når pandemien er over.

Økonomene har rett i at hotellene står selv om hotelleier Petter A. Stordalen faller. De har også rett i at det må være kapitaleier Stordalen som taper penger hvis etterspørselen faller etter pandemien, slik at driften går dårlig. Da må det være slutt på kunstig åndedrett. Staten skal ikke holde liv i bedrifter som ikke har livets rett i en normalisert verden.

Men de tar feil når de tror at en bygning og noen personer er alt som skal til for å skape et hotell eller en restaurant. En bedrift er også en organisasjon med mennesker og relasjoner, med en historie for samhandling og et etablert forhold til kundene. I praksis er det ikke gjort i en håndvending å skape arbeidsplasser, selv om det ser slik ut i lærebøkene.

Uansett er det en avsporing å late som om bedriftseiere og kapitalister gnir seg i hendene og koser seg med sugerøret i statskassen. Slike finnes bare i teorien. Ute i virkeligheten er pandeminedstengningen knalltøff. Pengene renner ut og egenkapitalen tæres bort, og 200.000 arbeidstakere går ledige.

Siden dette er politisk bestemt virker det både logisk og rettferdig at staten kompenserer noe av tapet de er pålagt å ta på vegne av oss alle.