(Nordnorsk debatt): Samme helga som unge Fosen-aktivister ble båret ut av Olje- og energidepartementet i sine kofter, midt på natta, delte Jonas Gahr Støre bilder fra en idyllisk skitur med Natosjefen og kompisen Jens Stoltenberg.

Det var oppsiktsvekkende. Det vil bli stående som et symbol på frakoblinga statsministeren hadde til en skjellsettende historisk konflikt i sitt eget land.

Alle skjønte at vindkraftmotstand og urfolksrettigheter i kombinasjon er brennhete tema i Norge. Bortsett fra statsministeren.

Sakens kjerne er desto mer glødende av at man plutselig må drive på med energipolitikk i Norge. Da kraft var en overskuddsgode var det ikke behov for omfordeling. Nå begynner det å brenne under fotsålene til alle og enhver. Vi står foran vanskelige prioriteringer i dette landet.

Plutselig må man ha en langsiktig kraftpolitikk. Og det innebærer store interessekonflikter. De konfliktene kan bare løses med ekte medvirkning.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det var derfor utrolig viktig at Jonas Gahr Støre ikke mistet balansen på Sametingets talerstol.

Støres tale måtte gi tilstrekkelig anerkjennelse til samenes utfordringer. Men på en måte som ikke bandt ham uløselig til masta av potensielt langtrukne og uoversiktlige drakamper om kraftutbygging i landsdelen.

Arbeiderparti-politikere i nord holdt trolig pusten i uken før talen. Et feilsteg fra Støre ville gjort det krevende å drive på med Arbeiderparti-politikk i landsdelen – som innebærer et grønt industriløft for nordområdene.

I tillegg ville et feilsteg i talen ha ført til at noen av de ekstremt ubehagelige etniske splittelsene – som vi ikke liker å anerkjenne her i nord – ville få bedre groforhold.

Det var altså ikke en liten oppgave statsministeren hadde foran seg. Og han løste den forbilledlig.

Jonas Gahr Støre leste det historiske rommet godt. Tidligere har statsministeren møtt kritikk fordi han er altfor opptatt av de lange linjene. Men det var de lange linjene som berget Støre på Sametinget.

Han anerkjente samenes særlige stilling i det norske samfunnet, og vedkjente seg at Norge i dag bryter menneskerettigheter i Fosen.

Samtidig malte han et klart bilde for hva hans jobb er som statsminister. Ordet fellesskap ble nevnt åtte ganger i talen:

«Vi møter utfordringer og muligheter i samtiden som vil kreve det beste av oss som fellesskap, i alle deler av landet. Vi møter nå oppgaver som vil kreve at vi finner løsninger som speiler mangfoldet og respekterer rettighetene både til minoriteter og majoriteter.» sa Støre.

Ordet dialog brukte Støre tre ganger.

Les også: Nord-Norges økonomiske mareritt er reindriftsnæringen som den nye oljen

Underteksten i talen var riktignok ganske tydelig – jeg er statsminister for samene, men jeg er også statsminister for det komplekse norske fellesskapet som samene – i seg selv en mangfoldig gruppe – er en del av.

Det er mange som vil være uenige i at Støre leverte noe av substans i sin tale. Særlig de som hadde håpet på konkrete svar om Fosen, som blant annet flere NSR-politikere som ble intervjuet av VG etter talen.

Deres respons er et uttrykk for mistillit. En abdikasjon fra dialog.

Men det er viktig å merke seg at denne mistilliten ikke ble målbåret av sametingspresidenten Silje Karine Muotka etter talen.

I lang tid har Muotka uttalt seg veldig kritisk til at en dialog mellom samene og staten er mulig.

Hun ble jo møtt av et sendrektig og arrogant Olje- og energidepartement i Fosen-saken. Men Fosen-saken er ikke den eneste saken på presidentens bord. Det har nok i flere saker opplevdes som om det bare var samene som skulle komme staten i møte i disse dialogene.

Juristen Muotka vet likevel godt at vi ikke har grunnlag for demokrati i dette landet, hvis vi ikke sammen bereder grunnen til dialog.

Nå er det hennes tur å lese det historiske rommet godt.

Innrømmelsene fra Støre kan hun ta med seg i de mange fremtidige forhandlingene den samiske befolkningen vil stå i med staten.

Les også: Statens uredelighet i Fosen-saken

Å abdisere fra dialogen vil være fatalt for den sympatien som samiske interesser har fått gjennom Fosen-aksjonene. Å abdisere fra kompromissdrevet politikk vil gjøre det vanskelig for NSR å beholde makten på Sametinget, der Nordkalottfolket puster dem i nakken.

Enkeltrepresentanter i Sametinget kan gjerne agere som aktivister. Men Støres tale beredte grunnen til at Sametingspresidenten kan bli en helstøpt politisk maktfaktor i Norge.

Da må Muotka eie både dialogen og kompromissene på godt og på vondt.

Det er statsministeren som har mest makt i Norge. Det er statsministerens ansvar at ordet dialog ikke tømmes for innhold når Fosen-støvet har lagt seg. Det er statsministerens ansvar å sørge for at medvirkning er en ekte mulighet for Norges borgere i de mange interessekonfliktene i arealsakene fremover.

Og det er regjeringens ansvar å løse ut Fosen-saken på en god måte.

Men Støre har strukket ut en hånd på Sametinget. Hvordan Muotka tar den imot vil prege det politiske ordskiftet i Nordområdene i lang tid fremover.