Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Endelig kom det store nyheter etter mange dagers kjedsomhet for journalistene ved Hurdalssjøen.
SV overvurderte sin egen maktposisjon. De måtte bryte sonderingene og reise hjem med uforrettet sak. Lysbakken valgte protesten fremfor gjennomslag i regjering. Få timer seinere ble Senterpartiet og Arbeiderpartiet enige om å sette i gang med forhandlinger om å danne regjering sammen.
Lysbakken har ført SV tilbake til der partiet sto i de lange tiårene mellom stiftelsen i 1961 og Stoltenberg-regjeringen i 2005. SV reiser tilbake til tiden da idealismen alltid trumfet vilje til politiske resultater. Kristin Halvorsen brøt med linjen og gjorde SV til et maktparti. Det ble et mellomspill i SVs historie.
Trygve Slagsvold Vedum hadde rett hele tiden; han gjentok og gjentok før valget at den politiske avstanden har vokst seg for stor til å gjøre et regjeringssamarbeid mulig. Ikke bare mellom hans parti og SV. Men også mellom Ap og SV, om vi skal tro det SV-toppene selv forteller om samtalene den siste uken.
Bruddet med SV i kjelleren i Hurdal er beviset på den todelte venstresiden i Norge. På den ene siden: det klassiske sosialdemokratiet med styringspragmatisme som instrument. De skiller nå lag med den andre delen av venstresiden; den verdidrevne og idealistiske fløyen. Med opposisjon og protest som drivkraft og politisk funksjon.
Der blir Lysbakken stående sammen med Moxnes i en konkurranse om å protestere mest. Flanken til venstre for Ap vil få smake på kostnadene ved politisk fragmentering. Det som kunne vært et mektig venstreparti har havnet helt på siden av spillet der den politiske tyngdekraften avgjør.
Noen utroper nå Støre til «taperen». Det er ikke lett å forstå hvordan en som har revitalisert seg selv og blir landets neste statsminister skal være en «taper» fordi SV ikke vil sitte i regjering med ham. Men de samme som mener han er taperen, klager over at Senterpartiet vil dra Støre-regjeringen mot «sentrum». Som om det skulle være en stor ulykke at politikken utformes innenfor rammen av hvor de fleste velgerne befinner seg.
Les også: Valgvinnere uten vei til makt
Da Støre og Vedum onsdag kveld skulle fortelle at de skal styre landet sammen, var ikke pressen opptatt av hvilke saker de skulle løse i fellesskap på vegne av Norge. De fleste var mer opptatt av hvorfor SV ble «valgt bort».
De politiske realitetene er jo at SV valgte seg selv bort. Og at det trolig legger til rette for at Ap kan føre mer sosialdemokratisk politikk med bred folkelig støtte, ikke mindre. En Ap/Sp-regjering sier de vil legge vekt på sikring av arbeidsplasser, velferd og levekår. De ønsker ikke for raske endringer i klimapolitikken, men forutsigbarhet og ansvarlighet både i industripolitikk og økonomisk politikk.
Ap står åpenbart nærmere Sp enn SV i mange saker. Det er en konsekvens av Aps snuoperasjon det siste året. Men på merkverdig vis har konstellasjonen Ap og Sp likevel blitt døpt til en «dreining mot høyre». Og at Støre av disse grunnene angivelig bør ligge søvnløs om natta når plan A gikk i vasken.
Det er en dårlig analyse. Riktignok kan Ap bli litt forstyrret av en aktivistisk opposisjon til venstre for seg. Men det er ikke der Aps viktigste velgergrunnlag befinner seg. Derfor er det i Ap bekymringene bør være aller minst over at det gikk som det gikk. Og det er å undervurdere Støre kraftig når det skapes inntrykk av at Vedum fikk definere agendaen i Hurdal.
Arbeiderpartiets forhandlingsstrategi gir mening når man ser nærmere på valgresultatet. SV, Rødt og MDG som nå blir opposisjonen til venstre, har om lag 15 prosents oppslutning, med tyngdepunktet i de største byene.
Arbeiderpartiet har ny selvtillit og er opptatt av sine egne velgere. Partiet skal svare for store fellesløsninger, ikke være et instrument for følelsesladet politikk. Her hadde et radikalisert SV lite å tilby. Det ble umulig for Støre å finne sammen med et SV som ikke lengre er et styringsparti.
Venstrepartienes dominans i storbyene er bare en liten flik av den politiske virkeligheten i landet. Den viktigste er at Ap og Sp fikk støtte fra 40 prosent av velgerne og er den klart største blokken i Stortinget. Ryggraden er de gamle sosialdemokratiske kjerneområdene i de små og mellomstore kommunene, og aller tydeligst i aksen Innlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Det er dette baklandet Ap ikke har råd til å miste.
Støre virket da heller ikke som noen utslått mann onsdag kveld, på en pressekonferanse med mye journalistisk sorgarbeid over at SV har pakket sammen. Han vet godt at han hadde råd til å miste SV, men at han ikke hadde råd til å miste Sp. Det er kjernen i saken.
Den nye statsministeren så onsdag ut til å være ved godt mot og sier han stadig har like kraftfulle ambisjoner for Norge. Det har han fremdeles alle muligheter til å lykkes med.