Å bli rørt betyr at man blir følelsesmessig beveget av noe. Det være seg noe et barn sier eller gjør, en god opplevelse eller en flott tale. Mottakeren kjenner glede og lyst, og ikke minst engasjement av det man opplever.

President Lincolns korte og i etterkant verdensberømte tale ved Gettysburg, bidro til å holde Unionen sammen. En annen president Volodymyr Zelenskyj, gir ukrainerne optimisme og tro på fremtiden, mens missilene hagler ned over hodene på dem. Trump slo til med «Make America great again». «Yes We Can», sa Obama. Og hva gjorde den største av dem alle? Winston Churchill ga folket sitt løfter de trodde på selv i den mørkeste tid: «Vi gir oss aldri».

La oss så vende blikket mot Løvebakken og Jonas Gahr Støre. Han har ingen enkel jobb som statsminister, og leder av et parti som skal favne alt. Også Senterpartiet, som egentlig ikke er et parti, men en interesseorganisasjon.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Støres løfter om en kald vinter og et tøft statsbudsjett, har heller ikke gjort saken enklere. Mange velgere visste dette allerede da Støre sa det, men det de ikke visste, eller vet, er hvordan de skal komme ut av dette uten varige mén.

Visjon

Arbeiderpartiets visjon om en rettferdig verden uten fattigdom og i fred, og at alle skal leve gode liv, lyder flott. Den kan gi mange et håp om at det tradisjonsrike statsbærende parti vil løfte dem over i bedre tider.

Men kutt i dagpenger for arbeidsløse, eller reduksjon i bistandsbudsjettet grunnet støtte til Ukraina, lever ikke akkurat opp til visjonen. Ei heller den manglende økningen i statsbudsjettet i inntektsfribeløpet for uføretrygdede. Strømprisene forkludrer bildet ytterligere da det er umulig å forstå at en eller annen pool i Europa skal bestemme strømprisen i Norge. Et land med for øyeblikket nesten fulle vannmagasiner og dyr kWh.

For mange mennesker i Norge er deres liv blitt en kamp for å få endene til å møtes. Matsentralene drukner i henvendelser. Sentrale Ap-politikere med Raymond Johansen i spissen, går sterkt ut i lørdagens VG og kritiserer sitt eget parti. Her ryker nok et par prosentpoeng.

Det er heller ingen som skjønner hvorfor Norge ikke klarer å ta seg av alle de nyfattige når gassmilliardene strømmer inn. Minstepensjonistene får heller ingen snarlige reguleringer. I en levekostnadsdebatt hos Fredrik Solvang stilte ingen fra regjeringen, mens Solvang tok til tårene under Debatten.

Les også: Hvor var politikerne?

Etterlatt inntrykk blir da at regjeringen bryr seg ikke om de vanskeligstilte. Dermed sank nok Ap ytterligere noen prosentpoeng.

Ledelse

Jern-Erna blir derfor trøsten for mange. Faktisk kom hun styrket ut av pandemien gjennom fasthet og synlighet. Som statsminister hadde hun makt, og hun grep den. Hun, sammen med Bent Høie, fremsto som tydelige ledere i en særdeles usikker tid.

Dyktige ledere er de som uansett situasjon klarer å fortelle hvordan man kommer over i bedre tider. De utstråler optimisme, de er annerledes, de holder seg til få, men relevante saker og de er troverdige.

Dermed er «Case closed» for Jonas Gahr Støres viktigste våpendrager videre i denne artikkelen. Trygve Slagsvold Vedum oppfyller ikke disse kriteriene. Jonas må slåss videre. Alene.

«Culture eats strategy for breakfast», sa den gamle ledelsesguruen Peter Drucker. For mange gamle Ap-folk må dagens interne stridigheter være et mareritt.

Partikollegaer krangler åpenlyst i Debatten. Ordførere står fram som kritikere av eget parti. Partikulturen ser ut til å smuldre opp. Mange roper etter mer grasrot eller ut med Senterpartiet. Rådene spriker i alle retninger. Det er strekk i laget.

Støre fremstår mer som en brannmann enn en leder.

Sist ut er NHO og laksenæringen. «Alle» i hele Norge, næringen inkludert, er for høyere skatt i lakseeventyret. Men et utrolig dårlig håndverk og innsalg, har skapt en sjelden allianse mellom NHO og kystkommuner. Å loppe en næring for titalls milliarder uten å ha snakket med dem, er uforståelig. Slikt blir det bråk av og hevnen skjer gjennom permitteringer.

Hva nå?

Hvilke strategier bør Arbeiderpartiet utarbeide slik at velgerne igjen blir «rørt» og engasjert? Det finnes ingen «quick fix». Bare hardt og målrettet arbeid.

Arbeiderpartiet kan ikke tilfredsstille alle. Derfor bør de redefinere hvem som er deres viktigste velgergruppe, og utmeisle en politikk, det vil si budskap, som disse velgerne kjenner seg igjen i og som de tror på.

Dette budskapet med påfølgende strategier gjentas og gjentas av alle som har en rose-pin festet på brystet. Samtidig må partiet ikke frastøte seg nærliggende velgergrupper gjennom retorikk som at de rike (les: Mer enn 750 000 kroner i årsinntekt) skal tas. Eller vekk med eliten. Mange i disse gruppen har sterke sympatier for sosialdemokratiet.

I dårlige tider har velgere strømmet til Ap. Det gjør de ikke nå fordi de ikke tror at partiet ivaretar de svakeste. Derfor må Arbeiderpartiet unngå kutt i støtte til nettopp disse gruppene. Hvis de mangler penger og ikke vil hente fra Oljefondet, kan politikerne ta en milliard fra fylkes- og kommune oppløsningen, og tre milliarder pluss fra skipstunnelen. En slik øremerket omfordeling vil falle i god jord.

Videre må Ap gjenopprette tilliten hos NHO og i næringslivet. Det er tross alt her verdier skapes. Stadige hogg fra misfornøyde bedriftsledere i Dagsrevyen ser ikke pent ut. Partiet bør også forankre sin politikk sterkere i LO slik at de blir fremsnakkere og ikke baksnakkere. Altså mer av det noen kalte samrøre for noen år siden.

Partiets ledere må ta seg selv i nakken og fremstå som optimister. I tillegg formidle politikken på en troverdig og lettfattelig måte. Færre, men «tyngre» ord er heller ikke av veien.

Hadia Tajik, som i sin tid kritiserte Solbergregjeringen for kutt i dagpenger, sier om sitt eget partis kuttforslag i dag: – Jeg kjenner ikke helheten i avveiningene bak det nye forslaget.

En ledende politiker i partiet som ikke vil eller tør eller klarer å forsvare sitt eget partis politikk. Slikt blir det ikke prosentpoeng av.

Mange mennesker i Norge har fått snudd sine liv på hodet. Massive problemer står i kø. De trenger ikke å høre mere om strøm, manglende Putin-gass, krig og dyre matvarer. Derimot vil de garantert høre på ledere som sier hvilken politikk de vil gjennomføre for at de vanskeligstilte skal få det bedre.

I tillegg til politikken trenger velgerne politikere som utstråler optimisme og tro på fremtiden. Peter Drucker og kultur er allerede nevnt, men jeg må trekke inn en guru til. Jack Welch og hans fire E’er. Gode ledere har Energi, de har evnen til å gjør andre Energiske, de foretar Effektive beslutninger (opprettelse av utvalg teller ikke her) og de Eksekverer (gjennomfører). I tillegg har de en lidenskap for det de driver med.

Ledere med disse egenskapene får folk med seg. Kunnskapsminister Tonje Brenna har potensial til å bli en slik leder. Trond Giske er det allerede. Men om hans Nidarosprosjekt styrker eller svekker partiet, er tvilsomt. Det lukter mer vendetta enn samlende kulturbygging.

Kommunikasjon

Kommunikasjon er omtrent alt i politikken. Obama var en ener. Tony Blair var god. Trump når ut til sine. Trygve Bratlie var intet oratorisk geni. Einar Gerhardsen var det. Gro Harlem Brundtland var ikke lett å forstå. Odvar Nordli hadde smilet. Jens Stoltenberg hadde og har alt.

Hva har så Jonas Gahr Støre som gjør at han engasjerer sin målgruppe?

Les mer fra Norsk debatt

Det er ingen tvil om at Støre virkelig vil sine velgere godt. Men litt brutalt sagt kan det virke som om han ikke er en del av partiet og partikulturen. Kanskje litt forfinet slik som mange oppfatter Høyre-folk. Han har mye penger og er dermed ikke en som er flasket opp i partiet. Underlig nok brukes dette fortsatt mot han.

Støre er intelligent, eliteutdannet og har en internasjonal legning. Alt dette appellerer sterkt til de høyere klasser, men ikke grasrota hvor majoriteten av velgerne hans er. Han er velformulert og bruker mange ord. Men hva han mener, er ikke alltid like lett å forstå. Beskrivelsen «Tåkefyrsten» henger fortsatt ved.

Kokt ned til en setning fremstår taleren Støre med for mange ord som dermed forkludrer innholdet, og i en byråkratisk stil. Dette rører ikke velgerne. Bare Støres egne taleskrivere.