For statsminister Jonas Gahr Støre vil de dårlige meningsmålingene ingen ende ta. Han har seg selv å takke, fordi han leverer noe helt annet enn den arbeiderpartipolitikken velgerne hans vil ha.

15,4 prosent lyder den nådeløse dommen fra den ferske meningsmålingen Vårt Land har presentert. Vi må helt tilbake 1903 for å finne et stortingsvalg der Arbeiderpartiet fikk lavere oppslutning.

Det var før vi fikk allmenn stemmerett i Norge.

Mange forklaringer på elendigheten

Forklaringene på hvorfor Støre og regjeringen har falt ned i dette sorte hullet er mange og sprikende.

Det er kriser. Det er Ukraina-krigen. Det er strømprisen. Matprisene. Intern uro. Trond Giske.

Noen har omtalt Støre som den uheldige mannen.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

At Støre skal være uheldig som må lede under kriser er trolig den dummeste forklaringen av dem alle. Ledelse handler ikke om hvilke kriser og problemer som kommer. Ledelse handler om hvordan kriser håndteres.

Støre har ikke akkurat briljert i krisehåndtering som statsminister, men heller ikke det trenger å være en hovedforklaring på det spektakulære fallet siden regjeringen tiltrådte for vel 13 måneder siden.

Kan det rett og slett være politikken?

Hvorfor har Støre låst seg slik til SV?

At det kan være noe galt med de politiske valgene til regjeringen, har foreløpig fått ufortjent lite oppmerksomhet.

Ser vi på sammensetningen av Stortinget, har regjeringen Støre i alle fall i teorien svært stort handlingsrom. I Stortinget kan Støre søke hele 10 forskjellige flertall sammen med ett eller flere andre partier. Så mange flertallsmuligheter i Stortinget har vel ingen annen norsk regjering så vidt vites noen gang hatt.

Støres muligheter til å kjøre slalåm i Stortinget fra sak til sak er med andre ord svært gode dersom han vil.

Men det vil ikke Støre. I praksis har han låst seg helt til ett eneste alternativ i Stortinget - å søke flertall sammen med SV.

Hvorfor?

Lillavelgerne er skremt bort

I politikken er Støres sving mot venstre svært tydelig.

I statsbudsjettet fremlagt i høst er skatteøkningene historisk store. Utdanningminister Tonje Brenna gnåler i ett sett om velferdsprofitører og vil stanse private barnehagealternativ.

I næringspolitikken skal det brukes mange titalls milliarder kroner på såkalt statlig risikoavlastning til noen, mens resten av næringslivet får voldsomme skatteøkninger. Milliardærene flytter til Sveits.

Dette er politikk som SVs og Rødts velgere liker. Kanskje noen av Arbeiderpartiets egne velgere også, sånn i utgangspunktet.

Les også: Støre fremstår mer som en brannmann enn en leder

Likevel er dette et godt stykke unna den politikken Arbeiderpartiet har ført de siste 30-40 årene. Blant velgerne har det vært forståelse får at også privat sektor må leve. Skatter fra levedyktige bedrifter skal finansiere offentlig velferd, og arbeidsplassene kan ikke opprettholdes dersom bedriftene går under. Da må også bedriftseierne ha kapital til å investere og kunne bo i Norge.

Derfor har mange arbeiderpartivelgere akseptert at noen blir rike i næringslivet.

Mange i denne gruppen har også vekslet mellom å stemme Arbeiderpartiet og Høyre, begge tradisjonelt sett på som trygge styringspartier. Denne velgergruppen omtales som lillavelgerne.

Men nå er lillavelgerne vettskremt av regjeringens politikk. Når Høyre har mer enn dobbelt så høy oppslutning enn Arbeiderpartiet, er det svært liten tvil om akkurat det.

Men forstår Støre det? Det ser i alle fall ikke slik ut.

Hvor lenge kan Senterpartiet leve med regjeringens nåværende kurs?

Senterpartiets problemer kommer litt i skyggen av Arbeiderpartiets fall, selv om Senterpartiets kollaps på meningsmålingene relativt sett er kraftigere enn Arbeiderpartiets.

I Senterpartiet svir dette. Særlig i distriktene der partiets ordførere og kjernevelgerne protesterer høylytt mot lakseskatten som setter arbeidsplasser i fare. En lakseskatt Senterpartiet var imot før partileder og finansminister Trygve Slagsvold Vedum selv foreslo den.

Les også: Hvor var politikerne?

Lakseskatten er bare en av sakene som svir. At regjeringen er så til de grader limt til SV, både i samarbeid og politikk regjeringen selv foreslår, må gjøre det svært tungt for mange i Senterpartiet.

Senterpartiet ville ikke ha SV med i regjering, men har i praksis gitt SV mye større gjennomslag enn dersom SV hadde sittet i regjeringen.

Hvor er hestehandlene som Senterpartiet i tidligere tider var så kjent for? Hvor er gjennomslagene bortsett fra noen tåpelige reverseringer av fylkesammeslåinger?

Problemet er at Vedum er akkurat like handlingslammet som Støre, og i praksis like limt fast til å søke flertall med SV. Et parti Vedum ikke ville regjere sammen med.

Hvor lenge kan grasrota i Senterpartiet leve med en slik regjering og en slik leder? Akkurat det spørsmålet kan bli avgjørende for Støre-regjeringens skjebne.

Er det dette som faktisk kan bane vei for Trond Giske?

Slik det ser ut nå så har regjeringen Støre lidt totalhavari blant velgerne. Noen evne til å gjøre noe med det synes helt fraværende både i regjeringen og hos partitoppene.

Både Støre og Vedum synes helt ute av stand til å forstå hva som er galt.

Les mer fra Norsk debatt

Det gjør derimot Arbeiderpartiets utstøtte tidligere nestleder Trond Giske. Han jobber systematisk på grasrota i Trøndelag, lytter til folk og har bygd opp sitt eget lokallag, Nidaros Sosialdemokratiske Forum, til å bli partiets største.

Men partiledelsen synes villig til å gå langt for å stoppe Giske med vedtektsendringer som middel. Det er en helt annen vilje til å stoppe Giske enn å ta tak i de virkelige problemene.

Hovedansvaret for krisen ligger hos Støre selv. Det er han som fører politikk folk ikke vil ha.