Statsministeren er stolt. Stolt av at Norge tok initiativ og ble tilrettelegger for forhandlinger med Taliban og er stolt av at det skjedde på norsk jord. Og han er nok ørlite grann stolt av alt skrytet han får i FNs ganger og irrganger.

Jonas Gahr Støre ønsker imidlertid ikke å beskrive Norge som en humanitær stormakt. Han liker ikke ordet, forteller han til NRKs USA-korrespondent Tove Bjørgaas. Han hevder at Norges engasjement, nær sagt over hele kloden, skyldes Norges politiske og demokratiske overskudd. Hva nå enn det betyr.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Støres opptur er vanlige folks nedtur

Vanlige folk er imidlertid ikke like imponert. De bryr seg katten om Gahr Støres ros i FN. Tvert imot, mange er i harnisk. De kjøper ikke argumentene som fremsettes. De er lei av at Norge spiller diplomatisk storkar og etterlyser at politikere flest gjør det de sier de vil gjøre. De etterlyser at regjeringen setter Norge først, slik som den gjentatte ganger har lovet.

Les også: Jeg kjenner ikke Arbeiderpartiet igjen

Slike perspektiver blir imidlertid for små for Norges statsminister. Hans prosjekt er internasjonal gunst og anerkjennelse og da må det ha vært en god følelse å innta ordførerstolen i FNs sikkerhetsråd. Og en «fire chat» med USAs president i Det Hvite Hus var nok toppen av kransekaka. En ny fjær var på plass.

Støres opptur er imidlertid vanlige folks nedtur. Vanlige folk ser at den politiske, akademiske, humanitære eliten og etter hvert også mediene slutter rekkene og de står maktesløse tilbake.

Vanlige folk forholder seg til sin egen hverdag med rekordhøye strømpriser, dyr bensin, renteøkning, inflasjon og grønn fanatisme.

Fredsforhandlinger er ikke noe nytt

At Norge bedriver fredsforhandlinger er imidlertid ikke noe nytt. Våre fredsinitiativer har vært mange og vi har spilt en aktiv rolle for å løse konflikter i Columbia, Midtøsten, Filippinene, Ecuador, Nepal, Burundi, Kongo, Mosambik, Syria, Venezuela og sikkert flere andre steder.

Ingen av disse forsøkene har ledet til permanent fred, men våre aktiviteter har ledet til et voksende diplomatisk korps og et stadig mer oppblåst selvbilde. Til tross for de mange fiaskoene uttaler statssekretær Henrik Thune til Klassekampen at «Norge vil vise en litt større vilje til å være fremoverlent i en internasjonal rolle».

Forhandlingene med terroristene og bødlene i Taliban er derfor ingenting nytt. Men en avgjørende forskjell er at utenriksministeren allerede før blekket i avtalen er størknet innrømmer at det er tvilsomt at vi lykkes.

Les også: Hva kan potensielt gå galt med dette møtet? Jo, det finnes en risiko

Vesten har ingen forhandlingskort

Talibans imøtekommenhet vil imidlertid gi vesten anledning til å yte humanitær hjelp til Afghanistans befolkning og finansiere landets offentlig sektor uten at hjelpearbeidere blir beskutt eller arrestert. Men for at denne rause gesten fra ekstremistene i Taliban skal stå ved lag, så vil Taliban ha noe i retur. Så det det i realiteten ble forhandlet på Soria Moria er hvordan vestlige demokratier skal få anledning til å hjelpe, uten å tape ansikt.

Men det er ikke det vi får presentert. Vi blir fortalt at det er vi som stiller krav om reformer og kvinnelig deltakelse på alle nivåer i samfunnet. Og som en konsekvens må bety at kvinner skal slippe å gjøre seg identitetsløse gjemt i en burka, at de ikke lenger må ledsages av en mannlig slektning, at pisking og avkutting av lemmer opphører og at offentlige henrettelser ikke lenger skal finne sted.

Men hva om slik praksis fortsetter? Skal vestens humanitære hjelp da gå parallelt med Talibans barbari? Skal vi tillate at vår bistand bidrar til å konsolidere Talibans makt og deres mulighet til å kontrollere egen befolkning?

Vesten har ingen forhandlingskort igjen. Kanskje burde man ha lyttet til USAs tidligere President Roosevelt, som slo fast at nøkkelen til diplomatisk suksess er betinget av to forutsetninger; «speak softly, but carry a big stick».

Les også: En seier for brutaliteten

Vi gjør det motsatte. Vi bedriver tøff språkbruk, samtidig som vi ikke har noe verktøy som kan få Taliban til å holde sine løfter.

Taliban har bukten og begge endene. Når vestlige hjelpeorganisasjoner først er på plass i Afghanistan er det terrororganisasjonen som setter premissene. Så enkelt og så kynisk.

Fjærsamlingen øker

Jonas Gahr Støre trives og er bevandret i de diplomatiske sirkler, og som initiativtaker for forhandlingene med Taliban fikk han en ny fjær i hatten.

Les mer fra Norsk debatt her

Statsministerens stadig økende ansamling internasjonal fjærpryd gjør at hatten etter hvert vil bli for liten. Skulle æresbevisningene bli for mange bør han vurdere å bytte hatten ut med en indiansk fjærpryd. Det er uansett liten tvil om at statsministeren snart vil gjøre påfuglen rangen stridig.

Det er imidlertid mer tvilsomt om vanlige folk er like imponert, og vi skal ikke se bort ifra at de heller vil gi ham så hatten passer.