Partilederdebatten i Arendal nådde sitt lavmål da Jonas Gahr Støre trakk moralkortet i møte med fakta, og Erna Solberg hørtes ut som Statnetts ekko. Det hele ble en oppvisning i historieomskrivning og bortforklaringer.

Selv om påstandene deres beviselig er gale, gjentas de. Konfronteres de på direktesending, finner de på noe nytt. «Det er krig i Europa. Det er Putin i Europa», ropte Støre. Solberg fulgte opp.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

De fikk kablene til Tyskland og Storbritannia til å høres ut som et spørsmål om moral – et solidaritetsprosjekt for EU og Ukraina, der de til og med klarte å flette inn koronavaksiner, med god hjelp fra finansminister Trygve Slagsvold Vedum. Og da døren for moral og solidaritet ble åpnet, var ikke Guri Melby og Une Bastholm vanskelige å be.

VG og Dagbladet roste seansen opp i skyene og mente Støre hadde gjenvunnet kontrollen i rommet. Det samme gjorde Dagens Næringsliv på lederplass og kommentarplass i lørdagsutgaven. I Nettavisen ble han kåret som vinner at partilederdebatten. Dermed vant han debatten, skal vi tro de nevnte avisene.

Men i kontrollrommet til Støre fikk faktaene dårlige levekår.

Seks promille med solidaritet

Hva betyr denne solidariteten?

Nettoeksporten (eksport – import) til EU i 2021 utgjorde 17,6 TWh (milliarder kilowattimer). EUs strømforbruk i fjor var 2.895 TWh. «Solidariteten» fra Norge utgjorde seks promille av EUs strømforbruk. Til sammenlikning utgjorde gasseksporten 1.100 TWh.

Og dette fortsetter med omtrent samme styrke i år, til tross for rekordlav fyllingsgrad i sørnorske kraftmagasiner. Den samlede nettoeksporten gjennom kablene til Tyskland og Storbritannia, tilsvarer omtrent mankoen opp til median fyllingsgrad i disse magasinene.

Men ettersom nesten 90 prosent av kraften som produseres i Norge brukes i Norge, handler solidariteten i praksis om å betale opp mot 20 ganger normal strømpris med el-avgift og moms på toppen for norske borgere, mens statskassen og kommunale kasser fylles opp i samme tempo.

Normal strømpris

Normal strømpris i Norge var 29 øre pr. kWh frem til Nord Link-kabelen til Tyskland ble åpnet. Strømprisene over hele Norge var stort sett de samme, og de årlige gjennomsnittsprisene har stort sett ligget mellom 20 og 40 øre.

2010 er ifølge NVE det tørreste året i dette århundret. Gjennomsnittsprisen nådde 44 øre. Netto import var 7,5 TWh og kom stort sett fra Sverige og Danmark, og tilsvarte seks prosent av forbruket.

Forbruket inkluderte 5,4 TWh som ble brukt til elektrifisering av sokkelen, hvorav cirka halvparten for å skyve gassen fra Ormen Lange-feltet, fra Nyhamna på Aukra til Storbritannia.

2020 var et unntaksår grunnet nedstengningene. I desember samme år åpnet Nord Link. Strømprisen var 20 øre. Måneden etter var den 50 øre. Januar 2021 var iskald, så ingen reflekterte over prishoppet. Men derfra gikk prisen videre, og etter at North Sea Link til Storbritannia var i drift i oktober i fjor har strømprisen i Sør-Norge aldri vært under en krone.

Snittprisen 2021 ble 76 øre. Snittprisen per juli i år er 170 øre. 23. august passerte prisen fire kroner. I den sørvestlige regionen, NO2, har den daglige gjennomsnittsprisen passert fem kroner med god margin. Det betyr at man i NO2 har priser opp mot 20 ganger normal pris.

Strømstøtte

Med Oslo-priser har norske forbrukere utenom kraftkrevende industri betalt 93 milliarder kroner for strøm, el-avgift og moms i løpet av årets syv første måneder, vel fire ganger normalt. Anslagsvis 86 milliarder kroner har havnet i statlige og kommunale kasser, 66 milliarder mer enn normalt.

Likevel tror Støre han er generøs når 41 milliarder kroner skal tilbakeføres i form av «strømstøtte» for hele 2022.

Først inndras kjøpekraft gjennom politisk skapte strømpriser og avgifter, der det aller meste havner i offentlige kasser. Økte energipriser er drivende faktor bak den generelle prisstigningen. Renten settes opp for å stoppe prisstigningen som om den var etterspørselsdrevet, noe den ikke er. Renteøkningene inndrar ytterligere kjøpekraft, og vi har allerede sett de første nedleggelsene og permitteringsvarslene.

Støre og Vedum holder tilbake det meste av de ekstraordinære inntektene fra strømsalget av frykt for å ikke overopphete økonomien. Det virker som ingen av dem vet forskjellen på en etterspørselsdrevet inflasjon og stagflasjon. Det er alvorlig.

Under følger noen av de vanligste bortforklaringene på de høye strømprisene.

1: «Tørrår»

«Det er tørrår», sier Støre. Selv om NVE har tilbakevist nettopp det, uttalte Støre på partilederdebatten at «Vi har hatt to år med lite vann i magasinene».

Det er beviselig feil. Ved inngangen til 2021 var kraftmagasinene i Sør-Norge breddfulle.

Tørrår betyr vesentlig mindre nedbør og tilsig til vannmagasinene enn normalt. 2010 var et slikt år. Figuren under viser nyttbart ukentlig tilsig per uke 32 i Sør-Norge (NO1, NO2 og NO5) der 2021 og 2022 sammenlignes med gjennomsnittet i perioden 2001-2021, samt med tørråret 2010.

Selv om 2021 og 2022 ligger noe lavere enn gjennomsnittet er de ikke i nærheten av 2010. Tilsiget per uke 32 i år er høyere enn i fjor og nesten på linje med gjennomsnittet for samme periode.

I 2021 satt Norge produksjonsrekord med hele 157 TWh, 10 prosent høyere enn snittet de ti foregående årene. Tyskland og Storbritannia skulle forsynes. Resultatet av dette kan leses av fyllingsgraden i sørnorske kraftmagasiner. Dette illustreres med NVEs magasinfylling for Norges største og viktigste kraftregion – NO2 (Sør og Sørvest).

I vår og sommer har fyllingsgraden nådd nye sesongjusterte lavmål. Det som mangler opp til median fyllingsgrad tilsvarer en kraftmengde på 9,5 TWh. Til sammenlikning har nettoeksporten til Tyskland og Storbritannia i perioden vært 9,9 TWh.

Skrapte kraftmagasiner skyldes overproduksjon og høy nettoeksport, ikke tørrår.

2: «Nye kabler forklarer bare 10 prosent»

Erna Solberg kritiserte programleder Fredrik Solvang fordi han hadde gitt inntrykk av at prisøkningen skyltes de to siste kablene til Tyskland og Storbritannia.

«Dette har jo ekspertene regnet godt på. 10 prosent av dette kan forklares med kablene», uttalte hun.

Følgende figur viser gjennomsnittlige strømpriser i Kristiansand (NO2), Oslo (NO1) og Tromsø (NO4) som linjer og kraftflyten mellom Tyskland og Storbritannia som stolper, per måned.

Kraftprisene i disse regionene var omtrent de samme frem til desember 2020. Da flyten gjennom til Tyskland var i gang skilte strømprisene nord og sør for Dovre lag. Og da flyten gjennom kabelen til Storbritannia var i gang i oktober økte gapet ytterligere. Da magasinfyllingen i NO2 sank gjennom sesongjustert lavmål i uke 22, stakk prisen i Kristiansand av fra prisen i Oslo.

I juli var strømprisen i Kristiansand 263 øre. Skal vi tro Erna Solberg forklarer kablene kun 26,3 øre av dette.

«10 prosentpåstanden» ble første gang servert av Statnett, «ekspertene» Solberg refererte til. Hva som forklarer gapet mellom Kristiansand og Tromsø, kom hun ikke inn på.

Kablene økte utenlandseksponeringen i Sør-Norge med 62 prosent, mot langt større markeder enn de nordiske og helt nye prisdrivere. Kablene forklarer derfor langt mer enn 10 prosent av de høye strømprisene, trolig det meste.

3: «Vi ville hatt like høye strømpriser uten de kablene»

Erna Solberg fulgte opp med en ny uttalelse, tatt fra dreieboka til Statnett.

De mest folkerike regionene i Norge og Sverige, NO1 og SE3 har over lengre tid hatt omtrent like strømpriser.

I 2020 var strømprisene i Norge lavere, grunnet ulik grad av nedstengninger under koronapandemien. Strømprisene økte i begge regioner utover i 2021. Men i oktober i fjor, samtidig med at kabelen til Storbritannia ble satt i drift, skilte prisene lag. Deretter og frem til juli i år har prisene i NO1 vært 47 prosent høyere enn i SE3. Så langt i august har strømprisen i slo vært 283 øre, 71 prosent høyere enn i Stockholm.

Skal vi tro Solberg og Statnett ville strømprisen i Oslo vært kun 10 prosent lavere uten kablene, men fortsatt 54 prosent høyere enn i Stockholm. Hvordan «ekspertene» forklarer det, vet trolig bare Solberg og Statnett.

4: «De høye strømprisene skyldes Putin»

Krigen i Ukraina og opptakten til den har utvilsomt gjort vondt verre. Men det er ingen hovedårsak til de høye strømprisene. Prisstigningen på gass og strøm var godt i gang lenge før Putin var tema i denne sammenheng.

Følgende figur viser utviklingen i gassprisen i EU fra årsslutt 2020 frem til skrivende stund. Ved inngangen til 2021 sto den europeiske gassprisen i €19/MWh. Omregnet til oljepris i dollar per fat multipliseres tallet med en faktor på 1,7 og justeres for valuta. Det betyr at gassprisen ved inngangen til 2021 tilsvarte en oljepris på 39 dollar fatet.

«Dette er en stor dag», uttalte Erna Solberg 27. mai i fjor under den offisielle åpningsseremonien av NordLink til Tyskland, sammen med selveste Angela Merkel, Tina Bru og Statnettsjef Hilde Tonne. Gassprisen hadde økt fra 19 til 25 euro. Putin ble ikke nevnt.

Tre uker senere, 18. juni, sto Statnett-sjef Tonne for pomp og prakt under åpningsseremonien for North Sea Link til Storbritannia. Gassprisen hadde økt til 29 euro. Putin ble ikke nevnt.

13. september i fjor var det stortingsvalg. Gassprisen i Europa hadde mer enn tredoblet seg og strømprisen i Sør-Norge hadde passert en krone. Putin ble ikke nevnt i valgkampen. Den handlet om klima.

9. september skrev Aftenpostens kommentator, Therese Sollien, «Hva ville vært valgkampens store sak hvis valget var i januar?» og «Hvis vinterens store debatt ikke handler om strømprisen, skal jeg spise min gamle skrusikring».

Men ingen politikere snakket om Putin, gass eller strømpriser.

I desember passerte gassprisen 100 euro. Etter at eksporten til Storbritannia var i gang, hadde strømprisen gjort et hopp til 1,80 kroner. Ingen politikere snakket om Putin og gass, men alle snakket om omikron.

21. desember gjorde gassprisen et hopp samtidig med at tre tyske kjernekraftverk ble stengt ned. I tillegg var dragkampen om den nye gassrørledningen, North Stream 2, fra Russland til Tyskland i gang. Formaliteter fra tysk side, under press fra Biden-administrasjonen, gjorde at gassrørledningen som var trykket opp til leveransetrykk, ikke ble åpnet. I mellomtiden ble USA Europas største leverandør av LNG (nedkjølt og komprimert gass transportert på skip).

24. februar invaderte Russland Ukraina, som sendte gassprisen til himmels. Prisen roet seg deretter ned og nådde 79 euro 8. juni. Da ble LNG-terminalen i Freeport Texas satt ut av drift etter en brann. Amerikanske gasspriser stupte pga. opphopning mens europeiske priser gikk til værs igjen. Et par dager senere reduserte russiske Gazprom leveransene gjennom den andre Østersjøledningen, North Stream 1, som ble forklart med vedlikehold og mangel på reservedeler til kompressorene.

Putin har utvilsomt hatt betydning for den senere tids utvikling, men er ingen årsak til den kraftige prisøkningen i Norge siden 2020.

5: «En voldsom økning i gassprisen er den aller største faktoren»

Dette skrev Statnett i pressemelding 17. mars i år, samtidig som de benektet at de nye kablene hadde noen særlig priseffekt.

Gitt lavere priser i Sverige er det usannsynlig at vi har fått prislekkasje fra Europa derfra. Uten de nye kablene til Tyskland og Storbritannia ville vi nok fått noe prislekkasje fra Danmark og Nederland. Men det forklarer ikke den voldsomme prisforskjellen mellom Øst- og Sørlandet etter at magasinfyllingen i NO2 nådde nytt lavmål?

Følgende tabell viser landene Sør-Norge er tilkoblet, med tilhørende fossil andel i kraftmiksen, samt overføringskapasiteten.

De to nye kablene økte Sør-Norges overføringskapasitet til utlandet med 62 prosent. Overføringskapasiteten mellom NO2 og utlandet mer enn doblet deg. Samtidig økte priseksponeringen mot gasskraft fra 19 til 28 prosent med de nye kablene.

Som for alle råvaremarkeder og auksjoner ellers, er det den marginale kjøper som bestemmer prisen. Kapasitetsøkningen og den økte eksponeringen mot gasskraft har flyttet punktet for prisfastsettelse ut av landet.

Som Fredrik Solvang forbilledlig forklarte på NRK Debatten, det er eksponeringen og muligheten, snarere enn den fysiske flyten som påvirker prisen. Økningen i kapasitet og eksponering mot gassprisen som de nye kablene representerer, er dermed forklaringen på hvorfor gassprisene påvirker norske strømpriser.

Og, prisforskjellen mellom NO1 og NO2 kan forklares med at mens kapasiteten disse regionene imellom er 2200MW, er kapasiteten mellom NO2s og utlandet på hele 5180MW.

Å peke på gassprisen alene er derfor et vikarierende argument for å slippe og snakke om de to nye kablene.

Følgende figur viser akkumulert kraftmiks mellom landene Norge er tilkoblet, justert for størrelse.

Med ubegrenset overføringskapasitet mellom landene, vil vannkraftens betydning for prisfastsettelse falle fra 92 prosent uten overføringskapasitet til 17 prosent med full overføringskapasitet, gitt nåværende kraftmiks i de ulike landene.

6: «Utvekslingen har tjent oss godt»

Dette er en av de vanligste frasene som serveres når det blir utfordrende å svare for effekten av de to siste kablene, og er en sannhet med store modifikasjoner.

Følgende figur viser utveklingen mellom landene vi er tilkoblet, fordelt mellom eksport og import siden NedLink til Nederland kom i drift i april 2008. Siden den gang har utvekslingen med utlandet bestått av 70 prosent eksport og 30 prosent import.

Utvekslingen med Sverige har stort sett tjent oss godt. Det er likevel viktig å ta med at kapasiteten til Sverige nord for Dovre er 1550MW. Kapasiteten mellom Nord-Sverige og Syd-Sverige er derimot 7300MW, mens kapasiteten fra Sverige til Norge sør for Dovre er kun 2095 MW. Det er derfor sannsynlig at forbrukere i Stockholm og Gøteborg nyter godt av billig kraft fra Glomfjord og andre kilder i Nord-Norge, noe som har bidratt til lavere strømpriser i SE3 enn i NO1.

Utvekslingen med Danmark tjener oss ikke godt. Men den tjente oss godt da Danmark hadde kullkraft vi importerte billig nattestid. Etter Skagerak 4-kabelen i 2014 har Danmark redusert sin kraftproduksjon. Før kabelen var gjennomsnittlig årlig netto eksport 1,1 TWh. Etter kabelen økte årlig netto eksport til 4 TWh i snitt, der mye ser ut til å bli solgt videre til Tyskland. I dag ville ikke Danmark vært i stand til å tilby noen forsyningssikkerhet slik de gjorde i tørråret 2010.

Av tallene fremkommer det at «utvekslingen» med Nederland, Tyskland og Storbritannia handler om nettoeksport.

Dette er Nettavisens spaltister

Med en overveldende andel eksport i utvekslingen er det grunn til å spørre hvordan Statnett har forhandlet seg frem til kun 50 prosent av flaskehalsinntektene gjennom kablene. Det norske kraftoverskuddet har vært premissgivende, særlig for kablene til Tyskland, Storbritannia, Nederland og Skagerak 4 til Danmark.

Basert på all eksport og import siden januar 1988 kan vi slå fast at for hver tiøring i prisdifferanse per kWh gjennom utvekslingskablene, har Norge gått glipp av 12 milliarder kroner i inntekter. Den kommersielle forståelsen hos Statnett for hva de holder på med fremstår derfor som fraværende, noe som burde fått følger for både styret og ledelsen i virksomheten.

Følgende figur viser flyten i TWh til de respektive land siden kabelen til Storbritannia kom i drift i oktober i fjor. Finland er uten betydning gitt en kabel på kun 120MW.

Med unntak av Sverige har det ikke handlet om utveksling, men hovedsakelig nettoeksport. Nettoeksporten til Storbritannia, Tyskland, Nederland og Danmark på til sammen 11,5 TWh, forklarer bunnskrapte vannmagasinene i Sør-Norge.

7: «Norge skal bli Europas grønne batteri»

Norge og særlig NO2 fungerer i dag som Danmarks grønne batteri ettersom Danmark har bygget ned sin stabile basiskraft som bare er delvis erstattet med ustabil vindkraft som gir Norge bortimot null forsyningssikkerhet, selv om Erna Solberg tror norsk vann og dansk vind lever i en «symbiose».

Danmark var kanarifuglen for hvordan dette ville utvikle seg, men ingen reagerte. Det var slagord som «Fremtiden er elektrisk», «Grønt skifte» og «En europeisk dugnad» som fikk gyldighetsstempel av myndighetene og «ekspertene» i Statnett og NVE.

Vindkraft har i teorien en kapasitetsfaktor lavere enn 40 prosent. Det betyr at produksjonen over tid er mindre enn 40 prosent av installert kapasitet. Når det er vindstille, er produksjonen lik null. Derfor krever vindkraft regulerbare balansekraft.

Norges overskuddskraft tilsvarer mindre enn en tyvendedel av den fornybare kraften i landene vi er tilkoblet. Det sier seg selv at man ikke kan balansere noe med fem prosent. Likeledes tilsvarer Norges totale kraftproduksjon mindre enn en tyvendedel av energimengden som planlegges faset ut i EU – kull, olje og tysk kjernekraft.

Konklusjonen er at ideen om «Europas grønne batteri» hviler en illusjon som har oppstått et sted der proporsjonsforståelsen var fraværende.

8: «Prisene i Tyskland har historisk beveget seg i takt med prisene i Norge»

Også en populær floskel og bortforklaring. Svaret er, ja, historisk har de det, men ikke nå lenger. Og årsaken til det er at produksjonsmengden og produksjonsmiksen, særlig i Tyskland, Storbritannia og Danmark er totalt forandret på kort tid.

Allerede i 2011 var Energiewende i Tyskland godt i gang. Den tok sikte på å avvikle kullkraften. Samme år vedtok Tyskland å avvikle kjernekraften innen ti år, og de er nesten i mål.

Da Ormen Lange-feltet ble satt i drift i 2007 med gasseksport til Storbritannia, dreide den britiske energidebatten seg om avvikling av kullkraften. Og det var også kjent at danskene skulle gjøre det samme.

Dette var offisiell informasjon og alle tre landene var i full gang med å redusere sin egen kraftproduksjon da regjeringen Solberg innvilget konsesjon for kablene til Tyskland og Storbritannia i 2013.

Fra 2012 til 2021 har Tyskland og Storbritannia redusert sin samlede kraftproduksjon med 98 TWh, tilsvarende 62 prosent av norsk produksjon. Derfor var det ikke så overraskende at det oppstod et sug etter norsk kraft i samme øyeblikk som kablene ble åpnet.

At historiske priser i Tyskland og Norge beveget seg i takt den gangen Tyskland tok sin egen kraftforsyning seriøst, er tilfelle. Men det har ingen gyldighet i dag, og det burde vært kjent for politikerne som stemte for kablene, innlemmelse av EUs energilov i det norske lovverket og overføringen av reguleringsmyndigheten til EUs energibyrå ACER. Og ikke minst for Statnett.

Statnetts konsesjonssøknad inneholdt ingen strategiske perspektiver eller risikovurderinger. Likevel refereres de til som «ekspertene» av Solberg og Støre.

Her kan du lese flere kommentarer fra Kjell Erik Eilertsen

Forsyningssikkerhet

Da Statnett solgte inn konsesjonssøknaden til regjering og storting, fremhevet de følgende:

«Termisk produksjon i Tyskland og Storbritannia gir det norsk svenske kraftsystemet hjelp til å håndtere hydrologiske svingninger ved å produsere mer når det er tørt og mindre når det er vått».

Statnett solgte altså inn at tysk og britisk kjernekraft, kullkraft og gasskraft med gass fra Norge skulle sørge for forsyningssikkerhet for Norge, samtidig som de visste at tysk kjernekraft skulle avvikles, samt kullkraften i begge landene.

De politikerne som kom til side 44 kunne se hvordan Statnett likevel tonet ned poenget med forsyningssikkerhet:

«Med et nordisk overskudd på over 30 TWh blir behovet for import til Norden lavt selv i de tørreste årene. I tillegg er utvekslingskapasiteten ut av Norden vesentlig større, selv uten våre kabler. Gevinsten av billigere import i tørrår er derfor lav i våre basisestimater.»

For deretter å gjøre et nytt poeng av forsyningssikkerhet:

«Forsyningssikkerheten blir likevel styrket. Med 2800 MW økt utvekslingskapasitet kan Norge, ved behov, importere mer på kortere tid og til en lavere pris enn uten kablene. Vi får også lavere sannsynlighet for tomgang i magasinene og rasjonering i vårknipa.»

Bagatelliseringen og utelatelsen

Originalversjonen av den mest kjente strofen fra konsesjonssøknaden, som stadig gjentas i ulike varianter lyder:

«Med de konkrete forutsetningene vi har lagt til grunn i vårt basisestimat, viser våre simuleringer at gjennomsnittsprisen i Norge øker med i underkant av 5€/MWh2 (4 øre/kWh) i 2020 og 4 €/MWh (overkant av 3 øre/kWh) i 2030, samlet for begge kablene»

Det Statnett ikke skrev var at dette kun var et påslag og at den underliggende prisen var beregnet til 44 øre/kWt, altså samme pris som under tørråret 2010. Dermed oppfattet alle beslutningstagerne at en tilkobling kun ville løfte prisen noen får øre opp fra 29 øre som var historisk gjennomsnittspris, mens Statnetts underslåtte beregninger forutsatte et påslag på 44 øre.

Men så skrev de at, selv om «behovet for import til Norden er lavt selv i de tørreste årene» at, «Får vi et lavere nordisk overskudd enn det vi legger til grunn, og større overføringskapasitet mot andre systemer, blir prisøkningen mindre»

Altså først solgte Statnett inn forsyningssikkerhet med termisk kraft fra Tyskland og Storbritannia som de visste skulle avvikles. Deretter tonet de ned behovet for forsyningssikkerhet. Så bagatelliserte de kablenes betydning, for deretter å hevde at mer overføringskapasitet ville redusere prisøkningen.

Dette var villedende og selvmotsigende. Men politikere og beslutningstagere slukte det med søkke og snøre. Fasiten viser at Statnetts beregninger ikke er til å stole på. Og de utelot vesentlige forutsetninger og relevante beregninger i konsesjonssøknaden.

Det ser ut som regjering og Storting, på basis av Statnetts ekspertise, har svekket forsyningssikkerheten i landet, og at Ola Borten Moe var inne på noe da han sa «shit in shit out».

Les også: Mine spørsmål til Statnett og Terje Aasland

Statnetts rolleforståelse

Det er grunn til å spørre seg om hvilken rolleforståelse Statnett har. I sammendraget til konsesjonssøknadens underlagsmateriale står følgende skrevet:

«I tillegg til dette kan markedet tilpasse seg det relativt sett lave prisnivået dersom kablene ikke blir realisert, for eksempel ved at det kommer økt industriforbruk. Hvis dette skjer får vi høyere priser også uten kablene, og dermed blir kablenes reelle påvirkning på prisnivået redusert».

Les mer fra Norsk debatt

Det er åpenbart at Statnett forventet lavere strømpriser dersom kablene ikke hadde blitt noe av. Skulle det skje så de for seg økt etterspørsel gjennom industrietablering, som ville drevet strømprisen opp igjen.

Da ville det ikke gjøre noe om de likevel bygget kablene siden kablenes priseffekt ville kamufleres av økt innenlandsk etterspørsel, og dermed ville det bli vanskelig å skille mellom årsak og virkning, noe som har satt sitt preg på dagens debatt.

Et spørsmål olje- og energiministeren og næringsministeren derfor bør stille Statnett er:

Anser Statnett seg som en konkurrent til annen nærings- og industrietablering i Norge?