Gå til sidens hovedinnhold

Stort hull i dekningen av de viktigste sidene av Rød Larsen-saken

Utenriksledelsen har i årevis sett gjennom fingrene med gjentatt økonomisk mislighold og forvalter tilsynelatende sikkerhetsloven etter forgodtbefinnende.

Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Terje Rød Larsen-saken er den optimale historien for den kulørte pressen. Ingen ting gearer opplagstallene som en dødssynd eller to. Rød Larsen-saken favner alle syv.

Det er historien om hvordan hovmod står for fall og til slutt rammes av gudenes vrede. Det er fortellingen om grådighet og hvordan enkelte kan bemektige seg på fellesskapets bekostning. Det er en historie om begjær gjennom tilknytningen til Jeffrey Epsteins kriminelle nettverk med prostitusjon og menneskehandel. De dyre dressene og skoene til 30 000 kroner vitner om fråtseri.

Fire av syv

Disse fire må Rød Larsen bære på egen kappe. De vitner i beste fall om dårlig dømmekraft og svak moral i det offentliges tjeneste. De tre øvrige må vi som lesere nok ta ansvar for selv.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Misunnelse for det internasjonale jet set-livet på en offentlig finansiert rød løper, er nok en driver bak manges leseres engasjement i saken. Vreden over sosialdemokraten Rød Larsens klasseforederi kommer med all mulig tydelighet frem i kommentarfeltene. Latskapen ligger i en politisk ledelse og en utenriksledelse som i årevis har sett gjennom fingrene med gjentatt økonomisk mislighold og som tilsynelatende forvalter sikkerhetsloven etter forgodtbefinnende.

Jeg synes faktisk det siste er det verste og mest urovekkende i hele saken. Det vitner om en grunnleggende mangel på forståelse for hva akseptabel stats- og forvaltningsskikk avkrever i et demokrati.

Her er det et stort hull i DNs ellers utmerkede dekning av saken. Mens journalistene som har jobbet med den har vært særdeles flinke til å rulle opp de ulike sider ved Rød Larsens disposisjoner og relasjoner, har redaksjonen vært påfallende sparsommelig med kommentarer vedrørende de prinsipielle og, etter min mening, viktigste sidene av saken.

Sprengkraften i saken

For Rød Larsen-saken er noe langt mer enn historien om en enkeltperson som har gjort et feilskjær eller tre som den kulørte pressen og den gemene hop kan fråtse i. Saken gir et sjeldent innblikk i sosialdemokratiets økologi, og hvordan det ordnes og fikses på toppen av den sosialdemokratiske næringskjeden.

Den gir innsyn i de tette nettverkene innad i og på tvers av partiskillene, hestehandelen med attraktive offentlige posisjoner som om de tilhørte dem selv og et uformelt og omfattende system av vennetjenester mellom kolleger i politisk og administrativ ledelse, som er drevet av personlige interesser og som har lite med meritter å gjøre.

Les også: 22. juli: Det er to ting jeg ikke klarer å forsone meg med

Den forteller oss at det ofte er helt andre forhold enn landets interesser og fellesskapets beste som ligger bak de beslutninger som fattes. Det er dette som er sprengkraften i saken og som den politiske elite, godt hjulpet av overflatiske norske media, søker å lede oppmerksomheten bort fra.

At sosialdemokratiet som hevder å være tuftet på den franske revolusjonens idealer om «frihet, likhet og brorskap» for alle, i realiteten er tuftet på utstrakt nepotisme og fordeler for de få, klinger dårlig hos velgerne både i det markedsliberale Arbeiderpartiet og i det sosialdemokratiske Høyre.

Saken blottlegger hvordan noen få utvalgtes tilgang til felleskassa gir mulighet til å skaffe seg private fordeler og goder, og noen ganger betydelige personlige formuer på fellesskapets bekostning.

Den viser at det er oligarkiets lover som gjelder, at det er én lov for Loke og en annen for Tor, og at den politiske elite kan gjøre mer eller mindre som den vil.

Alte kameraden

Det lille innblikket vi får i politikkens verden, er sånn sett ikke noe vakkert syn. Det fremstår ikke akkurat som heroisk når gamle venner løper for livet for å unngå selv å få avkledt sine klær og bli dratt med til torvets gapestokk.

Ifølge DN tok det ti måneder og gjentatte runder frem og tilbake før tidligere statsminister Thorbjørn Jagland, erkjente å ha møtt Epstein. I mellomtiden benektet han det overfor DN og overfor lederen av Nobelkomiteen. Han kan jo ha glemt det. Men det er ikke urimelig å tro at han bevisst har forsøkt å vri seg unna fakta og kjøpe seg tid til lufta går ut av ballongen.

For det er jo noe som ikke stemmer når Europarådets generalsekretær og fremste vokter av menneskerettighetene og rettsstaten pleier omgang med en som tidligere er straffedømt for menneskehandel og pedofili etter sigende i den hensikt å påvirke for at Bill Gates skulle bli tildelt Nobels Fredspris. Det lukter ikke godt. Det lukter ikke godt i det hele tatt.

Også tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik, også han med en nær forbindelse til Rød Larsen, avviste lenge overfor DN at han hadde mottatt penger fra IPI. Først etter at DN fremla beviser for det motsatte erkjente han å ha mottatt 100.000 dollar til hans private fredsstiftelse. Den er på samme måte som IPI finansiert med våre skattepenger over UDs budsjett. Bondevik har møtt Epstein og Rød Larsen ved flere anledninger enn det som til nå er offentlig kjent. Så her er det mer å grave i for den som er interessert.

FN-ambassadør Mona Juul, har avvist å uttale seg om ektemannens forbindelser til Epstein og påstår at hun ikke har kjent til det private lånet på 130 000 dollar som Rød Larsen fikk fra Epstein i 2013. De fleste som har vært gift med samme ektefelle i over 30 år vil vel si at den må Mona Juul drar lenger ut på landet med. Deres økonomi er sammenvevd og de to eier også flere eiendommer sammen.

Uansett, om hun har visst om det eller ei, er hun som nærstående til en som har hatt omgang med kriminelle miljøer, kompromittert i henhold til Sikkerhetsloven. At ikke PST tar fatt i dette synes å forbli en gåte.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide har som nær venn av Mona Juul behendig erklært seg inhabil og nektet å uttale seg i saken. Til tross for at hun er ansvarlig statsråd, har hun til nå unnlatt å svare på hvordan Mona Juul har kunnet beholde sin sikkerhetsklarering til tross for det som er kommet frem om ektefellens disposisjoner og relasjoner til kriminelle miljøer.

Slottets hemmelighold vedrørende vår kommende dronnings mange møter med overgrepsdømte Epstein under henvisning til at det «bare angår Mette Marit som privatperson» og at hun ifølge kronprins Håkon «er lei seg», er så frekk at en kan bli republikaner av mindre.

En prinsesse i et kongerike er ikke en privatperson. Det er merkelig at den kulørte pressen, som ellers ikke holder seg for god til å fråtse i privatlivet til folk, lar det bli med det.

Den fjerde mann

Og når vi nå avslutningsvis har sklidd over på det rent tabloide og gitt oss hen til den fjerde dødssynden, er det naturlig å spørre om hvem som er den fjerde mann på bildet under?

Fremst går Jeffrey Epstein med en kvinne. Deretter kommer Woody Allen, også han beskyldt for overgrep mot mindreårige, og med en ung dame på høyre side. Bakerst går Terje Rød Larsen med solbrillene. Men nummer tre i rekka av menn er også en nordmann. Han ser litt blygt ned på skotuppene sine, også han med en ung dame ved sin side.

Det er, den for mange ukjente filmskaperen, Håkon Gundersen. Mannen bak den omvendte kassasuksessen «Revolution» med Al Pachino i hovedrollen. Også han, som Mette Marit, fra Kristiansand. Også han med tilknytning til FAFO, Arbeiderbevegelsen og Rød Larsen.

Fortsatt god sommer, dere!

Se opp for skumle skjær i sjøen, de syv dødssynder, krypende prinser og prinsesser, sleipe politikere og andre klasseforædere!

Nettavisen ber om kommentar til dette debattinnlegget

Les flere meninger fra Norsk debatt

Kommentarer til denne saken