De fleste innsyn i ditt privatliv kan begrunnes med samfunnets behov for kontroll.

Men det gjelder også Kinas overvåkning av egne innbyggere, der kameraer og ansiktsgjenkjennelse brukes til å slå ned på fotgjengere som går på rødt lys.

I Norge har offentlige myndigheter rett til mye privat informasjon hvis de har konkret mistanke om lovbrudd.

Politiet kan be om å få avlytte telefonen din, men de trenger rettens godkjennelse først: «Kommunikasjonskontroll er svært inngripende for den personlige friheten. Det er derfor strenge vilkår for å kunne tillate kommunikasjonskontroll. Politiet må innhente godkjennelse fra retten før de starter med dette, heter det på nettsiden til Norges Domstoler.

Les også selve lovteksten: Avlytting og annen kontroll av kommunikasjonsanlegg

Tilsvarende regler gjelder for skjult kameraovervåkning. Det skal kun brukes ved mistanke om alvorlige forbrytelser, være helt nødvendig, og etter godkjennelse fra retten. Den mistenkte får selvsagt ikke vite om det på forhånd, men det er et eget kontrollutvalg som kan slå ned på misbruk.

Dette er sunne prinsipper. Politiet må ha midler til å etterforske organisert kriminalitet, men det må være grenser og kontroll som sikrer innbyggernes rettigheter og setter grenser for offentlig myndighetsutøvelse.

Når det gjelder økonomisk kriminalitet, vil bankene ofte være en verdifull kilde til informasjon. Derfor har både NAV, ligningsmyndighetene og Økokrim adgang til manuelt å be om innsyn når det er berettiget. Og det er ingen uenig i. Selv Sveits har opphevet bank-sekretessen som vernet økonomisk kriminalitet på tvers av landegrenser.

Men nå vil en rekke offentlige myndigheter ta et skritt lenger, og pålegge norske banker en automatisert tilgang til alle dine bankbevegelser de siste ti årene. Med noen få tastetrykk kan en offentlig tjenesteperson få tilgang til svært intime data over alt du har kjøpt og betalt.

Et slikt flomlys inn i folks privatliv har vi aldri sett tidligere, og det er høyst problematisk.

I likhet med de fleste andre inngrep i privatsfæren ligger det også her gode intensjoner bak.

NAV, Økokrim og Skattedirektoratet vil sammen med bankene spare anslagsvis 1,5 milliarder kroner i manuelt arbeid de neste ti årene.

Det er riktignok ikke mer enn 150 millioner kroner i året, men argumentet for det såkalte kontrollprosjektet til Digital Samhandling Offentlig og Privat (DSOP) er å gjøre kontrollen mer effektiv og spare kostnader.

Både bankene, Finans Norge, Datatilsynet og personverneksperter er bekymret og kaller det både problematisk og bekymringsverdig i uttalelser til Dagens Næringsliv: Ny teknologi kan gi politiet og Nav innsyn i «alt» bankene vet om deg med noen tastetrykk: – Dette er problematisk

Økokrim-sjef Pål Lønseth mener det er helt uproblematisk: – Ja, det mener jeg. Dette vil gjøre det raskere og enklere både for oss og bankene, så både de og vi kan bruke tiden på andre ting, sier han til Dagens Næringsliv.

Det kan ikke være et mål å lage så tungvinte og manuelle rutiner som mulig, men det må være grunnleggende at vanlige folk har rett til et privatliv uten offentlig søkelys, og at det prinsippet er mer verdt enn 150 millioner kroner i året.

Når innsynet er litt tungvint, så begrenser det offentlige etaters vilje til å gjennomføre «fisketurer» som grenser til snoking, og problemer med såkalt overskuddsinformasjon - altså opplysninger man egentlig ikke var på jakt etter, men som kan være interessante for andre forhold.

Holder vi ikke fast på slike prinsipper, tar vi stadig nye skritt mot et overvåkningssamfunn.

Et vanlig argument for automatisk overvåkning er at ærlige borgere ikke har noe å frykte, men det blir for lettvint.

I et fritt samfunn er det et viktig prinsipp av hvert individ har en privat sfære, og at verken ligningsfunksjonærer, politifolk eller NAV-ansatte uten videre har rett til å snoke i så personlige forhold som betaling for psykiatrisk behandling, legehjelp mot kjønnssykdom eller alt annet som ti år med bankutskrifter kan gi innsyn i.

At Økokrim eller Skatteetaten kan innhente opplysninger for å etterforske konkret mistanke om økonomisk kriminalitet eller skatteunndragelser, er selvsagt.

Det er altså ikke tilgangen til hver enkelt opplysning som er det problematiske, men omfanget av et slikt enkelt tilgjengelig og automatisk innsyn i millioner av nordmenns bankutskrifter.

De siste årene har personvern stått sentralt i norsk og europeisk politikk, og det vanker store bøter til private bedrifter og offentlige institusjoner som misbruker persondata. EUs GDPR-regler er strenge og svært detaljerte, og straffen for å bryte dem er knallhard.

Derfor bør Stortinget ta initiativ i denne saken, og stoppe at uthulingen av folks private sfære skjer på automatikk. Et godt sted å begynne er å begrense når - og hva - de ulike etatene kan be om automatisk innsyn i. Og sørge for kontroll og gjennomlysning av omfanget og bruken av de enorme datamengdene.

Dette hindrer verken kontroll eller etterforskning, men er helt nødvendig for å sikre innbyggernes rettigheter.

I en moderne rettsstat er det greit at staten følger opp lover og regler og kikker innbyggerne i kortene.

Men det er minst like viktig at innbyggerne har kontroll med statens maktapparat.

PS! Hva mener du? Er det greit at offentlige etater med et tastetrykk kan skaffe seg innsyn i alle dine banktransaksjoner ti år tilbake i tid? Skriv et debattinnlegg!