I all stillhet har Stortinget mottatt sin bestilte utredning av prinsippene som bør bestemme politikernes godtgjørelse (eller lønn, om du vil).

Utvalget godkjenner stort sett ordningen som den er, noe som betyr at de 169 representantene om kort tid vil runde en million kroner i årslønn. I tillegg får de ved full opptjening en ytelsesbasert pensjon som tilsvarer 66 prosent av lønnen.

Under ledelse av Statistisk sentralbyrås Ådne Cappelen har utvalget stort sett nøyd seg med å kartlegge forholdene og finne argumentene som forsvarer den høye lønnen.

Tallene er likevel talende: - Godtgjøringen til stortingsrepresentantene var i 2019 omtrent lik 95-persentilen i lønnsfordelingen. Det betyr at det var 5 prosent av lønnstakerne som hadde høyere lønn enn representantene og 95 prosent som hadde lavere lønn. Statsrådene var omtrent på 99-persentilen, heter det i utredningen.

Du kan lese hele her: Rapport fra Godtgjøringsutvalget

Hva betyr dette på vanlig norsk? At 19 av 20 lønnsmottakere tjener dårligere enn folkene på Stortinget, mens 99 av 100 tjener dårligere enn statsråder.

Hovedargumentene for å tjene så bra er at dette er viktige og arbeidskrevende stillinger, og at det er nyttig at lønnsnivået er så høyt at det ikke stenger noen ute, samt at det kompenserer for at politikk ikke skal være en karrierevei.

Etter min mening er svakheten i utredningen at den hviler for mye på økonomisk teori, og for lite på demokratiteori. Der en økonom ser gode grunner for å bruke lønn til å tiltrekke seg flinke folk, vil en statsviter peke på at folk med millionlønninger trolig ikke føler skoen trykke på samme måte som velgerne de representerer.

Utvalgets kritiske røst, SV-politiker og Handel- og kontor-ansatte Steinar Nørstebøen, er klar i sin protest: «Utvalgets medlem Steinar Nørstebø slutter seg til vurderingen av at godtgjøringen må være god nok, men mener dagens nivå på godtgjøringene for både stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer er for høyt. Han mener at stortingsrepresentanter ikke bør ligge i den øverste tidelen av lønnsfordelingen».

Prinsippet Godtgjørelsesutvalget står på er at politikerne skal tjene godt, men ikke for godt. Lønningene skal være attraktive, men ikke så romslige at de mister legitimitet hos befolkningen. Utvalget foreslår at lønningene skal følge den normale lønnsutviklingen i samfunnet, og at de skal foreslås av et eksternt utvalg (som i dag).

Hvor viktig det siste er, kan absolutt diskuteres. De siste tjue årene er det bare i 2018 at Stortinget har vært mer moderate enn det eksterne utvalget foreslo. Og det er uten tvil Stortinget selv som bestemmer sin lønn, uansett om de skaffer seg ryggdekning fra et utvalg de selv setter ned.

Et argument for relativt høy godtgjørelse er at Stortinget ikke skal være en karrierevei, at politikerne har relativ uttrygge stillinger og at de derfor må få litt ekstra for å ta en pause fra sin vanlige jobb.

Jeg mener at logikken svikter på to punkter:

• Politikk er en karrierevei. Mange går rett inn på Stortinget uten å ha vært særlig ute i arbeidslivet, og fire sikre år om gangen er sterkere ansettelsesvern enn mange arbeidstakere opplever i usikre tider som nå.
• Når Stortinget tjener 1,7 ganger en normal lønn og statsrådene 2,5 ganger, så krever det stor fantasi og innlevelsesevne for å forstå hvordan verden er for vanlige folk med gjennomsnittelige lønninger.

I virkeligheten gjør de aller fleste et lønnshopp når de blir valgt inn på Stortinget, og det er lite som tyder på at de er så misfornøyde med lønningene at de frasier seg gjenvalg. Tvert imot viser nominasjonskampene som nå foregår stort sett at alle kjemper med nebb og klør for å beholde vervet. Politikk har blitt en profesjon, og lønnsnivået oppleves som så attraktivt at politikerne nesten må bæres ut.

I 1999 var forskjellen på stortingslønnen og snittlønnen i samfunnet ellers rundt 200.000 kroner. Tyve år senere er forskjellen fordoblet til nesten 400.000 kroner. Denne forskjellen i kroner vil bare øke og øke så lenge Stortinget får samme prosentuelle lønnsvekst som resten.

Også her er utvalgsmedlem Steinar Nørstebøen en brysom kar for resten av Stortinget, og foreslår «at eventuelle økninger i godtgjøringene for alle kategorier folkevalgte bør tilsvare det kronebeløpet gjennomsnittslønnene i samfunnet øker med».

Det siste forlaget innebærer en utjevning over tid.

Hvis gjennomsnittslønnen er på 581.000 kroner, så betyr to prosents lønnsøkning at folk flest får 11.000 kroner mer i årslønn - mens Stortinget får 20.000 kroner, med dagens ordning.

Hvis man derimot får samme kronesum, så betyr det 9.000 kroner mindre i lønnshopp for Stortinget.

Ikke uventet fikk Steinar Nørstebøen bare sin egen stemme for dette,. Jeg vedder på at det heller ikke samler stor støtte på Stortinget.

Så da fortsetter alt som før.

PS! Hva mener du? Er det greit at Stortinget fastsetter sin egen lønn, og at alle om kort tid får millionlønninger? Skriv et leserbrev!