Gå til sidens hovedinnhold

Straff er prøvd i femti år. Det funka ikke. Det var noe annet som fungerte. At folk passet på hverandre

Arbeiderpartiet gikk på 80-tallet langt i retning av å akseptere at næringslivet regulerer seg selv. Men hvorfor har man da så stor tiltro til at det er statens maktorganer som hindrer folk i å bruke potensielt svært skadelige rusmidler?

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.

Det er gode grunner til være skeptisk til rusreformen, for vi vet ikke sikkert hva som kommer når vi gir slipp på det rådende ruspolitiske regimet.

På samme måte var det da vi opphevet dødsstraffen. Kom de kriminelle til å slippe seg løs?

Og da vi snakket om å forby pryling av barn på skolen, ville det overhodet bli mulig å holde styr på klasserommene?

En syvretters meny av argumenter mot rusreformen

«Alle» er nå tilhengere av en rusreform.

Men mange er mot forslaget til reform, ikke minst fem ordførere fra Arbeiderpartiet. I en kronikk den 26. februar spør de hvem reformen egentlig er til for.

Den er ikke til gunst for noen, skal man tro forfatterne. Men aller mest bekymret er de for «de unge». De unge vil miste politiets forebyggende innsats og straffens signaleffekt.

Les også: Rusreformen: ikke på tross av unge, men på grunn av dem!

De fem ordførerne fremfører her en hel syvretters meny av argumenter mot rusreformen, og har helt glemt at de anså behovet for en reform som selvinnlysende.

Spørsmålet en kritisk journalist må stille er da: hva skal denne reformen bestå i?

Vi har hatt en lang rekke reformer på rusfeltet allerede, men tilstanden er fortsatt så ille at det kreves nytenkning.

Ordførerne har imidlertid intet å by på utover å lappe på det gamle systemet. Og i tillegg fører de fram akkurat de samme argumentet som har vært brukt i flere tiår, og som har hindret tidligere reformer å få effekt.

La meg nevne noen.

1: Forbruket må begrenses så mye som mulig, for med forbruk følger skader på hele befolkningen («folkehelseperspektivet»).

Dette har alltid vært begrunnelsen for rusfrihet som betingelse for ytterligere hjelp. Dette er bakgrunnen for det håpløst usammenhengende behandlingslandskapet. Det består av først avrusing, så utredning, deretter «behandling» som ikke tolererer at rusavhengige bruker rusmidler.

Dette lappeteppet strikkes nå sammen med «fritt behandlingsvalg» og «pakkeforløp», men ingen av disse løser det grunnleggende problemet i sektoren: den virker i sørgelig liten grad.

2: Avkriminalisering fjerner straffens signaleffekt. Hva er det med Arbeiderpartiet som aldri kan vise tiltro til at sivilsamfunnet regulerer seg selv? Unnskyld, dette medfører ikke riktighet, for Ap gikk på 80-tallet langt i retning av å akseptere at næringslivet regulerer seg selv.

Men hvorfor har man da så stor tiltro til at det er statens maktorganer som hindrer folk i å bruke potensielt svært skadelige rusmidler?

Sannheten er at ungdommer bruker internett, som er en av de mest innflytelsesrike kildene til informasjon om rus, sex og alt som er spennende i den alderen. Den som vil kommunisere i konkurranse med jevnaldrende, må bygge opp tonnevis med tillit blant ungdom.

Hva er det da som gjør at vi har unge mennesker som ruser seg mindre enn i våre naboland? Det er det sivile samfunn av unge mennesker som passer på hverandre, i tillegg til velstand, fremtidsutsikter og et stort sett vellykket fredelig samfunn.

3: Ordførerne er bekymret for at flere vil krysse grensen og dermed at flere for avhengighetsproblemer. Det er jo noe alle er engstelige for.

Men påhviler det ikke Ap-ordførere et ansvar for å holde seg inne med kunnskapen på feltet? Det foreligger altså en rapport fra et regjeringsoppnevnt utvalg, som har brukt tid, evner og ressurser for å undersøke akkurat disse spørsmålene. De fant at forskningen ikke tilsier at økt bruk er et sannsynlig scenario.

I Aps ordførerkretser holder man seg heller med FHIs og politiets høringsuttalelser. Dette er viktige stemmer i samfunnsdebatten, men det holder ikke bare å henvise til institusjonenes autoritet. Begge instanser er aktører på rusfeltet med sterke interesser.

Hvis man skal begynne å slå hverandre i hodet med høringsuttalelser blir det ganske fort en parodi.

4: I tillegg må man spørre om de tenker over premissene for det de selv sier. Tror de virkelig at det er stoffene i seg selv som skaper problemer, og at man mister selvkontrollen dersom man «prøver»?

50 år etter skremselspropagandaen til helsedirektør Evang og ungdomsfilmer som «Himmel og helvete» skrevet av avholdsbevegelsens fremste skremselsdebattanter, som Victor Borg, må man vel snart oppdage at det vi kaller narkotika er rusmidler som mange bruker uten å bli avhengige.

Folk oppdager selv farene (og gledene) ved forskjellige rusmidler, og vet dere hva, det finnes ingenting man kan gjøre med det. Straff er prøvd i femti år. Det funka ikke. Det var noe annet som fungerte: folk vet selv og passer på hverandre. Men for noen går det fryktelig galt. Det er ikke en helt tilfeldig del av befolkningen.

Les også: Er rusreformen det beste for sårbare tenåringer?

5: Hvem tror at politiet er en reelt forebyggende instans på rusfeltet? De fremstiller seg som den tynne blå linjen mellom den skjøre orden vi har i dag, og totalt kaos.

Ordførerne er redde for at politiet mister verdifulle redskaper til å forebygge problembruk. «Hvem skal fange opp disse hvis reformen blir en realitet, og hvordan?», spør de, og avslører dermed at de har glemt at vi har en diger velferdsstat.

Forebygging baserer seg på kommunikasjon. Kommunikasjon krever tillit. Politiet har ingen tillit i rusproblematikk. Alle ungdommer vet at politiet overdriver og svartmaler. Og når de i tillegg har med seg et arsenal av straffetrusler, forsvinner ungdommene så ubemerket som bare de kan når politiet holder foredrag om narkotikahelvetet.

Da hjelper det ikke at de har hestehale og skinnjakke.

Les mer fra Norsk debatt her

6: Det politiet gjør er blant annet å bruke straffen som ris bak speilet for å presse ungdommer inn i tiltak som først og fremst har symbolsk effekt. De snakker om for eksempel om «Ruskontrakter». Ruskontrakt lyder fint. Men da er det igjen at jeg savner en referanse til rusreformutvalgets rapport. Disse ruskontraktene er verken særlig effektive eller etisk på høyden. De virker for de som går inn i dem frivillig, og ikke for de som trues til deltagelse.

7: Straffen brukes til å tvinge ungdommer inn i underkastelsessystemer som ikke har noen effekt, men som får det til å virke som man gjør noe.

Og her er vi ved et kjernepunkt: straffen ligger på lur bak en hel del andre tiltak også, ikke minst varianter av rusbehandling. Dermed hindres en viktig tilbakemelding til hjelpe-og behandlingssektoren, nemlig at den i liten grad er til hjelp. Markedet for rusbehandling fungerer ikke! Behandlerne behøver ikke forbedre seg, for det er et jevnt tilsig av nye klienter. Dårlige resultater blir kamuflert.

En, kanskje uintendert konsekvens av regjeringens forslag til rusreformen, er at hjelpe- og behandlingssektoren må skjerpe seg. Det er ikke rart de er nervøse.

Restene av reformen er et symbolsk sporskifte

Samtidig viser altså ordførerne liten interesse for å foreta noen egen reform. Snarere er det slik at argumenter fra de gamle regimene gjentas, ikke en gang med variasjoner.

Det er da ikke så overraskende å oppdage at en forfatterne er tidligere statssekretær i helsedepartementet. Argumentene som fremføres er akkurat de samme som har vært brukt i flere tiår, og da om begrunnelse for å stanse hver eneste reform på feltet.

Det er på tide å slippe nå. Det som er igjen av reformen nå er et symbolsk sporskifte.

Nei, verden faller ikke sammen om vi avkriminaliserer bruk og besittelse av ulovlige rusmidler.

Det som kan skje, er at vi som samfunn legger til rette for at stigmaet forbundet med rusbruk avtar. Det er jammen et signal det er verdt å sende.

Langsomt kan man i hjelpe- og behandlingssektoren la menneskene bak rusmiddelbruken får større plass. Det skulle være rart om ikke dette hadde forbedret hele denne sektoren og kanskje gjort den mer produktiv også.

Om noen skulle komme til å lure på det, er det faktisk dette brukerstemmene ønsker seg. De rusreformen er til for.

Reklame

Pørni slår alle rekorder - her ser du serien gratis

Kommentarer til denne saken