Store medier anklager nå norske folkevalgte for å «løpe Putins ærend» i debatten om de spinnville strømprisene.

Formuleringen ble brukt på lederplass i Dagbladet om SV-representanten Ingrid Fiskaa. Fordi hun pekte på at det er flere og større eksportkabler som gir økt import høye strømpriser til Norge, ikke krigen i Ukraina.

Vi snakker om en krigsforbryter. Vi snakker om en nådeløs despot. Vi snakker om et politisk regime i fascismens grenseland, en militær trussel mot frihet, liv og helse.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Vi snakker om Russlands invasjon av Ukraina, som alle partier på Stortinget står sammen om å fordømme, uten forbehold. Man skulle tro at dette var et annet fenomen enn kampen for og mot børsbasert prisfastsettelse på norsk vannkraft i norske stikkontakter. Men nei.

Alle som ikke godtar at statsminister Støre skylder på Russland for alt som har med prissmitte til Norge å gjøre, kan anklages for å løpe Putins ærend. Mener Dagbladet.

Som om det var dumaen i Moskva som vedtok å bygge de nye eksportkablene, som øker prissmitten betraktelig, og ikke Stortinget i Oslo.

Debatten er snart like spinnvill som prisene.

Hva i alle dager er dette slags argumentasjon?

Jeg har to forslag.

1: Å skyte budbringeren

Første forslag er at dette er den pinlige sisteskansen i forsvaret av et kaputt system som ikke lar seg forsvare.

Markedsliberalismen har spilt fullstendig falitt i norsk kraftpolitikk. Tårnet raser sammen foran øynene på våre EU-vennlige politikere og kommentatorer.

Det nekter de å innse. Så de skyter på budbringeren.

Ja, Putins politikk bidrar til høy energipris i Europa. Men nei, det var ikke han som bestemte at Norge skal by på sin egen vannkraft i en auksjon mot meglere i Tyskland og England.

Ansvaret for den beslutningen ligger hos den norske makteliten. På dette punktet er den norske keiseren uten klær.

Det må det være lov å nevne. Uten å blitt møtt med uhyrlige anklager om medansvar for den militære aggresjonen mot Ukraina.

2. Å flytte oppmerksomheten

Forslag to er at dette er den nye McCarthyismen.

1950-tallets «McCarthyisme» handlet om å knuse innenlandsk venstreopposisjon fra arbeiderbevegelsen og samfunnskritiske røster gjennom å sverte dem med anklager om å gå den ytre fiendens ærend.

Bakgrunnen var at høyresiden hadde tapt den ideologiske kampen mot fagbevegelsen og ideen om velferdsstaten. Etter Den store depresjonen og New Deal hadde en slik politikk bred folkelig oppslutning innenriks. Da flyttet høyresiden oppmerksomheten utenriks.

Sovjetunionen var en reell trussel mot andre land under Den kalde krigen. Med senator Joseph McCarthy i spissen valgte høyresiden å bruke denne reelle trusselen utenlands til ideologisk disiplinering innenlands.

Alle til venstre for høyresiden risikerte anklager om å løpe russernes ærend eller stå i ledtog med fienden. Tusenvis mistet jobben. Filmlegenden Charlie Chaplin ble svartelistet og utvist fra USA.

Store norske leksikon definerer den McCarthyistiske metode som «alvorlige offentlige anklager og ideologisk forfølgelse uten bevis og heksejakt på politiske motstandere».

Du kan også kalle det å skremme med en ytre fiende i et forsøk på å dempe innenlands opposisjon. Der har du vel omtrent holdningen til Dagbladets lederskribent.

En annen tolkning er at politiske ledere sier «Ja, politikken jeg står for ser kanskje komplett mislykket ut for vanlige folk, men ikke glem at det finnes ledere der ute som er MYE verre enn meg».

Der har du vel omtrent statsminister Støre under partilederdebatten i Arendal. Han er i ferd med å tape debatten innenlands, så han snakker om noe enda verre utenlands.

Det ser ikke bra ut. Det er ikke en verdig debattform. Men det kommer til å fortsette.

Dette er Nettavisens spaltister

Slutt med avsporinger

Svertingen og usaklighetene vil fortsette helt til våre EU-vennlige eliter innser at børssystemet for norsk vannkraft er en enorm fiasko på vei mot fullskala katastrofe.

Den uredelige Putin-skremmingen vil fortsette til makthaverne innser det de burde forstått for lengst: Vi må etablere en bedre mekanisme for fastsetting av prisen innenlands.

Det er dette saken dreier seg om. Ansvarlige politikere anmodes herved om å holde seg til saken.