Kommentarfeltene går varmt og fordømmelsene hagler etter at nyheten om dannelsen av «Super League» sprakk søndag kveld.

Tolv stormakter fra England (Manchester City, Manchester United, Liverpool, Tottenham, Chelsea og Arsenal), Italia (Inter, Juventus og Milan) og Spania (Real Madrid, Barcelona og Atlético Madrid) har gått sammen og går nå under navnet «utbryterklubbene» - eller «grunnleggerklubbene», som de selv kaller seg.

Les også: Super Leauge er en krigserklæring mot fotballen

Det ropes om griske klubber hvor mye vil ha mer, og at det må da finnes grenser for hvordan disse meritterte milliardklubbene bare skal tenke på seg selv og sin egen rikdom. At dette utelukkende handler om penger og mer penger.

Som om det i så fall ville vært noe nytt i internasjonal toppfotball.

Det er så mye penger i omløp, på spillerlogistikk, merchandise, rettigheter, billettinntekter, sponsorer, titler og turneringer og så videre, og så videre - at det blir nesten komisk å være vitne til argumentene fra UEFA og de nasjonale forbundene som hytter neven og på det sterkeste fordømmer klubbene som nå har dannet en direkte konkurrent til Champions League.

For hvem har vel egentlig mest å tape - økonomisk - på et sånt rigg?

Jo, nettopp UEFA og de nasjonale forbundene, som frykter for verdien av sine egne produkter (ja, man omtaler de nasjonale ligaene og de europeiske ligaene som «produkter»).

Ikke minst tar UEFA og FIFA i bruk hele sitt maktapparat og pondus for å knuse konkurrenten. Klubbene bak Super League trues med utestengelse fra ikke bare de nasjonale ligaene og Champions League og Europa League - men det trues også om utestengelse fra landslag og de store mesterskapene.

Les også: Klopp ga klar beskjed om superligaen for flere år siden - nå er Liverpool med

Som tatt rett ut fra læreboka til de store diktatorene. Her kommer det noen som truer vår eksistens, den allmektige i fotballens lukrative verden. Makten er vår i all evighet. Spiller du på Liverpool får du ikke spille EM eller VM, basta bom.

Hvordan det skulle blitt gjennomført lurer jeg dog litt på. Spillere som har kontrakt med klubber i Super League blir utestengt fra landslaget sitt? Men hva hvis du ikke spiller et eneste minutt i Super League, men kun i hjemlig liga? Ville det vært formildende?

Hvis du skriver på Twitter at du er imot Super League, men dessverre ikke har blitt kjøpt av en annen klubb - ville det hatt noe å si? Her viser FIFA at de har null skrupler med å knuse til mot de som truer dem.

For når ble UEFA - og i forlengelsen: FIFA - plutselig Rødhette i denne historien? Det er vel heller kynisme møter kynisme - for i min bok er UEFA og FIFA langt fra en uskyldig part det nå er synd på.

Les også: Europeisk superliga bekreftet – mot borgerkrig i fotballen

Det har vært avdekket utallige eksempler på kritikkverdig håndtering av pengebeløp, tildelinger, kameraderi, pampe-kultur og direkte korrupsjon. Jeg har tidligere stilt spørsmål om hvorvidt fotballen egentlig trenger FIFA - som er en organisasjon som fra dag én skapte sitt eget behov.

Nå er det med spenning og nysgjerrighet jeg følger dramaet som utspiller seg foran øynene våre. Det kalles allerede en «borgerkrig» i fotballen - der fiendebildet akkurat nå er entydig: Utbryterklubbene som har dannet Super League får minimalt med støtte.

Det er overhodet ikke bare de direkte konkurrentene, som UEFA og de nasjonale forbundene, fordømmelsene kommer fra. Også supportere, tidligere fotballspillere, kommentatorer og trenere går ut og viser sin avsky.

Liverpool-trener Jürger Klopp har for eksempel uttalt at han «håper det aldri vil skje» at en superliga alla det som nå lanseres blir dannet. Denne uttalelsen kom i 2019. Nå er Liverpool en av grunnleggerklubbene.

Klubbene bak Super League trues altså med utestengelse fra både de nasjonale ligaene (som Premier League) og fra de europeiske ligaene (som Champions League), andre tar til orde for poengtrekk og liknende grep. Mye av sinnet og fortvilelsen fra supporterne kommer i form av kommentarer som påpeker kjærligheten og betydningen av den nasjonale ligaen: «Vi vil heller spille mot Burnley og Wolverhampton enn Real Madrid og Milan hver uke».

De som elsker Premier League - og dem er det mange av, ikke bare i Norge - har referansene og tradisjonene knyttet til rivaliserende klubber i England, historiske oppgjør, stedstilhørighet og så videre. Og det argumentet er selvsagt valid - men Super League er jo først og fremst en konkurrent til Champions League - ikke til den nasjonale ligaen.

Ønsket til klubbene bak Super League er at ytterligere tre klubber skal inn i en fast gruppe på 15 lag som skal spille fast i turneringa - med kamper i midtuka - og at det er fem åpne plasser hvor øvrige lag kan kvalifisere seg for spill fra sesong til sesong - slik at turneringen skal spilles med 20 lag a to grupper hvor de tre beste i hver gruppe går til kvartfinaler (fjerde- og femteplassen spiller utslagsrunde om hvem som får de siste kvartfinaleplassene).

Les også: Superligaplanene møter massiv motstand

Nettopp dette med permanente deltakerklubber er noe spesielt store fotballpersonligheter som Gary Neville med flere har tatt kraftig til orde mot.

Her deler jeg i stor grad skepsisen: Det faktum at man ikke skal kunne rykke ned strider sterkt imot fotballens grunnprinsipper om åpen konkurranse og «måtte den beste vinne». (Jeg skal ikke gå inn på diskusjonen om hvorvidt penger på mange måter styrer hvem som er best her nå, men så er det nevnt.). Her har grunnleggerklubbene et forklaringsproblem.

Mener de at de er så overlegne at de alltid skal ha en plass uansett hva - og så skal heldige fem andre lag på ærlig vis konkurrere om å leke på den inngjerda lekeplassen deres. Det er noe som ikke smaker helt godt med den tankegangen.

Men, det er overhodet ikke noe nytt at selve Champions League-formatet blir kritisert.

Både UEFA og FIFA har i en årrekke hatt en strategi om at «jo, flere - jo, bedre», både for de europeiske klubbturneringene og for de store mesterskapene. Flere klubber, flere nasjoner, flere som får muligheten - men også en utvanning som har gått utover spissingen av turneringene.

Det er flere kamper som har blitt mindre spennende fordi styrkeforholdet mellom lagene i kvalifisering og gruppespill er for stor - men selvsagt også noen «cupbomber» her og der. De største klubbene har ikke vært fornøyd med strategien, og nå har de altså gått til det skrittet å protestere med en ny turnering.

Les også: Medier: Fem Premier League-klubber klare for europeisk superliga

Det kan virke som de har forlatt det som skal være tilsynelatende demokratiske prosesser internt i UEFA. Men det er også vanskelig å se at hensynet til de største klubbene og spissing av turneringene har spilt noen særlig rolle i endringene i Champions League-formatet som skal opp på et møte i UEFA mandag. Endringer som nettopp skulle imøtekomme misnøyen fra de største klubbene.

Makten i all evighet, som sagt.

Det har vært snakk om å danne en ny superliga i mange år, nå skjer det. Her er ikke siste ord sagt og det blir ekstremt spennende å se hvordan dette nå utvikler seg videre. Mektige UEFA får nå motstand der det smerter aller mest: Dominans, rettigheter, marked, penger og på de aller største publikumsmagnetene - som jo både er kirsebær og grunnstruktur i «produktet» europeisk fotball.

Det er flaut å være vitne til hvor arrogant UEFA og FIFA låner og flyter på argumenter om «kjærlighet til fotballen» i dette maktspillet.

Les flere innlegg fra Norsk debatt her

På bordet ligger også en giga-avtale som sikrer klubbene i Super League en gedigen pengepott til fordeling - hvor tilhørende salg av rettigheter selvsagt ligger sentralt. Selv treningskamper på frierferder off-season er en het potet for tv-kanaler, mediehus og andre aktører som vil ha sin del av det lojale og betalingsvillige fotball-publikummet. Så det er ikke vanskelig å se for seg at Super League fort kan bli nokså attraktivt på dette markedet.

Så er det fordelingsnøkler, da. UEFA har en fordelingsnøkkel som skal sikre at også bredden i europeisk fotball får smuler fra rettighetsmarkedet, noe som ideelt sett skal være med å bidra til at fotballen blir bedre og til glede for flere.

Hvorvidt grunnleggerklubbene bak Super League har planer om å gi noe tilbake - til bredden, til utvikling av fotball, til de som er dårligere stilt enn seg selv, sier pressemeldingene ingenting om foreløpig. Det hadde jo vært en gledelig overraskelse, men jeg holder ikke pusten.

Det er vel heller usannsynlig at grunnleggerklubbene ser for seg at det skal dryppe noe på lag som Lillestrøm, Haugesund eller dets like rundt om i Europa. Men nå er det vel heller ikke slik at fordelingsnøkkelen til UEFA gjør at disse miljøene kan meske seg noe særlig uansett - all den tid fordelingene som måtte komme også tar noe tilbake, som egne krav til antall sitteplasser på stadion for å møte UEFA-standarder med mer.

Disrupsjon er både vondt og spennende.

Nå er det «borgerkrig» i fotball-Europa. Er det sånn at man skal si «måtte den beste vinne»?