En underviser på et universitet i USA fikk avskjed etter å ha vist fram et gammelt og ærverdig islamsk maleri som viste profeten Muhammed.

Igjen har en vestlig institusjon som egentlig burde holde ytringsfrihet og liberale verdier som sine fremste eksistensberettigelser, gitt etter for en illiberal versjon av en fordums blasfemiparagraf.

Noen få studenter klagde på dette, og universitets administrasjon la seg straks på rygg. Rektor ved skolen mener i en tekst at det viktigste er å pakke eventuelt lettsårede studenter inn i vatt, og beskytte deres følelser.

Liberale verdier som ytringsfrihet må komme i andre rekke, menes det.

Frykt for drap

Mange aviser har skrevet om saken etter at New York Times tok den opp. Svært få av disse viser maleriet, som om maleriet er selve kjernen. Dette er mildt sagt deprimerende.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Det kan ha med problemer rundt opphavsrett å gjøre, hva vet jeg. Men all erfaring tilsier at de velger å skjule maleriet for oss enten av frykt for å «såre noens følelser», eller av frykt for drap.

Det er dette professor Timothy Garton Ash ved Oxford kaller «the assassin's veto». Og det funker, dessverre. Det som følger skrev jeg for noen år siden i boka Vikeplikt for høyre. Det er enda mer gjeldende nå enn det var da:

«Under borgerrettskampen i USA gjennomførte gruppen Congress for Racial Equality en aksjon de kalte Freedom Rides. De satte seg på to busser i Washington for å reise gjennom Sør-Statene helt ned til New Orleans. Bussene i Sørstatene var på denne tiden rasesegregerte, så for å markere hva aksjonen gikk ut på satt svarte og hvite aktivister seg sammen i protest. På hvert stopp gikk svarte på hvite toaletter, hvite på svarte toaletter, svarte til hvite venterom, hvite til svarte venterom. Den første bussen deres ble brent opp etter et angrep med en Molotov-cocktail utenfor byen Aniston i Alabama. Passasjerene på den andre bussen ble hensynsløst banket opp da de kom fram til Birmingham.

Mange ventet seg at denne aksjonsformen ville ta slutt etter denne volden. Hvem ville vel utsette seg for slikt igjen? Dett var dett. Men medlemmene i gruppen Student Nonviolent Coordinating Committee (SNCC) i Nashville så det annerledes. Det var helt klart for dem at det nå var viktigere enn noen gang å fortsette bussaksjonen. Å stoppe nå ville vise hele verden at vold fungerte. At vold kunne brukes til å frata folk sine rettigheter. Å ikke fortsette aksjonen nå var plutselig blitt et uholdbart alternativ. De hadde nå en plikt til å fortsette en aksjon de selv ikke hadde satt i gang. Og de var klar over faren de løp. Når John Seigenthaler – en av justisminister Robert Kennedy`s ansatte – ringte til SNCC for å overtale dem til å la være å reise igjen før noen ble drept, kom svaret fra organisator Diane Nash kontant. Du må vite at alle vi aktivister signerte testamentene våre i går, fortalte hun Siegenthaler. Vi vet at dette er farlig.»

Så viktig hadde det blitt å vise hele verden at vold ikke skulle styre hva slags rettigheter et samfunn skulle gi sine innbyggere. Det var nøyaktig dette Charlie Hebdo gjorde da de ga ut sitt første nummer etter massakren på deres redaksjon i Paris.

Les også: Karikatur, ytringsfrihet og terror

«Vi drepte Charlie Hebdo», ropte terroristene etter at de løp ut fra angrepet sitt. Charlie Hebdo viste dem at de ikke hadde lykkes ved å gi ut neste nummer.

Det må aldri bli svaret

Vi som samfunn er i samme situasjon nå, og vi har vært det en stund. Etter Charlie Hebdo ble mediene våre spurt om de tør å være Diane Nash, og de måtte ta en avgjørelse.

Samfunnet har nå blitt spurt – via en terroraksjon – om vold fungerer mot oss. Om vold kan frata oss rettigheter.

Spørsmålet er stilt oss av mordere. Så hva svarer vi? Hva svarer pressen? Gjør vi som Nash og de andre studentene som hadde fulgt ikkevoldsopplæringen til den legendariske James Lawson om hva en slik kamp betyr av prinsipper og farer? Ser vi at det nå er viktigere enn noen gang å markere hva vi mener?

Eller svarer vi morderne at de har vunnet? Dere brukte vold og vi la oss ned. Er det svaret? Det må det aldri bli.

Om det ikke var viktig å trykke fornærmende og krenkende tegninger tidligere, så er det blitt det nå. Og det blir viktigere og viktigere ved hvert terroranslag. Om vi trykte dem eller ikke, var tidligere et spørsmål om redaksjonell etikette, nyhetsinteresse eller takt og tone.

Les også: 100 år med ytringsfrihetens rabalder

Om vi trykker dem nå eller ikke – etter Charlie Hebdo – er et direkte svar på et spørsmål skrevet inn i samfunnets vegger med kulehull.

Fungerer det å drepe, eller fungerer det ikke? Om vi trykker dem nå eller ikke er en ren kunngjøring om vi har våre meningers mot eller ikke.

Trykk dem. Nå!

Dette er ikke et tidspunkt for å diskutere om tegningene har nyhetsinteresse. Dette er tidspunktet da det å trykke tegningene er standpunktet i seg selv. Vi bestemmer nå vår egen fremtid.

Det å ikke trykke dem – om de har et nyhetsinnslag å passe inn i eller ikke – er like mye en handling som å trykke dem. Det å ikke trykke dem nå er et hvitt flagg til terrorisme. Et hvitt flagg vi aldri får ned igjen om vi først heiser det.

Kjære alle redaksjoner der ute. Kjære alle som «var Charlie Hebdo». Kjære alle fanebærere for ytringsfriheten, den alle våre andre rettigheter hviler på: Trykk dem. NÅ! På forsiden! Vær Diane Nash. Selv om dere ikke har en story å putte dem inn i.

Alt annet blir tomprat. Alt annet er å ikke «være Charlie». Dere er selve storyen nå. Og dere er en story som vil bli gjenfortalt lenge, og som avgjør mye for oss.

Les også: Politisk korrekthet er blitt viktigere enn historiske fakta

Jeg håper de redaksjonene som skriver om slike tilfeller fremover vil vise oss at de tar sitt ansvar som ytringsfrihetens voktere på alvor, og viser sitt publikum det som vises bør.