(Nordnorsk debatt)

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen, en av hovedarkitektene bak Forsvarsreform 2000, har påstått mye rart opp gjennom årene hva angår utviklingen i våre sikkerhetspolitiske omgivelser. De sikkerhetspolitiske forutsetningene som er blitt lagt til grunn for dimensjoneringen og innretningen av det miniforsvaret Norge har endt opp med, har gjennomgående vist seg å være feil.

Det het seg ved årtusenskiftet at Russland var på vei mot stabilt demokrati, at Norges strategiske betydning var redusert og at krig av noe omfang og varighet i Europa kunne avskrives som mulig scenario i all overskuelig fremtid. Utviklingen siden den gang har imidlertid vært den stikk motsatte.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Russland har utviklet seg i totalitær retning med en stadig mer aggressiv utenrikspolitikk. Norges strategiske betydning med vår nærhet til Russlands viktige andreslagsflåte på Kolahalvøya, og som Polhavets portvokter, har økt som en følge av den økte spenningen mellom stormaktene. Georgia i 2008, Krim i 2014 og trusselen om å invadere resten av Ukraina nå i 2021, vitner om at en omfattende krig i Europa langt fra kan avskrives.

Som en følge av de håpløst urealistiske sikkerhetspolitiske forutsetningene som FFI, FD og blant annet Sverre Diesen la til grunn for Forsvarsreform 2000, har vi endt opp med et forsvar som både er for lite og feil innrettet til å kunne håndtere de sikkerhetspolitiske utfordringene vi i dag står overfor. Det har gått særlig utover Nord-Norge og landmakten. Hæren og Heimevernet er sterkt redusert over hele landet. Dette kan det være grunn til å minne den nye forsvarskommisjonen om.

For i Dagens Næringsliv 17. desember er Sverre Diesen på farten igjen. Han innleder med å si at «De sikkerhetspolitiske omgivelsene er ikke like dramatisk endret i dag som forrige gang det ble nedsatt en forsvarskommisjon, ved den kalde krigens slutt». Det er et utsagn typisk for Diesen, som åpenbart søker å hvitvaske tidligere feil og nedtone behovet for å ta tak i de utfordringene Forsvaret står overfor i dag som en følge av disse.

Med over 100.000 russiske soldater oppmarsjert ved Ukrainas grense er vi nå i en situasjon i Europa som har klare paralleller til Cubakrisen i 1962 og Tsjekkoslovakiakrisen i 1968. Samtidig drar konflikten mellom USA og Kina seg til i Sørkinahavet. I tillegg har Kina i den senere tid økt presset mot Taiwan og truer nå med invasjon. I så fall vil USA, Japan og en rekke andre land, inklusive Norge, bli direkte involvert i et skremmende scenario med uvisst utfall.

Som om det ikke er nok, meldes det om at Iran nå står foran et umiddelbart gjennombrudd i bestrebelsene med å utvikle atomvåpen. Det kan utløse en militær storkonflikt i Midtøsten. Og det at Russland og Kina i stadig større omfang øver militært og opptrer koordinert og samordnet i utenrikspolitikken har fått enkelte observatører til å trekke frem scenarier for en tredje verdenskrig.

Les også: En falsk, god samvittighet til en svært høy pris

Disse konfliktene har potensial til hver for seg også påvirke norsk sikkerhet i betydelig omfang. Samtidigheten gjør imidlertid situasjonen ekstra alvorlig for et geopolitisk utsatt land som Norge hvis sikkerhet nå er gjort totalavhengig av et stadig mer svekket USA som opptrer stadig mer isolasjonistisk. Som en følge av at USA er tungt engasjert på flere frontavsnitt samtidig, er det langt fra sikkert at USA kan komme Norge til unnsetning om vi skulle trenge det, selv om de vil. Og det er ikke en gang sikkert at de vil, selv om de kan.

Det skal ikke så mye sunt bondevett til å forstå at det er denne utviklingen i det internasjonale sikkerhetsbildet som den nye forsvarskommisjonen først og fremst må forholde seg til, og som bør være avgjørende for dimensjoneringen og innretningen av forsvaret i årene fremover. Det er langt viktigere enn den oppkonstruerte motsetningen Diesen trekker frem vedrørende «avveiningen mellom forsvar mot en konvensjonell trussel vs. forsvar mot de nye truslene under terskelen for væpnet konflikt; påvirkningsoperasjoner, cyberangrep, manipulering av valg, etc.»

Les også: Firkantet lønnsstøtte skyver mange tusen unødvendig ut i arbeidsledighet rett før jul

De nye cybertruslene kommer i tillegg til, og ikke i stedet for det tradisjonelle territorielle trusselbildet. Det borger for sterk vekst i forsvarsbudsjettet både for å dekke opp de manglene forsvaret i dag lider under, det sterkt forverrede sikkerhetsbildet internasjonalt samt for å kunne håndtere de nye cybertruslene fra Kina, Russland og Iran som Diesen er mest bekymret for. At vi skal redusere bevilgningene til det territorielle forsvaret for å kunne møte truslene fra påvirkningsoperasjoner og cyberangrep slik Diesen argumenterer for, er helt absurd.

Diesens manglende forståelse av territoriets betydning, igjen satt i kontrast mot de 100.000 russiske soldatene som nå står kampklare på grensen til Ukraina, blottlegges i hans banalt forenklede argumentasjon for å la være å gjenoppbygge landmakten i Finnmark. Han mener at «målt med den målestokken som betyr noe - styrkeassymmetrien mellom oss og Russland - og innenfor ethvert tenkelig budsjett» spiller norske styrkers størrelse ingen rolle. De vil uansett være for små til å stoppe russerne. Det vil derfor bare være bortkastede penger å gjenoppbygge landmakten i Finnmark mener han.

Det er en banalt forenklet fremstilling. Russland har ikke ubegrensede ressurser å sette inn i et angrep på Norge gjennom Finnmark. Russland er verdens største land med verdens lengste grenser og har et utall med både interne og eksterne konflikter som binder store styrker i helt andre deler av landet.

Les også: Pinlig kampanje for Stoltenberg

Et eventuelt angrep på Norge vil dessuten ikke inntreffe som en isolert hendelse. Det vil skje i en videre kontekst som ikke bare vil berøre USA, men også våre naboland og våre europeiske allierte, noe som også vil binde store styrker. Uansett, er militærhistorien full av eksempler på at langt underlegne forsvarsstyrker kan forårsake en angripende fiende betydelige tap og virke avskrekkende om forsvarsviljen er sterk nok, på samme måte som manglende kapasitet og forsvarsvilje virker destabiliserende og senker terskelen for angrep.

Den nye forsvarskommisjonen bestemmer selv sitt ettermæle, skriver Diesen avslutningsvis. Det har han selvsagt rett i. Om den skal ivareta det, må den ta den høyst bekymringsfulle utviklingen i det internasjonale sikkerhetsbildet på alvor og prioriterer sikkerhet fremfor økonomi. For et adekvat nasjonalt forsvar kommer til å koste penger. Mye penger.

Les mer fra Norsk debatt her

Om den ikke gjør det, står vi i fare for at den ikke bare blir «et ukontroversielt og konsensusbyggende gjesp», slik Diesen frykter. Sammensetningen av kommisjonen kan tyde på at det er nettopp det regjeringen ønsker og som kommer til å skje. I så fall står vi i fare for at den vil bidra til å øke, og ikke minske, risikoen for at Norge kan bli ført ut i krig.

Noen ganger er lykken bedre enn forstanden. Det har den vært de siste 20 årene etter Forsvarsreform 2000. Det kan vi ikke uten videre påregne de neste tjue årene. Vi kan bare håpe den nye forsvarskommisjonen er seg oppgaven voksen og at den ikke lytter til Diesen.