Å lese bruksanvisningen FØR man tar noe som helst i bruk kan være lurt. Det gjelder om det er ekteskap eller et møbel fra Ikea som skal monteres. Eller kanskje er det en flunkende ny oppfinnelse som er satt opp på t-banestasjoner.

Heng med. Her gikk jeg på en smell.

Det er tidlig onsdag morgen og litt forsinket sykler jeg opp til Gjettum t-banestasjon i Bærum.

Å være forsinket og stressa er noe som gjør at det liksom skjer noe med hjernen min.

Den blir ikke helt skrudd på. Det må jeg innrømme.

Les også: En førstegangsbestigning av Ramsåsen i Bærum

Jeg skal møte noen kolleger på Gjettum t-banestasjon. Vi skal dra videre på tur. Jeg har derfor liten tid.

Jeg er i ferd med å låse sykkelen fast til sykkelstativet. Når jeg gjør det pleier jeg alltid å bli engstelig. Jeg ser meg fryktsomt rundt.

Kan dette være et farlig sted hvor onde, kyniske sykkeltyver bare venter på å slå til? Jeg tror t-banestasjoner er et farlig sted å være sykkel.

Oppdagelsen

Nå oppdager jeg at Bærum kommune har satt opp noen digre oppbevaringsbokser for sykler.

Det står GRATIS med store bokstaver på boksene.

Jeg ser at døren til boks nummer ni står på gløtt. Jeg er ganske lett å glede. Nå blir jeg glad.

Jeg åpner døra til boks ni og rygger sykkelen på plass. Den passer perfekt inn.

Jeg lukker døra. Det høres et lite digitalt klikk nå døra går i lås.

Hvordan får jeg den ut?

Jeg får straks helt hetta og blir kokt i hodet. Jeg har låst sykkelen inne uten noen som helst kunnskap om hvordan jeg skal få den ut igjen.

Jeg begynner straks å fantasere om at for å få tilbake sykkelen må jeg kontakte kommunen. Jeg kommer fra en tid hvor den slags ikke er noe man gjør med mindre man har svært god tid.

Jeg er ikke så vant med digitale kommuner. Jeg innrømmer det.

Jeg har jo egentlig ikke tid til det som nå skal skje. Nå må jeg faktisk lese bruksanvisningen. Det er, vil jeg si, en ganske stor og plakat, som er montert slik at man rett og slett ikke kan unngå å se den.

Her kan du lese flere petiter av Baard Fiksdal

Plakaten har dessuten en rekke illustrerende tegninger og en pedagogisk rekkefølge på hva man skal gjøre.

Det første jeg må gjøre er å ta frem mobilen og laste ned en app som heter SafeBikely. Jeg må legge inn betalingskort og kontonummer og utløpsdato og slikt (litt rart siden dette er gratis, men det får gå).

Når appen er klar må jeg finnet ut hvor i verden jeg er og bestille skap på riktig sted. Jeg får nå tildelt skap nummer tre. Det er jo litt dumt siden min sykkel allerede står låst i skap ni.

Forsøk nummer x

Jeg avbestiller skap tre, søker på ny etter ledige skap og bestiller på ny. Nå får jeg skap nummer sju.

Og slik fortsetter det.

På niende forsøk får jeg tildelt skap nummer ni. Dørlåsen lyser grønt. Jeg åpner døra og sier hei til sykkelen min og lukker igjen døra.

Nå er sykkelen låst inne bak en dør jeg faktisk kan åpne igjen. Det føles som en stor lettelse.

Det skal ikke så mye til i disse tider å bli glad. Men nå er jeg det. Glad. Dette, kan man si, har gitt svært variert mestringsfølelse, det skal innrømmes, men nå syns jeg at mye igjen går veldig fint.

Akkurat da kommer kollega Henrik gående. Han ser at jeg er ganske rød i toppen, og jeg begynner hesblesende å fortelle hva som nettopp har skjedd, mens vi går bort mot perrongen der de andre venter.

Nå, brått, skjer en forandring. Jeg får en iskald følelse.

Les flere innlegg fra Norsk debatt her

Den gode mestringsfølelsen er som blåst bort. Jeg kommer til å tenke på om jeg har kontroll på visakortet mitt.

Det som jeg la på muren, mens jeg drev og stresset og lastet ned appen.

Hvor er det kortet nå? Jeg bråsnur og løper tilbake.

Kortet ligger fortsatt på muren ved siden av sykkelskapet.

Rett ved siden av går det en strøm av folk forbi. Det er nesten ikke til å tru.

At jeg har klart å komme meg helt hit i livet.