Nett på sak Dette er kommentarer skrevet av Nettavisens sjefredaktør.
Bare få dager etter at vannforsyningsskandalen i Oslo kom til overflaten, startet en veritabel sympatistrøm til Miljøpartiet De Grønnes byråd i Oslo, Lan Marie Berg.
Det er bra at politiske venner og motstandere viser solidaritet og tar avstand fra rasistiske og kvinnefiendtlige utsagn og trusler.
Men det er også viktig at MDG-politikeren må tåle motstand og velfortjent kritikk etter at prosjektet foreløpig har sprukket med 5.300 millioner kroner!
Oslos befolkning er delt i synet på De Grønnes uforsonlige kamp mot bilen, og ved siste kommunestyrevalg var det rundt 85 prosent av befolkningen som stemte på et annet parti.
MDG har brukt sin vippeposisjon til å få igjennom stenging av veier og fjerning av parkeringsplasser som har vært i strid med det lokalbefolkningen og bydelene har ønsket.
Når Lan Marie Berg triumferer over et godt valgresultat med å si at hun elsker bomringen, så er det provoserende for mange velgere som har dårlig råd og trenger bilen for å få hverdagen til å gå opp.
Politikken og retorikken polariserer, slik det også skjedde da MDGs byråd ikledte seg Palestina-skjerf og la ut en støtte til palestinerne i Gaza og protesterte mot Israels krigføring.
I skrivende øyeblikk har innlegget 16.000 likes og over 30.000 kommentarer. I kommentarfeltet er det både støtte og kritikk, naturlig nok siden konflikten mellom staten Israel og palestinerne engasjerer.
MDG-politikerne vet selvsagt hvor opprørende det for Israel-venner at hun tar på seg skjerfet, samtidig som Hamas sendte tusenvis av raketter inn over Israel fra Gaza.
Poenget her er ikke hva jeg mener om krigføringen, men at det er fullt forståelig at Facebook-innlegget vekker reaksjoner. Slik det også ble en storm da Arbeiderpartiets Hadia Tajik stilte opp med et lignende skjerf i Stortinget.
Begge de to har politisk teft og forstår selvsagt kraften i budskapet og formen det kommer i.
Jeg støtter både Hadia Tajiks og Lan Marie Bergs rett til å provosere og til å støtte palestinerne - slik jeg også støtter de som er ueniges rett til å reagere og ta kraftig til motmæle. Debatten er heldigvis stort sett saklig, men skarp.
Her er noen stikkprøver:
- «Endelig et fornuftig innspill fra Lan Marie.»
- «Du glemmer beboere i Israel som får bomber inn over hjemmene.»
- «Tusen takk! Din solidaritet betyr mye for mange.»
- «Skremmende naiv virkelighetsforståelse!»
Mengden reaksjoner er formidabel, men de aller fleste holder seg godt innenfor lovens grenser og god folkeskikk. Vi kan ikke sende politiet etter folk som formulerer seg udannet og støtende, men trusler og rasisme er lovstridig og så lenge lovene finnes, må politiet håndheve dem.
Dette er for øvrig et kommentarfelt politikeren styrer selv. Hun kan la ting stå eller fjerne dem, alternativt kan hun slette hele innlegget - og dermed kommentarene - hvis redigeringen tar urimelig mye tid.
De siste dagene har det vært en interessant diskusjon om kommentarfelt, etter at nettstedet Subjekt la ut en kommentar: «Maktesløshet kan føre til politikerraseri i kommentarfeltene. Det er ingenting å melde seg ut av politikken for».
Innlegget er skrevet av spaltist Pål-Henrik Hagen, og han mener at et samlet borgerskap har kommet sammen for å fordømme hets og trakassering på sosiale medier.
- En sterk trend i tiden er at usynlig mennesker uten innflytelse ses på som trusler, mens folk i maktposisjoner ses på som offer. Lan Marie Berg er tross alt den mektigste oppi alt det, skriver han etter å ha ha gjort litt research på noen av de skarpeste debattantene.
Hagen har et godt poeng, hvis vi ser bort fra rasisme og trusler.
Den slags er ulovlig og kan straffes.
Men den store mengden av dårlig folkeskikk er ubehøvlet ordbruk fra mennesker som, ifølge Hagen, «.. er milevis unna maktapparatet, tvert i mot er de skyteskivene for store deler av etablissementets retorikk om utdaterte livsstiler og vemmelig væremåte».
Hagen har trolig støtte i sosiologi, statsvitenskap og økonomisk teori.
Da Albert O. Hirschman skrev boken Exit, voice and loyalty i 1970 påpekte han at de mest misfornøyde og illojale, velger å snu ryggen til (exit).
Dette sammenfaller med studier av norske skolevalg:
- Jo mer kritisk elevene er til det politiske systemet, desto større sannsynlighet har de for å velge et fløyparti.
- Og hvis de i tillegg har lav interesse og lojalitet for det politiske systemet, desto større sjanse for å være hjemmesitter.
Når 85 prosent av Oslos befolkning stemte på noe annet enn MDG, så er det ikke underlig om endel av dem føler at de nærmest blir tyrannisert av et lite mindretall som utnytter en vippeposisjon.
At det blir misnøye av en politikk som valser over lokalbefolkning og bydelsutvalg, er fullt forståelig.
Subjekt-spaltisten har trolig rett i at mye av utskjellingen i kommentarfeltene er de avmektiges våpen. I så fall bør vi tolke hovedtyngden av kommentarene som en engasjert protest mot et politisk system de verken føler lojalitet til eller har interesse for.
Det betyr ikke at det er akseptabelt å kalle noen for «en drittkjerring» eller «Norges største drittsekk» (fra en nylig epost til Nettavisen).