I hastemeldingen fra Nettavisen i halv ti-tiden i går kveld kunne vi lese at Niklas Dyrhaug legger opp.

Tankene flyr.

Er det sant? Skal «Dyret» slutte?

Det stemmer, dessverre, selv om det er lett å forstå avgjørelsen etter skulderskaden han pådro seg i Mosjøen, våren etter OL i Pyeongchang 2018. Hundrevis av timer med slit og rehabilitering, og det ene tilbakeslaget etter det andre.

Bekreftelsen på hans egen instagramkonto, med en kort oppsummering av karrieren, og en takk til alle som har stilt opp, gjør det hele virkelig.

Konklusjonen var at det ikke gikk å gi hundre prosent i skøytingen. 99 prosent duger ikke i Norge, i kampen om de gjeveste medaljene.

Norges svar på Sveriges Anders Södergren

Det finnes mye fint å si om mange av de norske langrennsløperne jeg har møtt oppgjennom årene. Men Niklas «Dyret» Dyrhaug har utmerket seg spesielt blant dagens generasjon langrennskanoner.

Han hadde alltid et smil om munnen og tok seg tid til å stoppe opp og slå av en prat når vi møttes.

For mediene var han en drøm. Saklig, ydmyk, åpen og ærlig. For ikke å glemme rettferdig.

For meg er «Dyret» Norges svar på Sveriges Anders Södergren, både som toppskiløper og menneske. God som gull, og en enestående ambassadør for langrennssporten, for både fans og konkurrenter.

Kort sagt: Han er et stort forbilde.

Har satt et punktum

For bare noen uker siden møtte jeg Tydals stolthet på Oslos tak, etter «Tryvann Opp» på rulleski. Han fortalte at han var skadefri, at kroppen responderte og at han, med selvtillit, så frem mot konkurransesesongen.

Det skulle gjøres et seriøst forsøk på å være i toppform til sesongåpningen på Beitostølen. Skarpe løp der oppe, i skyggen av Bitihorn i Valdres, kunne ført til start i Lillehammers verdenscuphelg.

Drømmen levde. Det var det ingen tvil om.

Les også: Kampen mot magen

Om det ikke skulle lykkes med den knivskarpe konkurransen, var OL i Bejing 2022 bare å glemme. Da var det langdistanse med Martin Johnsrud Sundby, i Trondheimsbaserte Team Koteng Eidessens, som gjaldt.

Nå blir det ikke sånn.

«Dyret» har valgt å sette punktum for sin elitekarriere.

På pallen

Jeg kommer til å huske han som en av de absolutt mest elegante klassiske skiløperne jeg noen gang har sett.

Og for sine to VM-gull i stafett. Og ikke minst for sin meget velfortjente VM-bronse på 15 km (klassisk) i Lahti 2017, da han med en grusom avslutning reddet den siste pallplassen før russeren Bessmertnykh.

Da kjente jeg på en inderlig skiglede og sportslig rettferdighet, akkurat som sikkert tusenvis av andre skielskere i Norge og Sverige.

Ja, Niklas Dyrhaug. Akkurat som tusenvis av andre skielskere i Norge, OG Sverige ...

Niklas Dyrhaug hadde virkelig jobbet for den individuelle mesterskapsmedaljen. På pallen struttet han ved siden av hjemmefavoritten fra Finland, Livo Niskanen (gull) og landsmannen Martin Johnsrud Sundby (sølv).

Jeg gratulerte «Dyret» etter medaljeløpet, og tro det eller ei: Det kom et takk bare noen minutter etter prisutdelingen i den finske løvehulen.

Det var stort.

Stålkontroll

Stafettgullet i Lahti i 2017, med «Dyrets» norske kompiser Didrik Tønseth, Martin Johnsrud Sundby og Finn Hågen Krogh er skihistorie. Med stor gullskrift.

Da tror jeg at selv «Dyret» var hissig i målområdet, når Krogh gikk den vanvittig spennende duellen mot Sergeij Ustjugov på siste etappe. Nordmannen kom først i mål.

Les også: Jeg lider allerede. Sammen med Johaugs andre konkurrenter

Men aller best husker jeg Niklas Dyrhaug fra Falun-VM i 2015. Glad, og med stålkontroll på nervene.

Skistadionet kokte før stafetten startet. 50.000 skifans skapte en magisk stemning. I «Mördarbacken» viftet et hav av norske og svenske flagg.

Det var til å ta og føle på.

Jeg fulgte med på vår svenske startmann, Daniel Richardsson, ned til starten på Hästskon. «Dyret» trippet rundt. Han så ut over havet av publikummere, hilste og blunket.

Snakk om å holde nervene i sjakk.

Selv var jeg så nervøs at jeg for alt i verden ikke hadde valgt å være i Dyrhaugs eller Richardssons sko. Selv om jeg hadde fått en million norske kroner av daværende statsminister Erna Solberg direkte inn på konto.

Skistafett få vil glemme

Å gå den første distansen for et norsk stafettlag på ski, det fikser kun skiløpere med bein i nesa og med en genuin ski- og konkurranseglede. Den som kan snu nervøsitet til energi, kraft og fart.

«Dyret» la seg på tredjeplass, ett sekund bak canadiske Alex Harvey og to sekunder bak Finnlands Sami Jauhojärvi.

Og hva med Sverige?

Jo, dem hadde «Dyret» ristet av seg med 20 sekunder.

Vi var ganske fornøyd med at Richardsson orket håndtere stressfaktoren når han ble sliten, særlig med tanke på hjemme-VM fra 1993, da Niklas Jonsson gikk i veggen på første etappe.

Uansett hvor svensk jeg er, kunne jeg ikke annet enn å gratulere min norske venn - både en og to ganger. Det var utrolig sterkt og imponerende levert, under det enorme presset.

Les flere kommentarer fra Torbjörn Nordvall

Norge vant også gullet, med «Dyret», Tønseth, Anders Gløersen og fantastiske Petter Northug jr. på ankeretappen.

Northug lagde show med Calle Halfvarsson på siste strekningen, og avgjorde inn på oppløpet.

Stadion kokte, og det var skistafett få vil glemme.

En opplevelse utenom det vanlige

Verdenscupen i Falun ble avsluttet med Northugs fabelaktige femmilsgull.

Vi var mange som hadde lyst å ta oss en sving på byen og feire at vi var i mål med mesterskapet. Men etter mange prisutdelinger og samlinger var det blitt sent på kveld.

Jeg fikk likevel med meg Niklas Dyrhaug, Didrik Tønseth og den svenske landslagskapteinen, Rikard Grip.

Dessverre var det meste stengt i Falun sentrum. Men det ble, om ikke annet, en lang og givende spasertur hjem til Scandic-hotellet med to norske verdensmestre.

De bød på seg selv, og mente Falun hadde vært en opplevelse utenom det vanlige.

Jeg tar av meg min svenske topplue

Som skiløper betraktet jeg Niklas Dyrhaug som en av de siste virkelig flotte, genuine diagonalløperne. Han gikk klassisk på gamlemåten, som jeg har sett trøndere gjøre før han. For eksempel Magne Myrmo og Oddvar Brå, som mestret klassisk i 2000-tallets ånd.

Les mer fra Norsk debatt

Det var snert og sting i Dyrhaug-steget, og beundringsverdig kampmodus. «Dyret» hadde det klassiske blodet i årene.

Jeg tar av meg min svenske topplue og takker for alle prestasjonene og den gode sportsånden du har bydd på oppgjennom årene.

Vi får ta en øl en annen gang, nå som det ikke ble noe av i Falun.

Lykke til med alt fremover!