Det er sjeldent å lese noe så historieløst som Lars Alms innlegg fra 25. mai «Kirken skal ikke bestemme når alle har fri». Han ser det ikke lenger som «naturlig» at kirkens helligdager skal ha status som offentlige fridager og mener de bør privatiseres.

Les innlegget: Kirken skal ikke bestemme når alle har fri

Innlegget er likevel interessant fordi mangelen på forståelse for bakgrunnen for fridager og et sekulært samfunn dessverre avslører alt for vanlige blindsoner.

For hvorfor fikk vi i det hele tatt faste og offentlige fridager? Svaret er enkelt: Vi kan takke kirken og kristen tro. Neste år feires til og med tusenårsjubileum for de første arbeiderrettighetene, siden vi med kristenretten i 1024 fikk sjudagers uke med fast fri hver søndag, enten man var konge eller trell.

Søndagsfri er sterkt og klart til minne om noe høyst religiøst: Jesu oppstandelse på den ukedagen.

Ønsker Alm konsekvent å avskaffe fridagene kirken har bestemt, siden han mener de er diskriminerende i et sekulært samfunn, bør han starte med årets 52 søndager.

De er altså våre eldste og mest vanlige – og med en entydig kristen begrunnelse.

Mener Alm på ramme alvor at vi ikke bør bestemmes av kristenarven, bør han også avvise premisset for hele sin argumentasjon, det sekulære. For her avslører en ny blindsone. Heldigvis har andre ateister bedre blikk, som når filosofen Morten Fastvold skriver om Sekularisme og tanken om moralsk likhet og juristen Ove Vanebo om Kristendommens undervurderte rolle i liberalismens utvikling.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Konklusjonen er enkel: Sekularisme er «i bunn og grunn et produkt av kristendommen». Bakgrunnen er ganske unik i verdens kulturhistorie. Kristendommen hadde fra starten en sekulær kime, når Jesus skilte mellom det som tilhørte Gud og keiseren. Dette førte over tid til at sekulære og liberale tenkesett stadig mer formet politikk og historie.

Et slikt skille er sjelden andre steder. Forsøker vi å innføre «sekulære verdier» utenfor Vesten, er det på mange måter kristen kulturimperialisme.

Slik Fastvold understreker, hadde «ikke kirkens lærde gjennom flere hundre år nedfelt grunntanken om moralsk likhet i form av håndfast juss, er det langt fra sikkert at denne – samt dens tilhørende sekulære og liberale politiske orden – hadde vunnet fram her i Vesten.

Kanskje hadde vi da vært mer lik verden for øvrig, ved å legge atskillig mindre vekt på enkeltindividets verdi eller menneskeverd, og ved å ha en langt mer kollektivistisk kultur, der hver og én blir en høyst utbyttbar del i det helhetlige maskineriet».

Sekularisme er en avgjørende del av Vestens verdisyn. Den er vel verdt å markere og takke for, og da er kristne fridager – og en kristen tidsregning – spesielt passende. Når Alm ønsker å bryte med tidsregningen, opptrer han for øvrig som de mest ensporede i den franske revolusjonen, noen få ellers liker å sammenligne seg med.

Det er dermed fristende å komme med et motsatt forslag. For på mange måter er det mer rasjonelt og historisk ikke å erstatte helligdager, men å utvide antallet, etter at ti ble fjernet i en slags luthersk puritanisme i 1771, da Norge var styrt fra København.

Aksepterer vi først noe så radikalt som søndagsfri og sekulære verdier, finnes det dårligere måter å takke på, enn å gjeninnføre helligdager vi mistet. Jeg blir gjerne med på en underskriftskampanje, særlig om den i motsetning til Alms forslag handler om høsten, fra Mikkelsmess til Allehelgensdag. En positiv bieffekt kan være at vi da kanskje slipper moderne myter om at Halloween ikke har en kristen bakgrunn.