Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Den gjeve prisen blir gitt av ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN, og er ifølge vedtektene ment for «fremragende innsats for ytringsfriheten».
I dag forteller hovedpersonen at hun er overveldet. Responsen har vært enorm, med intervjuer og mengder av varme gratulasjonshilsener. Det kommer godt med.
Shabana Rehman er først og fremst en glitrende skribent. Hun har også bakgrunn som standup-komiker, og ble først kjent som spaltist i VG, senere i Dagbladet og Aftenposten.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
I dag er det vi i Nettavisen som nyter godt av hennes skarpe penn.
Akkurat i disse dager gir det oss ikke bare ubekymret glede. Shabana Rehman er, som de fleste vet, alvorlig syk. Det har hun best skrevet om selv, i en serie kommentarer nettopp her i avisen.
Les Shabana Rehman: To verdener - én kropp
Les Shabana Rehman: Jeg har bestemt meg for å fortelle alt
Hun skriver på en ny kommentar akkurat nå, hjemme på gården i Aurskog-Høland. Her bor hun sammen med kjæresten Petter Simonsen. Kommentaren blir publisert senere denne uka, om lykken og helsetilstanden står henne bi.
Hun må nemlig ta uforutsette pauser. Og noen ganger må hun til ekstra behandling på sykehus. Likevel er hun full av håp.
Det var også håp hun snakket om da hun skulle til Arendal i forrige uke, for å være med på presentasjonen av Ytringsfrihetskommisjonens rapport.
– Jeg blir godt fulgt opp og jeg lever fortsatt med håp, sa hun til Nettavisen da, til tross for at legene ved Medias Klinikum Burghausen øst for München nettopp hadde rådet henne til ikke å dra.
Derfor fikk hun ikke treffe de andre medlemmene i Ytringsfrihetskommisjonen denne gangen, på grunn av en krevende flytur og litt for lave blodverdier.
Likevel tviholder hun på sin rett til å håpe. På samme måte som hun tviholder på sin rett til å forsøke behandlingsmåter som her i landet blir sett på som alternative.
Les også: Samlet inn én million kroner til kreftbehandling
Ikke fordi hun tviler på det norske helsevesenet. Men fordi hun holder muligheten åpen for at det kan finnes noe mellom himmel og jord som norske leger ennå ikke har oppdaget eller fått testet ordentlig ut.
I sine siste kommentarer skriver hun derfor detaljert om oppholdet og behandlingen hun får i Tyskland. Jeg er sikker på hun blir lest med stor interesse og respekt av sine behandlere her hjemme.
Ikke nødvendigvis bare om behandlingen. Kanskje like mye fordi hun som skrivefør pasient klarer å formidle hvordan det er å være pasient, være den som mottar behandlingen, den som må gjennomgå de uutholdelige kurene og bli utsatt for cellegiften og strålingen.
Kort sagt - som talskvinne fra det lille helvetet som bare innforståtte kjenner.
For det er hele tiden det som har vært Shabana Rehmans styrke:
Å formidle kunnskap og følelser om det å være henne. I betydningen seg selv, som kvinne i en æreskultur, av pakistansk herkomst, som mørk, som innvandrer - som aktiv borger i det norske samfunnet.
Juryen for Ossietzky-prisen trekker særlig fram hennes mot i begrunnelsen for prisen:
«Shabana Rehman har vært en modig stemme i Norge mot religiøs undertrykkelse og æreskultur i nesten en generasjon og har banet vei for større åpenhet om vanskelige spørsmål de siste 25 årene», heter det.
Vi som husker henne naken i Dagbladet, malt i det norske flagget, skjønner hva de mener. Eller da hun løftet den såkalte mulla Krekar, eller kysset kulturministeren på truten og viste rumpa til filmpublikumet i Haugesund.
Samtidig har hun fortsatt å skrive. Og ikke minst vært standup-komiker og satiriker, der hun har tatt seg den selvfølgelige frihet å slå ikke bare til én kant, men til mange.
For dette har hun opplevd skudd mot familiens indiske restaurant på Grünerløkka. Men den virkelige sklitaklingen kom fra mer uventet hold.
Den kom fra deler av det norske etablissementet, der behandlingen av den lille stiftelsen Født Fri fortsatt står som en skamplett for norsk forvaltning og feige politikere.
Det virkelig imponerende med Shabana Rehman er likevel betydningen hun har hatt for andre - alle de som har kommet etter henne.
Det er ikke altfor mange år siden norske journalister ringte til nærmeste imam for å høre hvordan innvandrerbefolkningen stilte seg til dette eller hitt.
I dag skjønner de fleste at dette er en gruppe mennesker som er akkurat like ulike som alle vi andre. Med et utall talspersoner og meningsbærere. Ikke minst her i Nettavisen.
Dette engasjementet er i stor grad Shabana Rehmans ære. Fordi hun viste at det gikk an. Og fordi hun var blant de første, de morsomste, mest reflekterte, mest skriveføre - og mest standhaftige.
Vi gratulerer med velfortjent pris.