Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Viken fylke vil innføre skattefinansierte bind og tamponger på videregående skoler. Sløseriombudsmannen, Are Søberg, syns dette blir for dumt og kaller det en støtteordning for dagligvarer.
Jeg er av en annen oppfatning.
Les saken her: Dette er misforstått feminisme
At du som mann «roter deg bort» i en slik sak synes jeg egentlig bare tilfører debatten omkring kvinnehelse viktige nyanser, som bidrar til økt forståelse og mindre avstand mellom kjønn. Så kudos til deg for det!
Det er dog den eneste kudosen du får fra meg i denne sammenheng.
Aner ikke hva det vil si for kvinner
Gjennom hele innlegget ditt snakker du om kroner, dagligvarer, misforstått feminisme og tilbyr deg å ta tampongregninga for å få (kvinne)saken ut av verden. Dette synes jeg understreker perfekt hvordan du, som mann, ikke aner hva et slikt tiltak vil ha å si for gruppen det gjelder. Nemlig kvinner.
La meg derfor male deg et bilde på en virkelighet som trolig er ny for deg:
Første klasse VGS. Jeg skal ha eksamen i fransk. Jeg har fått mensen en eller annen gang i løpet av natten, og våkner av krampene som ulmer nedi der. Dusjer, stapper i en tampong, spiser frokost og løper til bussen. Krampene tar seg opp i takt med løpingen, men jeg kan ikke komme for seint til prøven.
Jeg kommer frem til busstoppet og hiver i meg et par Ibux for å døyve smertene. Går på bussen, det er fullt på alle setene, og krampene akkompagneres nå av kvalmen. Jeg setter meg ned i trappene ved døra bak, lukker øynene og prøver å konsentrere meg om å ikke kaste opp.
Første busstur unnagjort. Må sitte på huk og puste mens jeg venter i sentrum på neste skolebuss. Jeg vet ikke om jeg kommer til å besvime eller kaste opp først, men nå er det helt sikkert at i hvert fall en av to kommer til å skje i løpet av de neste minuttene.
Jeg kaster inn håndkleet og ringer pappa-taxien, som med en gang skjønner at dette er alvor. «Bare vent på hjørnet med Kid Interiør, jeg kommer».
Det pøsregner, jeg henger inntil butikkvinduet og tenker hardt på de stygge gardinene og de dumme stolene og de teite putene for å distrahere meg selv. Pappa svinger inn på plassen, jeg spyr på bildøra, og vi kjører hjem i stillhet.
Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt
Mensen er mer enn noen dråper blod
Grunnen til at historien over nevner tampong én gang, er fordi den kun er en liten del av det å ha mensen. Mensen er så mye mer enn noen dråper blod, pytt sann, jeg stapper noe bomull oppi der, og så går det over om tre dager.
For noen heldige er det kanskje slik, men for veldig mange andre er mensen noe som farger selve opplevelsen av det å være kvinne. Det er kramper, besvimelser, hodepiner, kvalme, hormonubalanse og sist, men ikke minst: Dyrt.
Les også: Over halvparten av norske kvinner skammer seg én gang i måneden
Tallenes tale
Siden du så kjekt avviser - uten noen reelle kilder - at mensen koster mye penger, la oss så ta en titt på de harde tallene, med meg og min syklus som eksempel:
En topakning med tamponger koster omtrent 25 kroner. Jeg bruker cirka en pakke til dagen, og i syv fulle dager. Det blir 87,50 kroner en gang i måneden, som blir 1 050 kroner i året.
La oss for gøy legge til noen Ibux-tabletter (400 mg) til rundt 100 kroner per pakke, à 20 tabletter. Gjennom et helt år anslår jeg at jeg knasker meg gjennom to pakker, bare på bakgrunn av mensensmerter. Da er totalen oppe i 1 250 kroner.
I tillegg til smerter som skal døyves, skal syklusen holdes orden på, og derfor går jeg og 20 prosent av Norges fruktbare kvinner på p-pillen (sammenstilling av data fra FHI og SSB). I mitt tilfelle koster èn pakke om lag 300 kroner, og inneholder tre brett. Det gjør at totalen nå ligger på 2 450 kroner per år.
Det at du bruker kvinneguiden.no som «research» og sitter igjen med at alt dette skal koste 2-400 kroner, gidder jeg faktisk ikke å svare på med noe annet enn «LOL».
Beundringsverdig tiltak
At Viken fylke ønsker å innføre gratis tamponger og bind på videregående skoler ser ikke jeg på som en støtteordning for dagligvarer (eller luksusprodukter, som sanitærprodukter ofte blir kalt), men heller som et forsøk på å forbedre livssituasjonen til halve Norges befolkning.
Jeg synes det er beundringsverdig å gå i bresjen for å innføre tiltak som kanskje ikke alle har forståelse for, eller er enige i. Og kanskje det ikke er riktig måte å gjøre det på. Kanskje skal det ikke brukes av skattepenger, men heller innføres tiltak rettet mot produsentene av sanitærproduktene?
Uansett synes jeg det er flott at det blir gjort seriøse forsøk på å bedre se og forstå kvinnehelsen, eller mensenhelsen, om du vil.
Neida, vi kvinner trenger ikke at dere (menn) kjøper bind og tamponger til oss, selv om de koster en tusenlapp i året.
Og det er ikke en seier å fremstå som en mann som kan løse kvinnehelseproblematikk gjennom litt research på kvinneguiden.no.