Konflikten mellom «mer» eller «mindre» stat ser ut å bli et konflikttema foran valgkampen i 2021. Et minst like viktig spørsmål er hvordan staten skal sørge for et smart og langsiktig eierskap.

Vi må tenke nytt om hvordan statlig eierskap kan brukes for å sørge for en grønn retning på den økonomiske utviklingen, mobilisere private aktører og fordele fortjenesten i den grønne omstillingen på en rettferdig måte.

Les også: Både Jonas Gahr Støre og Erna Solberg står i spagaten

Nøkkelspørsmål for 2021

12 av de 20 organisasjonene i verden som slipper ut mest drivhusgasser, er statlig eide selskap. I den globale energisektoren dominerer statskapitalismen. Norge er ikke noe unntak. Den norske staten eier tretti prosent av verdien på Oslo børs, hele Statkraft og to tredjedeler av petroleumsgiganten Equinor.

Et nøkkelspørsmål i valget 2021 må derfor være hvordan det statlige eierskapet kan bli en motor snarere enn en hindring for det grønne industriskiftet.

Et vanlig argument for statlig eierskap i den norske debatten er at man vil hindre utflytting av industri og kompetanse fra Norge. Men det finnes flere positive argumenter for statlig eierskap.

Det kan være et effektivt verktøy for innovasjonsutvikling, økonomisk langsiktighet og for å rette næringsutviklingen mot sosiale mål. Statoil ble for eksempel etablert for å bygge opp en norsk petroleumsindustri i stedet for å gi mulighetene til utenlandske selskaper, til tross for at det i begynnelsen førte til høyere kostnader.

En slik tilnærming, der statlige bedrifter har oppdrag ut over kortsiktig profittmaksimering, er nøyaktig det det grønne skiftet trenger.

Andre mål enn bare overskudd

En OECD-studie fra 2018 kom fram til at statlig eide bedrifter har vært mer villige til å investere i fornybar energi enn de private. Det er fordi statlig eide bedrifter brukes for å nå andre mål en bare overskudd, i dette tilfellet den grønne omstillingen.

Statlig eide bedrifter former dermed verdikjeden, noe som gjør at private aktører trekkes inn i nye sektorer, som fornybar energi. Det er nok også derfor den svenske regjeringen i 2015 kunngjorde at man skal styre Vattenfall, Sveriges helstatlige energiselskap, «i en retning mot å bli ledende i omstillingen av energisystemet mot en høyere andel fornybar energi».

Hvis politikerne virkelig vil bryte den norske økonomiens petroleumsdefinerte stiavhengighet, er det viktige lærdommene her. Statlig eide og privateide bedrifter har nemlig ulike roller i industrilandskapet. Nytten i en statlig eid bedrift skal derfor ikke vurderes ut fra om det er like lønnsomt som private motparter, men ut fra et helhetlig sektorperspektiv.

Statlig eierskap - et middel

Det finnes selvsagt legitime begrensninger for statlig eierskap, og det er viktig at statens bedrifter ikke blir redskaper for politiske nykker og alskens kortsiktig politikk. I flere land ser man nå stadig mer aktivt på grønt statlig eierskap som et viktig middel for å møte de utfordringene den globale økonomien står foran.

En tiltagende finansialisering har de siste årene skapt en «kvartalskapitalisme» der bedrifter vil vise gode resultater ved hver kvartalsrapport. Som økonomen Bill Lazonick har påpekt, gjør det bedriftene mer kortsiktige, noe som undergraver den langsiktige virksomheten.

Børsnoterte Equinor er et eksempel. Ifølge Norske Finansanalytikeres Forening har Equinor siden 2012 hatt en inntjening per aksje på 40 kroner. I samme periode har man betalt utbytte og kjøpt tilbake aksjer for 60 kroner per aksje. Man har dermed økt bedriftens gjeld for å dele ut penger til aksjeeierne.

For å unngå den tendensen er det viktig å ikke bare se det statlige eierskapet som en inntektskilde, men som et næringspolitisk verktøy. Å for eksempel selge seg ned i Equinor for å plassere verdier i Oljefondet er sannsynligvis et tiltak som verken vil gjøre Equinor mer langsiktig, innovativt eller klimaorientert, og det vil ikke få Equinor til å prioritere virksomheten framfor dyre aksjetilbakekjøp.

Les flere saker fra Norsk debatt her

Statlig eierskap kan legge til rette for mer langsiktig næringsutvikling med utgangspunkt i mål som ikke ivaretas av kortsiktig profittmaksimering. Men da bør også eierskapet ha et annet formål enn å bare være en inntektskilde. Å møte klimatrusselen, der risikoatferd nå får fortjenester flere tiår frem i tid, er et eksempel.

Hva som er en smart politikk for statlig eierskap, som gir retning til den økonomiske utviklingen og former markeder for å løse klimakrisa, bør bli et nøkkelspørsmål fram mot valget i 2021.

Og, det bør vare en del av den klima- og industripolitiske strategien som Norge så desperat trenger.